En storslått italiener i hovedstaden som hadde gått meg hus forbi alt for lenge.
«Se, hvite duker!» Ruffino trengte ingen innkaster for å fange interessen hos spisefølget der vi spaserte nedover Henrik Ibsens gate vis-à-vis Slottet.
Selv hadde jeg uvitende ruslet fordi denne nabolagsrestauranten i en årrekke uten tenke særlig over det, men nå var altså tiden kommet for å teste. Vi booket bord relativt kjapt, men måtte innse at de beste tidspunktene var tatt.
Tidlig middag
Vi fikk valget mellom første eller siste bordsetning, og gikk for første som en slags sen lunch. Å forhaste seg siden kjøkkenet skulle stenge for kvelden var ingen ønskestemning for en bedre middag. Det var dessuten lørdag og ingen tvil om at Ruffino var ettertraktet.
Vi ankom klokken fire og var blant de første i lokalet. Et pensjonistlag hadde alt slått seg ned og var i ferd med å trekke opp snakketøyet. Vi ble høflig tatt imot og plassert ved et godt bord med hvit duk og delvis utsikt mot Slottsparken og nabogaten.
Gode anmeldelser og hyggelig lokale
Jeg noterte meg at restauranten var stolt over mange gode anmeldelser, og det var hengt opp trykk fra ymse aviser rundt omkring i lokalet – endog på toalettene. Det lovet godt. Nå var det dog min tur til å gjøre en vurdering.
Lokalet var forøvrig intimt og hyggelig med en trivelig og elegant atmosfære. Menyen samsvarte med omgivelsene. Denne hadde et begrenset utvalg retter med sammensatte smaker fra støvelen i syd. Merk at Ruffino ikke serverer pizza.
Pasta i fokus
Det var utvilsomt hjemmelaget pasta som var i fokus. Du kunne velge mellom syv varianter i tillegg til fire hovedretter av kjøtt og fisk. Jeg fant mer som fristet, og det ble et øyeblikk vanskelig å bestemme seg, men jeg falt etterhvert ned på pappardellen i villsvinragu.
Spisefølget kastet seg også over pastaen og gikk for henholdsvis raviolien med ricotta og trøffelolje og den mer fyrrige vegetarianeren paccheri arrabbiata. Men før vi kunne nyte den hjemmelagede pastaen måtte vi også ha noen forretter, og det gjorde vi lurt i.
Bruschetta og kamskjell
Jeg startet med dagens bruschetta som besto av den tradisjonelle varianten med tomat, hvitløk og basilikum og en annen med soppkrem på. Sistnevnte var av det mer anonyme slaget og vekket ingen nevneverdig interesse hverken hos meg eller spisefølget. Brødskive med hummus, ble det sagt. Den tradisjonelle falt dog i smak.
En annen i følget valgte det ovnspanerte kamskjellet med kongereker. Det så utvilsomt innbydende ut, men vekket ikke den største begeistringen. Hadde bare smakene gjenspeilet det spenstige utseendet så ville det visstnok vært en innertier.
Nuvel. Med forrettene innenbords var vi mer enn klare for pasta. Alt ble servert i rimelig tid på en profesjonell måte. Servitøren var observant og skjenket broderlig i vin til alle i følget underveis, skjønt noen var tørstere enn andre og således nøt mer av godsakene.
Himmelsk villsvinragu
Idet villsvinraguen kom på bordet begynte tennene å løpe i vann. Brede pappardelleremser surret rundt i sausen og toppet med løvtynne flak av parmesan. Dette kunne ikke bli annet enn suksess, og jommen sa jeg smør.
Dette var etter første tygg å dømme den beste pastaretten jeg hadde fått servert i Oslo. Maken til smakfull ragu, velkokt pasta og herlig komposisjon av det enkle. Sorgen var at det var så altfor lite av godsakene. Selv etter forretten fikk jeg ikke anledning til å kjenne på metthetsfølelsen.
Trolig var det ikke porsjonen det var noe galt med, men snarere at den var ustoppelig god. Var denne restauranten å finne på Foodora eller Wolt, tro? Neppe, sa spisefølget, og det var den heller ikke. Som beboer i nabolaget kunne det fort blitt til at jeg aldri laget pasta selv igjen.
Underkokt og smått
Men hvordan sto det til med resten av følget? Arrabbiataen var visstnok fyrrig og god, men pastaen var altfor lite kokt. «Denne må du sende tilbake», utbrøt en etter å ha fått en smaksprøve. Trøffelraviolien var derimot langt bedre, men også her var porsjonen minimal.
De små porsjonene kledde dog klientellet ypperlig. Blant fornemme frognerfruer og vektpåpasselige kjendiser passet dette som hånd i hanske til kaloritabellen. Jeg derimot var mer opptatt av å fylle maven og kastet meg over dessertmenyen.
Rikt dessertutvalg
Du kunne velge mellom hele åtte tradisjonelle, italienske desserter. Forbausende raust utvalg, men spisefølget og jeg falt ned på de enkleste av dem alle: gelato og sjokoladefondant.
Sjokoladefondanten hadde også en enkel presentasjon – som forsåvidt kunne vært servert på Olivia. Smaken var derimot av en annen verden, især den fyldige vaniljeisen som ble servert til. I harmoni med den fløyelsmyke og sjokoladerike fondanten ble det nok et kulinarisk høydepunkt.
Kvelden gikk etterhvert mot slutten og det var fullt i lokalet. Bordet vårt skulle overtas av neste gjest, så det var på tide å pakke sammen og konkludere.
Konklusjon
Alt i alt en utsøkt matopplevelse i fornemme omgivelser. Til tross for små porsjoner og en noe underkokt pasta var det vi ble servert fra øverste hylle. Greie priser i tillegg gjør dette til et sikkert italiensk valg i hovedstaden for både den kresne og den enkle. Jeg skal tilbake!
Min stjernevurdering: 5 av 6.
PS! Likte du denne anmeldelsen? Lik meg også her!
Flere bilder
