Bli med inn på et av Oslos aller beste hotellrom. Hvordan var en weekend her?
I anledning kåringen av Norges beste reiseblogger booket jeg meg inn på mitt favoritthotell i Oslo, nemlig legendariske Radisson Blu Scandinavia hotell ved slottet. Tanken var at selv om seieren skulle glippe, skulle det ikke stå noe på feiringen.
Jeg ankom hotellet sent fredag ettermiddag. Det var blitt kjølig ute og jeg gledet meg til å slappe av på rommet før jeg skulle videre på et bloggarrangement. Litt senere på kvelden skulle jeg også ta imot tilreisende familie. Her var det altså bare å samle de kreftene jeg kunne før det braket løs.
Hvem møter blikket mitt?
I resepsjonen var det tre betjente skranker uten noe særlig kø. Det er alltid en utfordring å finne ut hvem du skal henvende deg til. Jeg pleier å gå etter den av resepsjonistene som møter meg med blikket. Denne gang var det kun én av tre som møtte blikket mitt, og dermed gikk jeg til vedkommende.
Jeg oppga navnet mitt og resepsjonisten fant to rom på bestillingen. Pussig nok hadde jeg og familien to individuelle bookinger, men her var det åpenbart slått sammen. Da måtte jeg tydeliggjøre at det kun var jeg som skulle sjekke inn nå.
Etter et par runder frem og tilbake på bakrommet, og noe venting, ble det omsider ryddet opp i. Resepsjonisten i skranken ved siden av stakk i meg et skriv om hotellets fasiliteter. En hyggelig gest mens kollegaen hastet rundt.
Høyt oppe
Rommet var 2010. Heldigvis i en høy etasje. Da må det jo ihvertfall være et business class-rom, tenkte jeg. Jeg stakk kortet i heisen, trykket på tyvende etasje og kjørte spent opp.
Idet jeg spaserte bortover korridoren mot rommet så jeg at det ble lengre og lengre mellom hver dør. Her var det åpenbart mer enn standardrom. Helt innerst kom jeg frem til mitt rom.
På døren ved siden av rom 2010 sto det Oslofjordsuiten. Da slo det meg: så nært, men altså ikke nært nok. Rommet måtte dog være av en størrelse større, tenkte jeg, og låste meg inn.
Da døren gikk opp ble jeg umiddelbart blendet av den spektakulære utsikten. Jeg tittet kjapt mot døren til venstre for meg og innså at dette faktisk var Oslofjordsuiten. Den hadde nemlig to innganger: én til soverommet og én til stuen.
Spektakulære 122 kvm
Jeg ble nærmest litt nummen idet jeg iakttok den storslåtte suiten. 122 kvadratmeter på toppen av Oslo. Det er ikke akkurat hverdagskost. Stort bedre start på helgen kunne jeg ikke få. Her var det bare å invitere til kalas.
Siden suiten var så stor var mitt store luksusproblem hvor jeg skulle begynne å utforske. Etter å ha summet meg gjøv jeg løs på soveværelset. Her hadde du en opphøyet Jensen-seng, stjernekikkert, skrivebord og to stoler. Panoramautsikten var aldeles utsøkt og ble forlenget av speilet bak sengen.
Jeg satte meg ned på sengekanten for å smake litt på hva jeg hadde i vente i natt. Du store gås, her var det fare for aldri å våkne igjen. Sengen kjentes himmelsk ut, noe jeg også fikk bekreftet da jeg skulle sove. Den var forøvrig nesten bredere enn den var lang. Det eneste problemet jeg så var hvordan jeg skulle slutte å se på utsikten.
Luksuriøst bad
Videre bar turen inn mot badet som forøvrig ikke akkurat var av den minste sorten. Her var toalett og bidé adskilt i et eget rom mens badekar og dusj var i et annet. Utvalget av badeartikler og håndklær var enormt. Her var det bare å slå seg løs på egenpleien, og samme kveld tok jeg et velfortjent bad.
Det eneste jeg savnet mens jeg satt i badekaret var bobler. Prikken over i-en ville vært om karet var utstyrt som en jacuzzi. Men bevare meg vel, her var det mer enn nok å plaske rundt i. Dessuten har du jo et svømmebasseng i kjelleren dersom du føler på trangen til å leve ut fisken i deg.
Jeg har aldri vært noen havets mann, men større gladlaks skulle du lete lenge etter idet jeg ruslet videre inn i stuen og oppholdsrommet. Det første som møtte meg var et enormt møte-/spisebord. Her sto det også en særdeles hyggelig velkomstgave og ventet på meg.
Generøs velkomstgave
Lakrissjokolade, jordbær, makroner, nøtteblanding og smoothie. Og attpåtil et hyggelig velkomstkort. Nei, nå snakker vi service. Jeg har sjeldent kjent meg så velkommen og tilfreds som nå.
Ellers besto oppholdsrommet av fjernsyn med to sofaer, skrivebord og et ekstra, fullverdig gjestebad. Det var også masser av skapplass og en ekstraseng skjult i veggen. To velfylte minibarer, to badekåper med tøfler og to Nespresso-maskiner var også finne.
Noen mangler
Jeg tok meg et minutt og prøvde å tenke på hva det var som manglet. I øyeblikket var i grunnen ikke noe, men i løpet av helgen med invitasjon av gjester på besøk oppdaget jeg at det var et noe tynt utvalg av glass og kopper. Her burde ett av skapene vært et barskap med glass og redskaper for å stelle i stand til aperitiff.
Gjestebadet virket ikke å være oppusset, var sjelløst og bar preg av slitasje. Det sto ikke i stil med rommet forøvrig.
Utover den store plassen og de ekstra fasilitetene bød rommet på det kjente fra Radisson Blu. Konseptet er likt. På sengen ligger et «feed my soul»-skilt til å henge på døren for å få frokost på rommet. Her står prisene oppgitt, og du får inntrykk av at det ikke er inkludert. Her burde det vært et annet skilt enn det som brukes på alle hotellets rom.
Av erfaring vet jeg dog at frokost på rommet vanligvis er inkludert når du bor på business class-rom eller suiter, så jeg krysset av for et varmt måltid og hang skiltet på døren.
Frokost på sengen
Neste morgen kom frokosten åtte minutter før tiden. Det var ikke meg imot. Jeg hadde alt stått opp og var klar for føde. Det pussige var derimot at det fulgte med en ganske heftig regning også. Nesten 300 kroner. Nuvel. Jeg signerte og gjøv løs på maten, som forøvrig så nokså kjent ut.
Omeletten var enorm. Hvor mange høner som hadde jobbet bak dette verket vites ikke, men det kan du ikke akkurat klage på. Jeg hadde også fått bacon ved siden av som jeg noterte spesifikt på skiltet. Plusspoeng for det.
Matutvalget var ellers helt tradisjonelt. En kurv med brød og croissanter, syltetøy og smør til pålegg og et ferskt fruktfat. Av drikke var det melk, juice, smoothie, kaffe og kakao.
Selv om jeg hadde valgt et varmt måltid, savnet jeg noe mer pålegg til brødene. Det ble i overkant fransk med bare smør og syltetøy.
Innbydende frokostbuffet
Intet er mer bedagelig enn å få frokosten servert på rommet. Selv om dette fristet til gjentagelse neste dag, måtte jeg også teste frokostrestauranten. Jeg gikk ned i rushtiden og hadde lave forventninger.
Som jeg fryktet var det tett med folk, og buffeten var nokså ribbet. Radisson Blu har iverksatt sitt nye frokostkonsept også her. Maten ser delikat og innbydende ut, men er i praksis den samme som før. Baconet er fortsatt fraværende.
Hvorfor spare på baconet?
Det er ingen hemmelighet at baconet er ett av mine hjertebarn når det kommer til den ultimate hotellopplevelsen, og jeg har mange med meg i den saken.
Å ta bort baconet for å kutte kostnader er helt bak mål. Det forringer luksusfølelsen av å bo på hotell. Når det attpåtil er tilgjengelig på bakrommet, og kan hentes frem av servitørene på forespørsel, blir det rett og slett bare for dumt.
En annen ting jeg savner på buffeten er alternativer til naturell yogurt.
Utover visse matmangler er servicen god. Frokostansvarlig hopper og spretter rundt med hyggelige kommentarer og spør hvordan det går. Dessverre går det litt tregt med å få unna tomme tallerkener, men stemningen er det lite å si på.
Det at du også får gratis aviser til å lese under frokosten er en hyggelig gest. Dessverre manglet avisen på døren begge morgenene.
Andre fasiliteter
Av mat ellers ble både restauranten Enzo og skybaren Summit testet. Du kan lese en fyldig anmeldelse her.
Hotellet byr ellers på et enkelt treningsrom og et middels stort basseng med sauna i kjelleren. Ikke akkurat noe fullverdig spa-anlegg, men et hyggelig tilbud til gjestene.
Konklusjon
Alt i alt var helgeoppholdet i Oslofjordsuiten en storslått suksess.
Til tross for noen få mangler og påpekninger for å løfte opplevelsen helt til topps, er dette en suite og et hotell jeg sterkt vil anbefale dersom du skal slå deg løs i hovedstaden.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Flere bilder
