En skjult perle på St. Olavs plass i hovedstaden.
«Jeg har lyst på noe asiatisk. Noe med svin», sa jeg til det kulinarisk bevandrede spisefølget. «Hva med Ling Ling?» kom det i retur. Nja, overpriset og for mye bling-bling ble vi enige om. Dermed dukket Happolati opp.
Jeg måtte ærlig innrømme at jeg ikke visste hva jeg gikk til, men møtte med et åpent sinn. Det skulle vise seg å bli en uforglemmelig åpenbaring til en ukjent kulinarisk verden jeg ikke hadde besøkt før.
Happolati ligger i de gamle lokalene til den prisbelønnede Ylajali på St. Olavs plass. Det visste jeg ikke før jeg gjorde research i etterkant, for det hele virket som en uformell café, særlig med tanke på den enkle uteserveringen på forsiden av bygget.
Caféfølelse
Idet vi tuslet inn var fortsatt caféfølelsen påtagende. Interiøret var enkelt skandinavisk iblandet en japansk touch. Det var ikke altfor mange i lokalet, og baren så ut til å være død. Ja, ja, vi får vel noe enkelt tapasaktig å dempe sulten med, tenkte jeg.
Servicen var like uformell som omgivelsene. Menyen ble delt ut med en vennskapelig og fleipende tone som om vi hadde kjent servitrisen fra barnsben av. Her var det forøvrig ikke mye å velge i.
Rettene var bevisst satt sammen til to fullverdige måltider. Enten den fyldige niretteren eller den mer overkommelige femretteren. Du kunne også velge retter enkeltvis, men det var tydeligvis ikke slik du gjorde det her. Dermed besluttet spisefølget og jeg å gå for femretteren.
Sprø griseører
Først ut var friterte griseører. Et øyeblikk følte jeg at vi var kommet inn et lugubert asiatisk marked med hodeløse høns og kadavre overalt. Jeg kunne nemlig se ørehårene presse seg igjennom frityren. Dette skulle bli interessant å smake på.
Ifølge servitrisen skulle det smake som baconsnacks, og jommen sa jeg smør. Smaken var tilnærmet lik, dog med en anelse tyngre tyggemotstand og fylde i munnen. Presentasjonen var ellers kreativ med mosegrønn majones i stenskål med grener rundt. Det stenalderske nordiske var herlig blandet med det ustyrlige asiatiske. Fantastisk.
Nudelsuppe og dumplings
Etter den sprø appetittvekkeren ventet en langt fyldigere og mer tradisjonell forrett bestående av nudelsuppe og dumplings. Her var svinet valgt bort til fordel for kylling, skjønt smaken og utseendet minnet veldig.
Det nordiske var satt litt til side for det asiatiske. Smakene var ikke særlig utfordrende, men heller milde og mettende. Det var så mye av alt at det var vanskelig å finne hovedsmaken. Den nordiske renheten druknet i totaliteten.
Med den fyldige forretten innenbords hadde jeg håpet at det var dessert som sto for tur. Dessverre viste det seg å være en særdeles mektig hovedrett bestående av oksehale og grønnsaker. Sjeldent hadde jeg sett et så stort kjøttstykke komme på bordet.
Oksehale med hansker
Servitrisen var nå byttet ut med en ung herre som forklarte oss hva vi ble servert og hvordan det skulle spises. På fatet stå det nemlig en skål med blå sykehushansker. Det ante meg at denne retten var vrien å hanskes med. Vi fikk etterhvert opplyst at maten skulle spises med hendene, derav hanskene. Spenstig.
Spisefølget og jeg hadde aldri spist mat med hansker før, så dette skulle bli en interessant opplevelse. Den møre oksehalen kunne lett rives fra hverandre og skulle bygges som en slags taco i hånden ved hjelp av de oppskårne grønnsakene.
Du verden for et smakfullt kjøtt, sa vi nesten i kor. Usedvanlig godt krydder og smeltende mørt i tillegg. Grønnsakene var sprø og fulle av syre som dempet det umamipregede kjøttet. Spisefølget var ikke så begeistret for det grønne universet og gjøv heller løs på oksen. Jeg derimot smakte på alt.
Idet vår venninne av en servitrise skulle rydde veltet hun fatene og jeg fikk brun saus på min hvite skjorte. «Litt underholdning må vi ha», sa hun, og lo det hele bort som om vi var på et nachspiel. Fiffig.
Fullkommen dessert
Med den innholdsrike hovedretten fortært var det vanskelig å finne dessertmaven. Nå ventet nemlig karamelliserte «baos». Dette var visstnok klissete deig du skulle putte is og strøssel inni. Altså som en taco også her.
Isen for anledningen var formet som et egg delt i to med smak av tang og rabarbra. Strøsselet var noe tørket jordbær og hjemmelaget «Smash!» i tillegg til salt karamellsaus og en syrlig variant. En herlig blanding av søtt, salt og surt. Dog var det kun rabarbraen som bidro nevneverdig med syre. Midt i blinken for meg.
Både spisefølget og jeg mimret tilbake til barndoms idyll med rabarbraslang og sukkerskål. Det er et kunststykke når mat klarer å gi assosiasjoner til barndommens bekymringsløse paradis. Dette var virkelig prikken over i-en.
Eksklusive detaljer
Kvelden gikk etterhvert mot slutten og det nærmet seg midnatt. Den gode stemningen ville ingen ende ta, og vi ble til slutt de siste som forlot lokalet mens servitrisene satt i sivilt i baren og ventet på at de kunne stenge ned.
Jeg måtte teste toalettfasilitetene før vi dro. Her ble jeg overrasket over at det var små håndklær til å tørke seg med og ikke håndtørrere eller papir. Dette understreket at vi befant oss på en eksklusiv perle skjult bak den uformelle fasaden.
Konklusjon
Alt i alt en utsøkt restaurant skjult i særdeles uformelle omgivelser. Her får du en fullverdig kulinarisk reise som tar deg over kontinenter og endog tilbake til barndommens idylliske paradis. Anbefales!
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Flere bilder
