Kan restauranten og baren måle seg med den storslåtte suiten?
Selv om seieren glapp under kåringen av Norges beste reiseblogger 2017, skulle ikke festen avlyses. Her var det bare å slå seg løs og feire.
Vi hadde booket bord i restaurant Enzo på Radisson Blu Scandinavia hotell til halv åtte. Etter flere runder med vurderinger om vi skulle flytte kalaset til suiten, ble det besluttet å beholde bordet. Det var nok mer praktisk for hotellet og forsåvidt også oss gjestene. I tillegg fikk jeg jo anledning til å teste stemningen, ikke bare maten.
Intimt
Det skal sies at Enzo ikke akkurat er verdens største restaurant. Ei heller har den den beste beliggenheten like ved hotellets hovedinngang. Selv om om vinduene er store, er utsikten dessverre ikke all verden med mindre flybussen er noe å hvile blikket på mens kjevene går.
Spisefølget ble vel mottatt av en hyggelig servitrise idet vi entret den lille inngangen. Bordet vårt sto midt i restauranten og opptok nærmest all plassen. De to japanerne som satt der fra før satte nærmest laksen i halsen da kalaset slo seg ned. Det var nemlig mulig å telle på én hånd hvor mange bord det var ellers.
Aperitiff
Nuvel. Det er ikke størrelsen det kommer an på, tenkte jeg, mens servitrisen delte ut A3-ark av noen menyer og tok drikkebestillingen. «Vi tar vel en GT, vi?» kom det brautende fra den aperitifftørste gjesten på hjørnet. For meg holdt det derimot lenge med en Cola Zero.
Det overrasket meg hvor liten menyen var i innhold. Fra tidligere hoteller har jeg ofte opplevd det motsatte. Men det klager du ikke på. Liten meny lover godt.
Dagens anbefaling
Dagens anbefaling var en treretter til knappe fire hundrede kroner bestående av morkelsuppe til forrett, oksekjaker til hovedrett og brownie til dessert. Flere i følget valgte denne varianten. Selv kjørte jeg sikkert og gikk for en klassisk burger.
Jeg sto over forretten og knasket heller på focacciaen som ble delt ut samtidig med drikken. Jeg hadde forventet tørt og kjedelig brød, men ble overrasket over den salte og saftige konsistensen med det sprelske kryddersmøret til. Godt jeg sto over forretten.
Fra hjørnet var det nå helt stille. Eller så stille som du kunne få det fra den kanten, for her gikk det nå i «mming». Morkelsuppen hadde visst falt i smak. Andre på bordet meldte om helt ok forretter.
Tomt for skjell
Etter at stemningen var begynt å øke og forretten var fortært, ble det omsider klart for hovedretten. Spisefølget hadde valgt variert. Det gikk i oksekjaker, laks, krabbevårrull, fish & chips og selvsagt burger. Dessverre viste det seg at alt på menyen ikke var tilgjengelig. Bøtte med håndplukkede skjell måtte utgå til stor skuffelse fra to av gjestene.
Alle hovedrettene ble servert samtidig med unntak av fish & chips-en som tok et par minutter ekstra. Uvisst av hvilken årsak. Fra hjørnet hadde nå «mmingen» gått over til prat. Oksekjakene var åpenbart ikke varme nok. Bordkavaleren mente derimot at de var helt passe. Her var det blandede opplevelser.
Enkel burger
Burgeren min var det derimot lite å utsette på. Den kom på tallerken og ikke trefjøl som de vanligvis ellers gjør. Det var kun selve hamburgeren, en skål med fries og ketchup. That’s it. Enkelt og greit.
Smaken var hverken dårlig eller ekstraordinær, men snarere som forventet av en hotellburger. Det var beskjedent med dressing – helt etter min smak, og selvsagt både bacon og ost i herlig harmoni. Jeg kunne ikke klage.
Med hovedretten fordøyet var det på tide med dessert. Ikke alle hadde rom for for dette, og slo seg heller løs med flytende. Dette til tross for at det skulle bli behørig påfyll i suiten så vel som i Summit bar i de små timer.
Kake eller brownie?
For oss på vannvognen gikk det i brownies. Da denne ble servert så den unektelig fristende og smakfull ut. Det var den også, selv om jeg ikke ville kalt det en brownie. Du hadde is og kirsebærsaus til, men brownien var mer som en noe tørr sjokoladekake. I og for seg ikke noe dårlig på smak, men bar preg av å være tinet og varmet opp.
Med vommen full bar det nå opp i suiten for litt avslapning før turen videre gikk opp i skybaren. Jeg var spent på om det var plass her. Det var jo tross alt lørdags kveld, og av erfaring vet jeg at baren er akkurat litt for liten.
Fullt i baren
Vel oppe var det som jeg fryktet: fullt. Å finne plass handlet om flaks. Heldigvis var det en gruppe som skulle videre, og vi fikk kapret plassene. Vi slo oss ned for å iaktta den fenomenale utsikten mens drikken ble bestilt.
Av underholdning foruten utsikten var det plassert ut en DJ for å skape stemning. Tonene fra platesamlingen hans var dog i overkant repetitive. Det lignet unektelig på den musikken som strømmer ut av TV-en idet du låser deg inn på hotellrommet første gang.
Det ble en kort visitt. Sent var det, og noen i følget måtte begynne å bevege seg hjemover. Kalaset var overstått.
Konklusjon
Alt i alt hadde vi alle hatt en hyggelig feiring. Selv om det ikke var noe ekstraordinært over det hele, var det en praktisk, enkel og god opplevelse sett under ett.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
