Kan det bli luksuriøst nok med et all inclusive-hotell?
Det er ingen hemmelighet at jeg er en notorisk Gran Canaria-farer. Antallet besøk på øya nærmer seg vel det en utvandret pensjonist bare kan drømme om. Og årsaken er såre enkel. Det finnes ikke noe mer behagelig klima og enklere tilgjengelig destinasjon for nordmenn i vinterhalvåret.
Mitt primære formål med å reise til Gran Canaria er avslapning, sol og bespisning. Derfor er det alfa og omega at hotellet byr på det ypperste av nettopp dette.
Oppgradering?
Det var med stor spenning jeg og reisefølget entret resepsjonen etter å ha steget ut av taxien. På forhånd hadde jeg nemlig forhørt meg om muligheter for oppgradert rom, og fått positivt svar såfremt det var ledig. Og det var nemlig ikke hvilket som helst rom jeg hadde i tankene.
Det var rolig i resepsjonen da vi ankom. Ingen busslass med charterturister eller køer å spore. Herlig. Vi gikk dermed rett bort til den godt voksne resepsjonisten. Fra en ganske tilbaketrukket og normal velkomst gikk det fort over til en mer stresset og anspent stemning idet reservasjonsnummeret ble slått inn. Noe må ha dukket opp på skjermen hans.
Nervøs service
Servicen ble jekket opp et par hakk og vi fikk nærmest overflod av informasjon. Det ble til og med så mye for stakkaren at vi ble tildelt feil nøkkel. Dette fant vi ut da vi forsøkte å låse oss inn på naboens rom, men ble heldigvis stoppet i siste liten av en tilfeldig forbipasserende vaktmester.
Ettersom vi hadde to nøkler, trengte vi ikke å gå hele veien tilbake til resepsjon, for ja, det var faktisk et godt stykke. Anlegget var enormt.
Overveldende rom
Idet vi låste oss inn ble vi først overveldet over rommets størrelse og moderne uttrykk. Med to rom og et stort bad var det nok av plass å boltre seg på.
Det at det hang fire flasker spirt på veggen var mildt sagt også overraskende. Her var det bare å skjenke seg sanseløs. Dessverre hadde hverken jeg eller reisefølget interesse av disse edle dråpene.
Det var først idet vi dro gardinene til side og tittet ut på terrassen vi virkelig ble begeistret. Her hadde vi en egen privat markterrasse med basseng direkte på promenaden i Meloneras. Like lange i blikket som oss var også de forbipasserende. For fritt innsyn, det var det.
Skjermet, men ikke privat
Selv om vi var helt skjermet fra naboene, var vi ikke det fra publikum som spaserte på promenaden. Hadde vi ikke opplevd å leve som kjendis hittil skulle vi jammen få gjøre det nå. Her var det bare å finne frem fikenbladet, for å tusle rundt i Adams drakt var uhørt.
Det fine med å ha et privat sted å sole seg og å bade er virkelig undervurdert. Å slippe kampen om å reservere solsenger med håndklær etter pensjonisters døgnrytme var en befrielse uten sidestykke.
Ingen tøfler?
Rommet var forøvrig helt greit med upåklagelig renhold. Dusjen hadde særdeles godt trykk, utvalget av badeartikler var rikt og badekåpen var på plass. Det som både overrasket og skuffet meg var mangelen på tøfler. Det er jo kanskje ingen andre steder enn på et slikt hotell behovet for tøfler er mer påtrengende.
Sengen var så som så. Den var hard og uten dyne. Forøvrig en ganske vanlig opplevelse for oss vante sydenfarere. For en liten uke skulle det gå helt fint.
Fri minibar
Det unike med denne suiten var, foruten privat basseng, gratis minibar. Selv om dette er et all inclusive-hotell og du kan hente ubegrensede mengder drinker og brus i barene rundt omkring, er det noe helt spesielt med en egen bar på rommet. Og her var ikke brusen fra dispenser engang, men bokser.
Minibaren ble dog kun etterfylt én gang hver dag, og er du skikkelig tørst tømmes den fort. Kun to vannflasker hver dag er altfor lite, og da blir du uansett nødt til å gå i baren ved resepsjonen for å hente mer. Her synes jeg det kunne vært mer generøst påfyll.
Det kan tenkes at det begrensede påfyllet av minibarvarer var et ledd i å få oss ut av rommet for å prøve de øvrige fasilitetene. Og øvrige fasiliteter var det mildt sagt nok av. Med over 600 rom var det kanskje heller ikke noen overraskelse.
Det skal ikke legges skjul på at både jeg og reisefølget foretrakk en tilbaketrukket tilværelse på rommet. Til tross for dette måtte vi bevege oss ut blant allmuen for å få i oss mat. Så vidt jeg forsto var det ikke noen muligheter for room service.
Buffet i lange baner
Hotellet besto av en rekke spisesteder. Hovedrestaurantene Las Dunas og El Patio var begge ganske ordinære buffetsteder. Det var her vi spiste de fleste måltidene. I tillegg hadde du den asiatiske varianten Kaori og grillen Atlantico som begge krevet forhåndsbooking av bord.
Las Dunas var ypperlig for både middag og lunch. Her hadde du egentlig alt du kunne begjære av enkel og smakfull mat. Det var et rikt utvalg av kjøtt- og fiskeretter i tillegg til pizza, pasta og vegetariske alternativer. På nyttårsaften var det forøvrig en langt mer storslått og forseggjort buffet enn ellers.
Av de to restaurantene som krevet forhåndsbooking prøvde reisefølget og jeg kun Kaori. Her fikk du nydelig asiatisk mat som var lekkert presentert i rolige omgivelser. Til fordel fra den store hovedrestauranten, som nærmest ga en kantineopplevelse, fikk du her en mer avslappet restaurantopplevelse. Det gjorde at vi blant annet booket oss inn hele to ganger her.
Skitne plastglass
Når det gjelder mat og all inclusive er det alltid noe å sette fingeren på. Det blir aldri noen særlig eksklusiv opplevelse når du tråkker i horder av folk. Dessuten misliker jeg sterkt RIU-kjedens bruk av lettvaskede plastglass til drikke. Disse er sjeldent tørket ordentlig, og ofte får du en følelse av at de faktisk er skitne.
På grunn av plastglassene spiste ikke reisefølget og jeg i poolbaren hverken til frokost eller lunch, selv om den var like over vår suite. Da gikk vi heller de ekstra meterne til Las Dunas som kunne by på rene glass og påkledde mennesker.
Frokosten var forøvrig helt ok. Utvalget var godt, men kvaliteten var noe dårligere. Især når det gjaldt baconet. Dette var slapt, for lite stekt og helt smakløst. For meg handler hotellfrokost nærmest kun om én ting, og det er bacon. Er det fraværende eller dårlig forringes hele måltidet.
Masse aktiviteter
Når det gjelder aktiviteter ellers på hotellet er det mer enn nok å ta av. Ikke nok med at du har oppsatte tider for fellesaktiviteter i rikt monn, men du har også treningssenter, spa, tennisbane, sandvollyballbane og lekeplass for både barn og voksne. Det er flere bassengområder til rådighet og drøssevis med solsenger.
Ettersom vi hadde eget basseng og solsenger benyttet vi oss ikke av fellesfasilitetene. Til tross for dette så det forholdsvis greit ut. Ulempen var selvsagt alle morgenfuglene av tyske pensjonister som reserverte de beste solsengene, særlig ved infinitybassenget.
Cruise og danskebåt
Kveldsunderholdningen er et fast innslag på denne typen hoteller. Vel å merke i beste danskebåtånd. Her opptrer mer eller mindre profesjonelle aktører med akrobatikk, miming, sang og ymse rytmer.
Selv om den overordnede kvaliteten var særdeles lav i edru tilstand, var det noen show som var ganske så spektakulære. Især sirkusartistene fra Mongolia som kunne bøye hvert ledd i kroppen. Her ville trolig bare Kim Jong-un forventet forbedring.
Det morsomme med slike sydenhoteller er forøvrig å iaktta alle de ulike mennesketypene. Det er underholdning nok i seg selv.
Servicen generelt på hotellet er ypperlig. Ved nærmest alle middager kommer den en stemningsskaper rundt og spør om alt er i orden. Noen servitører ymter også frempå på gebrokkent engelsk at vi skal fremheve dem i spørreskjemaet vi får utdelt etter reisen. Det minner unektelig om det å være på cruise.
Det beste
Etter en uke med deilig sol og mye spiselig påfyll var det på tide å sjekke ut. Det jeg kom til å savne mest var uten tvil rommet. Den stille og rolige atmosfæren her borte fra de tusen andre var ubetalelig. Både reisefølget og jeg tenkte på hvor annerledes det hadde vært med et standardrom midt oppe i gryten av folk.
Vi trillet koffertene våre mot resepsjonen, sjekket ut og takket så mye for den gode servicen vi hadde fått. Nå var det bare å sette seg i taxien på vei tilbake til kulden.
Konklusjon
Alt i alt var dette en særdeles fin og avslappende ferie. Jeg vil nærmest hevde at det er en av de beste på Gran Canaria, og det er mye takket være beliggenhet og rom.
Skal du bo på ClubHotel RIU Gran Canaria anbefaler jeg deg på det sterkeste å booke en suite. Det koster, men er vel verdt pengene om du skal bo her. Meloneras er forøvrig et utsøkt området, og min definitive favoritt på Gran Canaria.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Bilder av maten
Bilder av hotellets fasiliteter
Flere bilder av suiten
Visste du at?
Først og fremst takk for at du leste innlegget. Jeg håper du likte det.
Visste du forresten at det kommer nye anmeldelser hver søndag? Ikke gå glipp av de spennende reportasjene fremover. Følg med her eller meld deg på e-postlisten min!
