Luksus få forunt med mindre du heter Barack Obama.
Jeg hadde gledet meg stort til å besøke det som trolig er Berlins aller mest eksklusive hotellsuite. I ellevte etasje på The Ritz-Carlton har mang en celebritet hvilt ut mens de har sett ned mot folkehavet på Potsdamer Platz. Nå var det min tur. Ihvertfall til å få en smakebit.
På forhånd var jeg blitt informert om at presidentsuiten var booket under mitt opphold, og at jeg skulle få ta en titt i leiligheten i tårnet i stedet. Dette viste seg derimot ikke å stemme. Det var omvendt.
Bingo
Vi tok heisen opp til hotellets øverste etasje. Her opptok naturlig nok presidentsuiten det meste av plassen. Jeg ble dog opplyst om at det i tillegg fantes noen få standardrom her. Med andre ord bingo om du havnet her eller i første etasje dersom du booket et standardrom.
Spenningen sto i taket idet den tunge, mahogniinspirerte døren gikk opp. Fra utsiden så det i grunnen ganske anonymt ut. Døren var rett ved heisen tett inntil nødutgangen og kunne like gjerne vært inngangen til en hjørnesuite. Men det var det definitivt ikke.
Nasjonalromantisk
The Ritz-Carlton Suite bød på over 200 kvadratmeter med endeløs luksus. Jeg må innrømme at jeg kjente på presidentfølelsen idet jeg subbet i de samme teppene som Obama.
Den glansbrune entreen åpnet opp til en rekke værelser. Hvor skulle jeg begynne? Turen gikk først til stuen. Her ble jeg overveldet over det enorme spisebordet og den koselige peiskroken. Lysekronen, bestefaruret og den nasjonalromantiske kunsten ga meg følelsen av å tre hundre år tilbake i tid.
Fyldig lommebok
Det var slitt og så ikke ut til at rommet var blitt brukt på en stund. Jeg dristet meg også til å spørre om det var vanlig å oppgradere gullmedlemmer eller andre lojale gjester til denne suiten. Svaret var entydig nei. Her måtte du ut med alt fra 4 000 euro i lavsesong til 12 000 euro i høysesongen per natt.
Det var tydelig at suiten ikke var mye i bruk. Denne var forbeholdt presidenter og celebriteter med meget fyldige lommebøker. Nuvel. Jeg fortsatte runden innover og svingte innom kontoret. Dette minnet mer om et lite bibliotek.
Her sto det et brunt skrivebord med en noe malplassert skriver oppå. I skapene rundt var det plassert noen tilfeldige bøker som ga den ultimate kontorfølelsen fra gamle dager. Å blogge herfra hadde ikke vært meg imot for å si det sånn.
Marmorert egenpleie
Videre ruslet jeg mot badeværelset. Sjeldent har ordet storslått passet bedre enn her. Med marmorbelagt badekar, regnfallsdusj, to servanter og badstue var alt lagt til rette for den ultimate egenpleien. Toalettet og bideet var adskilt i et eget rom.
Like utenfor hadde du endog et eget rom dedikert til den siste finpussen. Sminkespeilet her var som tatt ut fra en klassisk britisk overklassefilm fra 1800-tallet. Det slo meg plutselig hvor ensomt og fryktinngytende det ville vært å ha denne suiten alene.
To soverom og kjøkken
Jeg spaserte videre i labyrinten og kom til soveværelset. Det var visstnok to av dem slik at en familie på fire kunne booket denne suiten uten ekstra oppsett. Sengene var forøvrig helt like som på de øvrige rommene.
Omsider var jeg kommet rundt og havnet igjen i entreen. Her var det ett rom jeg ennå ikke hadde sjekket, nemlig kjøkkenet. Dette var av typen tekjøkken med kaffemaskin, mikrobølgeovn, kjøleskap, servant og diverse bestikk. I grunnen ikke noe spektakulært.
Til å være presidentsuiten på Berlins mest eksklusive hotell bød den ikke på noen store overraskelser. Det jeg savnet var en privat balkong eller takterrasse. Peisen var en fin og unik detalj som gjorde det hjemmekoselig, men utover det var dette en typisk presidentsuite.
Konklusjon
Jeg ville trolig ikke betalt for å bo her med mindre jeg var styrtrik og ikke hadde andre ting å bruke pengene på. Men opplevelsen er og blir spektakulær. Bare det å sette sine ben i samme rom som en amerikansk president var nok for meg.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Video
Flere bilder
