Mye blest, kjendiseri og bling bling til tross – dette er noe særegent i Oslo by.
Jeg skal ikke legge skjul på at det var med visste forventninger jeg ruslet bortover Aker Brygge på vei mot Ling Ling. Ryktene sa at dette var et sted for å se og bli sett, og at maten kom i annen rekke. Jeg måtte allikevel prøve å møte med åpent sinn.
Himmelens sluser hadde åpnet seg denne høstlige fredagskvelden. Jeg følte nærmest at jeg vasset frem til den ovale bygningen ytterst mot Astrup Fearnley-museet.
«Har dere bord!?»
Utenfor var det usedvanlig lekkert med yachtene badende i vannkanten og fremragende utsikt mot Akershus festning og Rådhuset. Inngangspartiet minnet om en eksklusiv strandnattklubb med nedtonede neonskilter. Her skulle jeg gjerne stått lengre, men jeg var jo ikke kommet hit for å dusje.
Jeg åpnet døren for spisefølget og fulgte etter. Her sto det minst tre ansatte som alle ville hjelpe. Det første spørsmålet var om vi hadde bord, noe vi så klart hadde en fredags aften. Dessverre viste det seg at også de to andre ansatte lurte på det samme, og følelsen av å være uønsket begynte å presse seg på.
Nuvel. Det gikk seg til idet jakkene våre ble tatt og hengt opp i garderoben før vi nok engang ble henvist til resepsjonisten for å bekrefte bordet. Her var det ikke snakk om å snike seg inn. Men vi hadde alt på det rene.
Strand møter natt
En av velkomstvertinnene fulgte oss inn til bordet. Jeg iakttok det luftige lokalet og bemerket meg den dunkle belysningen og noe høye støynivået. Følelsen av nattklubb var nå nærmere enn noen gang, dog iblandet en god dose tropisk strandbar. Men du verden så lekkert og åpent det var.
Det overrasket meg da vi ble ført hen til et vindusbord med storslått utsikt mot Akershus festning og Rådhuset. Dette måtte utvilsomt være det beste bordet, ihvertfall i mine øyne.
Det var lett kaotisk og vanskelig å finne ut av hvem du skulle forholde deg til ettersom det krydde av ansatte. Følelsen av å være i Asia var påtagende. Her skulle det ikke mangle på service, tenkte jeg, mens jeg åpnet menyen for å finne noe å bite i.
Annerledes meny
Førsteinntrykket var dette slett ikke var noen lokal kinarestaurant på hjørnet som fikset vårrull og wok på «ca et kvattel». Menyen var rett og slett veldig annerledes fra det vante. Her skulle du plukke retter som ble satt på bordet til deling. Altså ikke velge individuelle retter. Dessuten var prisnivået av en annen verden.
Ettersom dette var første gang måtte det jo litt prøving og feiling til. Det var unektelig mye fristende på menyen, og jeg gikk for «barbeque char siu»-svin mens spisefølget valgte den legendariske «supreme dim sum»-tallerkenen.
Appetittvekker
Det tok ikke lang tid før det kom mat på bordet. Først ut en enkel appetittvekker for å rense ganen før måltidet. Dette var visstnok en noe sterkt krydret ingefær. Slett ikke dum på smak. Servitøren la samtidig servietten ned i fanget på oss mens han la ut om maten.
Like etterpå kom hovedrettene. De var usedvanlig lekkert presentert. Den farvespraglende dim sum-en minnet nærmest om godteri der den delikat lå anrettet i stråkurven. Svineskivene var derimot enklere lagt opp som falne dominobrikker, men duftet himmelsk.
Lite, men lekkert
Det som slo meg var at det nærmest ikke var mat i det hele tatt. Dette var mer som forretter å regne. Nuvel. Jeg gikk i gang med svinet, og ble blåst av banen over den silkemyke konsistensen som nærmest smeltet på tungen mens ganen ble trukket i en mild barbequesaus.
På motsatt side av bordet var spisefølget over seg av begeistring. Favoritten fra forrige multimeny var funnet. Detaljene med gullblader i retten falt også i smak. Litt prangende, men samtidig morsomt påfunn. Servitøren var under hele måltidet observant og spurte om det smakte godt, noe vi istemte.
Med den noe magre hovedretten innenbords var det rom for dessert. Jeg ba servitøren om å få titte i dessertmenyen til tross for at spisefølget hadde gitt sin anbefaling.
Banandessert
Etter en kjapp titt var jeg ikke i tvil. Det måtte bli «soyakaramell med banan delice», hva nå enn det måtte innebære. Peanøtt, melkesjokolade og chantillykrem fristet.
Det tok ikke lang tid før desserten var på bordet. Førsteinntrykket var at det så ut som en industrialisert kake. Denne kunne umulig være blitt laget nå. På smak var den derimot god.
Banansmaken var dog ikke så fremtredende som jeg hadde forventet og karamellen litt for mild. Jeg savnet også mer nøttesmak. Det var et eller annet som manglet, men jeg klarte ikke å sette fingeren på det. Gullet var forøvrig tilbake og løftet opplevelsen.
Service som på business class
Etter at måltidet var over kom servitøren bort med to varme kluter vi kunne rengjøre oss med. Jeg fikk brått følelsen av å sitte på business class. Og det slo meg hvor usedvanlig oppmerksom og ydmyk servicen var. Det kom endog en vertinne bort til bordet vårt helt mot slutten for å forhøre seg om hvordan besøket hadde vært.
Mulig jeg har lave forventninger til service i Norge, men dette var på et nivå over alt annet jeg har opplevd i Oslo. Det underlige var dog at alle snakket engelsk, så følelsen av å være i Norge var egentlig ganske fraværende.
Forøvrig var fasilitetene topp moderne. Lekre toaletter, spenstig bar og frodig interiør. Litt gøy var det også å menge seg med kjendisene som utover kvelden inntok restauranten. Dessverre hadde alt en ende.
Selv om prisnivået er skyhøyt, og vanskelig kan forsvares, vil jeg slå et slag for at det du faktisk betaler for på Ling Ling er servicen og omgivelsene. Det blir litt som å fly business class. Godt over dobbelt pris, men verdt hver krone i komfort og service.
Med det sagt ruslet spisefølget og jeg mot garderoben, ble påkledd jakkene og spaserte ut i den grå natten.
Konklusjon
Alt i alt en særdeles god, men dyr opplevelse. Til tross for at navnet kanskje mangler to b-er i seg var dette et sted med usedvanlig god service, smakfull mat og herlig atmosfære. Hit skal jeg tilbake. Anbefales varmt.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Flere bilder
