Café i ordets rette forstand. Hvor ble det av fordums prakt og Christiania-bohemen?
Alt lå til rette for en fullkommen kulturell aften. Jeg var blitt invitert til forestilling i Nationaltheatret og tenkte at et måltid i ærverdige omgivelser var på sin plass før teppet falt.
Først var jeg ikke i tvil, det måtte bli en tur innom Theatercafeen. Selv om jeg hadde vært der utallige ganger før er det noe med atmosfæren som tiltrekker meg, især før en kulturell aften. Det slo meg allikevel at det kunne fryde med forandring.
På motsatt side og litt lenger ned i gaten hadde du jo også legendariske Grand Café – stamstedet for mange av Christianias fremste kulturpersonligheter. Riktignok har det vært en fornyelse og oppussing på gang, men noe av fordums prakt måtte bestå, tenkte jeg.
Enkel velkomst
Spisefølget og jeg vandret nedover Karl Johan og spaserte inn i de ærverdige lokalene. Inngangspartiet var klassisk, men vi ble brått møtt av en moderne iMac. Denne var ubetjent og vi måtte vente noen små minutter før noen så oss.
Velkomsten var i grunnen ikke noe annet enn enkel og upersonlig. Vi ble ført hen til bordet, gitt menyen og spurt om vi ønsket vann med eller uten bobler. Like etterpå kom en ny servitør som spurte om akkurat det samme. Pussig, tenkte jeg, og åpnet menyen.
Jeg hadde alt smugkikket i den og visste noenlunde hva jeg skulle ha. Ettersom det var knapt med tid før teaterforestillingen begynte, holdt det med en såkalt mellomrett. Dette er retter som er for små til å fungere som middag, men som passer ypperlig som et lett måltid.
Høstlig jul i menyen
«Jeg må si ribben frister», utbrøt jeg, mens spisefølget tørt la til at jeg startet julen tidlig i år. Jeg hadde ellers vurdert den friterte kyllingen. Det endte dog med ribben denne gang.
Det interessante med menyen var at den var veldig cafépreget. Det var ikke noe jåleri og alt sto klart og tydelig. Det var også mulig å velge dagens tre-/femretter eller snekre sitt eget måltid.
Minnet om en frokostsal
Mens vi ventet på maten benyttet jeg anledningen til å iaktta omgivelsene. De klassiske oljemaleriene på veggene ga assosiasjoner til da Christiania-bohemen frekventerte cafeen, men jeg ble raskt dratt tilbake til nåtiden da jeg så de spinkle og moderne stolene i tilknytning til det åpne kjøkkenet.
Det hele minnet i grunnen veldig om en frokostsal. Det var stort, luftig og hadde et anonymt preg. Det tenderte endog til kantine. Dersom det hadde vært flere folk i lokalet er jeg rimelig sikker på at gjenklangen fra bestikk mot tallerkener ville styrket kantinefølelsen.
Ribbe og kylling
Nuvel. Maten kom rimelig kjapt på bordet. Den så unektelig lekker ut. Ribbestykket var lekkert dandert med friterte broccolier og badet i en sjysaus. Det var nok en ny servitør som serverte oss og forklarte noe nølende om hva som lå på tallerkenen.
Ribben smeltet nærmest på tungen og harmonerte fantastisk med de frityrstekte broccoliene. Sjysausen ga det hele en piff som løftet opplevelsen. Jeg hadde ikke noe å utsette på min rett.
Spisefølget gikk derimot for den røkte og friterte kyllingen med kimchi og sitronmajones, og var langt mer lunken i sin tilbakemelding. I mine øyne minnet det om KFC. Smaken var visstnok veldig røkt og ga assosiasjoner til baconsnacks. Med andre ord en lettvekter.
Ingen dessert
Tiden begynte nå å løpe ifra oss. Jeg hadde håpet å få tid til en dessert, men vi kunne tross alt ikke risikere å komme for sent til stykket. Dermed måtte vi stå over. Hvis ikke ville jeg nok gått for sjokoladen eller softisen.
Følelsene var litt blandet over besøket. Jeg mente at det ble litt for kort og litt for lite mat til å dra noen konklusjoner, men spisefølget var nokså bastant. Neste gang ble det Theatercafeen. Jeg var derimot villig til å gi Grand Café en ny sjanse ved en senere anledning.
Vi ba om regningen og hastet av gårde. Prisene var det forøvrig ikke noe å si på, ihvertfall ikke på smårettene. En treretter lå også på markedspris. Spørsmålet var om det hele var verdt det. Mine forventninger lå nok litt for høyt.
På vei ut stakk jeg innom toalettet for å sjekke tilstanden der. Moderne og innbydende var det, men jeg savnet små håndklær til å tørke hendene på. Heldigvis var det papir og ikke lufttørrere, men i slike omgivelser forventer jeg litt mer. Nuvel. Nå bar det av sted mot Nationaltheatret.
Konklusjon
Alt i alt en helt grei restaurant for en kjapp matbit. God mat, enkel service og moderne lokaler uten de altfor store høydepunktene. Jeg savnet den ærverdige sjarmen, men kommer gjerne igjen.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
Flere bilder
