Vi skulle et annet sted, men havnet her. Var det verdt det?
Stortingsgaten byr på en rekke kulinariske opplevelser i alt fra Jensens Bøfhus til Eik Annen Etage. Inn imellom disse skandinavene finner du to asiatiske perler. Da henholdsvis Mahayana og Dinner. Det var sistnevnte spisefølget og jeg hadde som mål denne ettermiddagen.
Dessverre hadde vi ikke booket bord på forhånd, men satset på at flaksen var med oss. Det var tross alt bare en helt vanlig torsdag. Da måtte det jo være et bord ledig, tenkte vi. Den gang ei.
Nødløsning
Idet vi kom inn gjennom døren sto det allerede folk i kø. En velkomstvertinne på halve størrelsen av meg tok oss noe stresset imot. Bord var dessverre ikke å oppdrive før om én time. Skulle vi vente så lenge eller tusle videre? Vi landet på det siste.
Noe rådvill spaserte vi videre nedover Stortingsgaten i håp om å komme på et bedre alternativ. Plutselig sto vi like ved annen asiatisk restaurant. Jøss, tenkte jeg, det er jo ypperlig. Jeg hadde nemlig lyst på asiatisk i dag. Vi tittet litt på menyen utenfor, som forøvrig hadde mye av det samme som Dinner.
Mange retter
Jeg var dog noe skeptisk til antallet retter. Her var det litt for mye å velge i. Dessuten viste smilefjessystemet at restauranten tidligere hadde fått to strekmunner. Altså hadde det hygieniske vært så som så. Ved siste sjekk hadde de derimot fått smilefjes. Ok, da, la gå.
«Mahayana er en restaurant som tar imot alle som ønsker en opplevelse utenom det vanlige.»
Dette reklameres det med på nettsidene. Du verden. Slikt blir det høye forventninger av. Ut fra det jeg så var det ikke mye uvanlig på menyen akkurat. Nuvel. Nå måtte vi gi det en sjanse.
Betenkningstid
Vi spaserte inn og stilte oss pent opp i påvente av bord. Servitrisen var lett på pletten og henviste oss til et bord. Det var to etasjer og mye ledig. Dette til tross, vi ble forsøkt skviset inn mellom noen andre. Spisefølget tok da ansvar og skaffet oss et noe mer skjermet bord. Takk og pris.
Idet vi ble tildelt menyene lengtet jeg etter Pang Pang-biffen jeg hadde gledet meg til på Dinner. Skulle jeg finne en erstatning eller velge noe nytt? Det sto mellom Sa Cha-biff eller Gu Lou Yuk-svin. Jeg trengte betenkningstid.
Mens jeg grublet, kjente spisefølget på matlysten. Denne var ikke helt på topp ettersom lunchen denne dagen både hadde vært sen og fyldig. Det lå an til en lett forrett. Valget falt på friterte dumplinger fylt med hakket scampi, svinekjøtt og koriander.
Jeg var fremdeles i tenkeboksen. Det gikk i sten, saks og papir i hodet. Omsider falt jeg ned på svinet. Vi var klare for å bestille. Men det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort.
Vanskelig å være «allergisk»
Servitrisen hadde helt fra begynnelsen av hatt en nokså brysk innstilling. Dette skulle toppe seg idet spisefølget opplyste om «allergi» mot koriander. Forsiktig ble det forespurt om ikke korianderen kunne byttes ut med noe annet. Servitrisen sa da at kjøkkenet vanligvis ikke endret enkeltrettene.
Spisefølget fulgte opp med en rekke forslag som bryskt ble slått ned på. Du verden. Dette må da være en spøk? Til slutt gikk servitrisen med på å spørre kjøkkenet om det var mulig. Mens hun ruslet av sted dro vi opp iPhonene for å sjekke restaurantens score på TripAdvisor.
Grei score
Av 1 136 restauranter i Oslo var den visstnok på 146. plass. Ikke galt det, men heller ikke noe å rope hurra for. Etterhvert kom også servitrisen tilbake. Denne gang med et stort smil og gledelige nyheter. Kjøkkenet var villige til å ta hensyn til «allergien».
Vi mistenkte raskt at hun hadde sett oss smugkikke i TripAdvisor. Hun hadde muligens også notert seg min hyppige fotografering og trodde vi var anmeldere. Servicen fikk seg ihvertfall et stort løft, og godt var det.
Liten og grei porsjon
I høvelig tid kom maten på bordet. Til min overraskelse var ikke porsjonen veldig stor. Du kunne nesten telle svinebitene på én hånd. Dette minnet mer om en lunchtallerken enn en middag. Nuvel. Lekkert så det uansett ut. Og heldigvis var det ris til.
Jeg satte tennene i de sprø og saftige svinebitene mens jeg fikk en fornemmelse av Panda Express. Det må ha vært sausen. Det kjentes noe fabrikkert ut. Kjøttet var derimot perfekt fritert. Grønnsakene var også overraskede knasende. Her må de åpenbart ha brukt ferske råvarer. Pluss i boken.
På den andre enden av bordet var jeg spent på å høre spisefølgets bedømmelse. Med en av Oslos mest kvalitetskresne ganer i rommet ivret jeg etter resultatet. «Helt greit», kom det kontant. Midt på treet altså. Det kunne vært verre.
Det søte liv
Med hovedretten innenbords var det rom for å titte i dessertmenyen. For en sjokoladeelsker som meg var valget lett. Det måtte bli sjokolademousseen. Spisefølget gikk derimot for klassikeren fritert banan.
Idet desserten kom på bordet fikk jeg umiddelbart følelsen av at den ikke var produsert på huset. Eller mulig den var det, men den var i alle fall ikke laget på de 10 minuttene vi ventet på den. Til det var den altfor perfekt i form og fasong.
Sjokolademoussen lignet unektelig på Pianos sjokoladepudding på boks. Ikke noe galt i det, den smaker jo godt. Men vil du betale over hundrelappen for det? Neppe.
Smaksmessig var desserten upåklagelig. Mild sjokoladesmak i herlig lys og mørk harmoni. Sødmen ble holdt i sjakk av de friske fruktene. Disse så forøvrig mer ut som pynt enn mat, men jeg spiste det åkke som.
Spisefølget var like lunken i tilbakemeldingen som alltid. «Helt greit». Det var vel forsåvidt det som skulle oppsummere hele måltidet.
Konklusjon
Alt i alt var besøket på Mahayana helt greit. Du får et enkelt asiatisk måltid som hverken utfordrer eller inspirerer ganen i nevneverdig grad. Det er kjent, kjært og nøytralt.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
Flere bilder
