Kan et flyplasshotell fungere når du skal på weekendtur til Zürich?
Jeg har bodd på Radisson Blu Airport Hotel i Zürich ved to tidligere anledninger, og det av den enkle årsak at hotellet tvers igjennom er praktisk.
Ettersom det er to år siden sist, er det på tide med en liten oppdatering. I tillegg fikk jeg denne gangen prøvd både restauranten og baren. Det var jo tross alt ikke bare snakk om en layover, men en hel helg.
Kort til sentrum
Det skal først og fremst nevnes at hotellet har en fremragende beliggenhet på flyplassen ettersom det praktisk talt er integrert i terminalen. Samtidig er det et enkeltstående hotell med egen utgang.
Sveits er viden kjent for sitt velutbyggede og presise kollektivsystem. Dette var en av hovedårsakene til at jeg og reisefølget valgte å bo på Radisson Blu denne weekendturen. Det tar nemlig bare ti minutter med tog inn til sentrum. Hva er da vitsen i å betale dobbelt pris bare for å bo i sentrumskjernen?
Etter en behagelig tur med SAS ned til Zürich var det bare å plukke opp bagasjen og trille den hele veien til hotellet. Ikke trengte vi bevege oss utendørs og ikke trengte vi lete etter taxi. Deilig. Særlig hvis du ankommer sent og bare jakter sengen.
Ankomst som står til gull
Innsjekk foregikk etter de vante prosedyrene. Det som var noe annerledes denne gangen var at resepsjonisten delte ut et kort med hvor mange Club Carlson-poeng oppholdet kom til å gi samt en bong til en gratis drink i baren. Med liten skrift sto det at dette var som følge av mitt gullmedlemskap i Club Carlson.
Jøss, tenkte jeg, dette hadde jeg aldri opplevd å få før. Men hverken jeg eller reisefølget var vonde å be når det kom til å ta imot gratis fordeler. Nå sto derimot spenningen i taket. Kom vi til å få oppgradert rom?
Det pussige var at nøkkelkortet og fordelskortet oppga forskjellige romnumre i henholdsvis niende og femte etasje. Det slo meg at ettersom hotellet var blitt fullt i løpet av dagen, så var det også blitt endringer i romtype. Frykten for standardrom var påtagende.
Bare business class
Vel oppe i femte etasje og fremme ved døren lyste skiltet imot meg: business class. Yes! Til tross for lettelsen smakte jeg litt på tanken om hvilket rom vi egentlig hadde fått i niende etasje, men som rakk å bli solgt før vi sjekket inn. Kunne det være en suite med utsikt mot rullebanen? Høyst sannsynlig.
Nuvel. Det er ingen vits å gråte over spilt melk. Vi hadde fått rom som var mye bedre enn det vi hadde betalt for.
Størrelsesmessig var rommet helt på linje med et ordinært hotellrom, og standarden forholdsvis moderne. Farvepaletten i interiøret var derimot noe skrikende og lignet unektelig på Park Inn.
Med store vinduer hadde jeg et håp om en storslått utsikt, men det nærmeste jeg kom var motorveien inn til flyplassen. Heldigvis var det mye annet å se på.
Flere ekstrafordeler
Dette hotellet er på mange måter et unntak i positiv retning hva angår ekstrafordeler du får med et business class-rom. Sist gang jeg bodde her hang det en liste over fordeler bak inngangsdøren. Denne var fjernet nå.
Umiddelbart fryktet jeg at fordelene også var fjernet. Derfor ringte jeg ned i resepsjonen for å forhøre meg. Heldigvis stemte ikke frykten min denne gang.
Listen var trolig fjernet for å hindre at gjestene skulle nyte godt av godene, men for en som kjenner systemet skulle ikke dette forbigå i stillhet. Jeg gjøv løs på godsakene.
Fri minibar på rommet
Det har seg nemlig slik at du får fri minibar på rommet. Selvsagt gjaldt ikke dette de alkoholholdige drikkevarene, men gratis snacks og brus er ikke å forakte, især når en vannflaske til vanlig koster seksti norske kroner og en liten boks Pringles nesten hundre.
Foruten fri minibar hadde du også de sedvanlige business class-fordelene som badekåpe med tøfler og Nespresso-maskin.
Badet var forøvrig stort og moderne med en romslig dusj. Håndkleet var hengt til varming og klart til bruk etter en forfriskende dusj. Eller frisk og frisk. Vannet denne kvelden varierte fra glohett til iskaldt hvert halve minutt. Direkte ubehagelig.
Hard opplevelse
Flykroppen, som jeg kaller det, ble ihvertfall ren til tross for en sjokkartet opplevelse. Dermed var det bare å hoppe i kassen. Akkurat det skulle jeg kanskje ikke gjort.
Maken til hard seng er det lenge siden jeg har prøvd. Kontrasten til myke Sofitel jeg prøvde for noen uker siden kunne ikke vært større. Var det mulig å sove her? Jeg skal være den første til å innrømme at jeg slet den første natten. Mulig sveitserne liker det hardt. Ikke vet jeg.
Neste morgen var det på tide å teste frokosten. I kontrast til andre Radisson Blu-hoteller jeg har bodd på, så var ikke frokost på rommet inkludert i business class. Dermed måtte jeg slå følge med reisefølget ned til buffeten.
Utsøkt frokost
Vi kom ned i det som vanligvis er den verste rushtiden i helger. Til vår store overraskelse var det nesten tomt. Herlig. Her var det bare å gyve løs på godsakene.
Maken til lekker presentasjon på frokosten har jeg ikke vært borti på lang tid. Det sto endog en egen kokk og skreddersydde omelettene midt inne i buffetområdet. Baconet var stekt på den aller mest perfekte måte og knaste som chips i munnen.
Det var et rikt utvalg med juicer, frukt og bakst. Påleggene var særdeles elegant presentert og gjorde valget om hva jeg skulle spise nærmest umulig. Her var det rett og slett for mye av det gode.
Maten overrasket meg positivt ikke bare i frokostsalen, men også i restauranten og baren.
Dyr burger i spektakulær lobby
Ved ankomst dempet jeg og reisefølget sulten med en burger i baren. Egentlig hadde vi booket bord i hovedrestauranten Filini, men resepsjonisten hadde visstnok klusset med bestillingen, og vi ble tildelt et bord i baren i stedet. Forøvrig pussig da jeg så alle de ledige bordene inne i restauranten.
Burgeren var stor, fyldig og smakfull servert med fries. Den var i og for seg som en helt ordinær hotellburger uten at det er noe galt i det. Poenget var å dempe sulten, og det gjorde den til de grader.
Vi skulle kanskje ønsket at oksen var litt hyggeligere mot lommeboken, men i Sveits er det nådeløst. Prisen var nærmere tre hundre kroner for burgeren alene.
Det spektakulære med å sitte baren var å bevitne showet i vintårnet midt i lobbyen. Hver halve time danset det hvitkledde kvinner mellom flaskene. Du kunne endog bestille en flaske og få den personlig hentet av disse lystige pikene. Virkelig spektakulært og ulikt alt annet jeg har sett i en hotellobby.
Jeg testet også den italienske hovedrestauranten på hotellet. Anmeldelsen av Filini leser du her.
Konklusjon
Alt i alt er dette et utsøkt Radisson Blu-hotell som tydelig skiller seg ut fra resten av hotellene i kjeden. Det har det lille ekstra på alle områder, også servicen.
Til tross for sin beliggenhet på flyplassen vinner det på alle områder i mine øyne. Dette er et hotell du også kan bo på under weekendturen til Zürich, ikke bare som mellomstasjon før flyet går videre.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Flere bilder
Visste du at?
Først og fremst takk for at du leste innlegget. Jeg håper du likte det. Visste du forresten at det kommer nye anmeldelser hver søndag? Ikke gå glipp av de spennende reportasjene fremover. Følg med her eller meld deg på e-postlisten min!
