Ville restauranten klare å leve opp til sin gode score og rykte da jeg kom?
Trondheims totalt sett sjette beste restaurant ifølge TripAdvisor. Og andre best innen fine dining-segmentet. Forventningene var naturlig nok høye idet jeg rundet hjørnet i St. Olavs gate og spaserte forbi Kieglekroa mot Emilies ELD denne fredags aftenen.
Jeg var blitt invitert og kunne ikke takke nei. Etter å ha nytt en storslått treretter hos 73 ved forrige visitt i Trondheim hadde jeg ikke bare et solid sammenligningsgrunnlag, men også klare formeninger om hva jeg kunne vente meg i dette sjiktet.
Stort lokale og åpent kjøkken
Spenningen var stor idet vi entret lokalet. Mitt umiddelbare inntrykk var at det var nokså stort. Jeg hadde forventet meg en mer intim atmosfære. Nuvel. Vi ble raskt betjent og ført hen til bordet, selv om vi kom femten minutter før avtalt tid.
Det var to etasjer og vi ble plassert i første like ved det åpne kjøkkenet. Jeg fryktet at klærne ville suge til seg stekosen, men valgte å se det positive i at vi i det minste fikk sett hvordan maten ble tilberedt.
Dagens meny
Servitrisen var på pletten og lurte på om vi ønsket noe å drikke. Den ene i spisefølget åpnet ballet med noen styrkedråper mens vi andre holdt oss til å lese menyen. I grunnen var det bare jeg som behøvde å se menyen ettersom resten skulle ha den forhåndskomponerte femretteren.
Femretteren var som følger:
Menyen forøvrig bød på tre valg av hver rett. Jeg sto elegant over forretten og holdt meg kun til hovedrett og dessert. Det skulle derfor bli interessant å høre hva spisefølget syntes om de øvrige rettene.
Etter noe betenkningstid falt jeg ned på entrecôte til hovedrett og sjokoladekake til dessert. Ikke noe særlig utfordrende, men det ante meg at jeg også fikk smake på de øvrige rettene.
Kom som du er
Den blide og lett joviale servitrisen spratt mellom bordene og var meget oppmerksom. Bestillingen ble tatt mens jeg iakttok omgivelsene. «Kom som du er», reklamerer restauranten for på nettsidene. Javel, tenkte jeg. Det forsto jeg også da jeg bevitnet klientellet. Fra barmfagre utringninger til dresskledde herrer og lystige lag.
Det var altså en god blanding. Lokalet var såpass åpent og spredt at du ikke fikk den autentiske og intime fine dining-opplevelsen. Dessuten var servicen folkelig profesjonell og ikke kunstig stram. I og for seg greit og passende for en sindig trønder.
Potet og løyrom
Det gikk ikke lenge før serveringen gikk i gang. Først ut var forretten. Her måtte jeg bare iaktta spisefølgets lekre potet og løyrom-rett som ble servert med blåskjellsaus og fransk hvitvin til.
Fra ubetinget mming på den ene siden av bordet til en litt mer lunken mottagelse på den andre. Forretten falt ulikt i smak. Det kritiske spisefølget mente at det burde vært mer fisk. «Forveksler du ikke med fiskesuppe», skjøt jeg inn. Innrømmelsen kom etterhvert, selv om jeg så at det var betydelig mer potet enn løyrom i skålen.
Kveite og petroleum
Neste forrett var speket og røkt kveite. Presentasjonen var utvilsomt lekker. Gulrot- og epleskiver var lekkert dandert oppe på fisken. Jeg trodde det lå rogn på toppen, men det viste seg å være soya tapioca. Fiffig.
Til denne retten ble det servert en kraftig fransk hvitvin. Servitrisen opplyste om at den endret smak til maten og kunne variere fra stikkelsbær til petroleum. Jeg stakk nesen i glasset og fikk umiddelbart assosiasjoner til bensinstasjonstoppet på vei mot de franske alper i fjor. Det var definitivt petroleum jeg kjente.
Det pussige var at dersom jeg luktet eller smakte på noe annet først så endret vinen karakter. Den ble brått friskere og minnet om en høstdag i Chamonix iblandet eplesanking i Hardanger.
Midt i denne luktreisen ble jeg avbrutt av det ene spisefølget som ikke var helt fornøyd med sushi-konsistensen på kveiten. På den andre siden av bordet skortet det ikke på lovord. Smaken var som baken.
Nydelig entrecôte
Etter to spenstige forretter var det omsider klart for hovedretten. Jeg ventet på min entrecôte mens spisefølget på sin tørrmodnede svinenakke.
Entrecôten ble servert på en seng av potetmos og dandert med sopp og sprøstekte potetskiver. Den vasset lett i rødvinssaus mens det kom en skål med béarnaise ved siden av. Vi var tross alt i Trondheim, må huske. Lekker presentasjon og nydelig smak. Jeg hadde intet å utsette.
Tørrmodnet svin
Spisefølget var også fornøyd med svinet som kom med grønnkål, kyllingsjy og grønn chili til. Her varierte vinvalget fra en syrlig rød til en tørr hvit. Det var tross alt et fettrikt nakkestykke som skulle skylles ned. Smaken var visstnok upåklagelig, selv om det var noe vrient å skjære i kjøttet.
Måltidet nærmet seg sakte, men sikkert slutten. Før vi gjøv løs på desserten passet det seg med en kunstpause. Den ene i spisefølget trengte mer påfyll og ba om en dry martini med to oliven. Stemningen var på topp.
Ost og kake
Spisefølget med femretteren sin ventet nå et ostefat med søtt og sprøtt tilbehør. Det var enkelt presentert, og besto av både en mild og en noe kraftigere ost. Det gikk ned på høykant, skjønt det ene spisefølget var noe skeptisk til den kraftige osten.
Til slutt var det klart for desserten. Jeg hadde som nevnt valgt en sjokoladekake med solbærsorbet og gelé. Presentasjonen var lekker, selv om det ikke var all verden med kake.
Det var en herlig harmoni mellom søtt og salt. Kaken var fløyelsmyk og hadde en deilig smak av melkesjokolade. Solbærsorbeten ga meg assosiasjoner til barndommen og varme sensommerdager med naboen dypt begravet i solbærbuskene. Praktfullt.
Syrlig plommedessert
Spisefølget hadde fått en syrlig plommedessert med ferskostiskrem og maltknekk. Nok engang kom mmingen til syne. På vinsiden hadde vi nå krysset landegrensen over til Italia. Dette var en frisk lettvekter som spisefølget mente minnet om cider.
Med siste slurk av dessertvinen innenbords var det på tide å runde av. Timene hadde fløyet. Kjøkkenet var nå stengt og dermed utsikten vår også.
Servitrisen som hadde oppvartet oss hele kvelden kom bortom for å fortelle at hun skulle av vakt. Hun takket for seg og vi likeså. En meget hyggelig gest helt mot slutten. Dette hadde utvilsomt vært en minnerik aften med flere kulinariske reiser.
Konklusjon
Alt i alt en jovial gourmetrestaurant som mestrer kunsten å forene norske smaker med høy kvalitet. Lokalet kunne vært hakket mer intimt, men god service og kunnskap hos servitørene løftet opplevelsen. Anbefales!
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Flere bilder
