Er luksus bedre på fransk? Bli med når jeg besøker femstjerners Sofitel for første gang.
Med beliggenhet i hjertet av Europas største forretningsdistrikt og nærhet til metro og shopping er alt lagt til rette for en god start. Men dette er ikke det Paris du kjenner. De trange, små gatene med koselige murstensbygninger er et stykke unna.
La Défanse er en hypermoderne bydel med skyskrapere og fancy utsmykning veldig likt store byer som Singapore og Tokyo. Parkene består av moderne kunst i metall ikledd juletrelys. Det er storslåtte fontener som spiller opp til dans i ny og ne. Folk går kledd for forretninger.
Ikke helt Paris
Mitt førsteinntrykk var at dette slett ikke føltes som Paris. Det kunne altså vært hvilken som helst moderne storby. Derfor ble det veldig spennende idet jeg skulle sjekke inn på Sofitel. Hadde dette hotellet apet etter omgivelsene eller hadde det bevart den genuine Paris-stemningen?
Det var med stor spenning jeg smøg meg forbi den juletrebelyste inngangen og inn i resepsjonen. Jeg ble brått overrasket over hvor liten lobbyen var. Følelsen av å tre inn på et boutiquehotell slo meg. Det var heldigvis ingen kø, og jeg ble betjent umiddelbart.
Te og småkaker
Før selve innsjekken begynte ble jeg tilbudt en kopp te og noen småkaker. Jeg tok et glass vann og smattet litt på småkaken. Foran meg lå en mappe med penn og ekstra brevark. Følelsen av å skulle underskrive enn millionkontrakt har trolig aldri vært nærmere.
Mens resepsjonisten gjorde papirarbeidet gikk smalltalken som bare det. Hvordan hadde reisen min vært? Hadde jeg vært i Paris før? Hva syntes jeg om området? Det tok nesten ikke slutt. Til tross for en ganske intens utspørring, virket interessen genuin.
Da jeg opplyste om at dette var første gang noensinne på et Sofitel-hotell, rykket det til i resepsjonisten. Hun begynte med en gang å forklare at dette bare var et forretningshotell og dermed ikke helt likt de andre hotellene i kjeden.
Det virket nærmeste som en beklagelse og kraftig justering av forventningene. Det var i og for seg greit ettersom de i utgangspunktet var nokså høye fra min side.
Personlig følge
Jeg signerte papiret, fikk utdelt nøklene og ble fulgt til rommet av resepsjonisten. Dette var første gang jeg noensinne var blitt personlig fulgt helt til rommet. Noe pussig var det dog at bagasjen ikke ble tatt hånd om, selv om jeg mener å erindre at jeg fikk et vagt spørsmål om jeg ønsket at den ble båret opp.
På vei opp mot rommet ble jeg informert om at jeg hadde fått et såkalt luxury room. Det var oppgradert hele to kategorier fra et classic room som jeg opprinnelig hadde bestilt. Fantastisk.
Idet resepsjonisten låste meg inn på rommet fikk jeg en fornemmelse av at det var et helt vanlig hotellrom. Hun forklarte villig om hotellets fasiliteter og demonstrerte det fancy vinduet mellom badet og rommet forøvrig. Her var det åpenbart rom for å holde dusjkonserten for flere.
Luksuriøse detaljer
Etter å ha sendt resepsjonisten på dør var det bare å gå i gang med den videre utforskningen. Utover det gjennomsiktige badet var det alle detaljene som vekket min interesse. Du hadde en Nespresso-maskin, badekåpe med tøfler, Hermès-badeartikler, Sofitel papir/brevark, Bose lydanlegg, fjernsyn og en utsøkt seng.
Rommet var tvers igjennom moderne. Størrelsen var dog ganske normal. Dette var ingen suite, men hadde alle fasilitetene som tilhører en.
På badet var det forøvrig både et badekar og en regnskogdusj. Dusjen er trolig den beste jeg noensinne har prøvd på et hotell. Ofte sliter du med dårlig trykk og svak stråle. Her var det en overflod av vann og trykk fra flere kanter.
Såpe som kunne brukes
Det er en kjensgjerning at hotellsåpene har en ganske stram odør og ikke akkurat er vennlig mot huden. Derfor bringer jeg alltid med meg egen såpe og shampoo. Denne gangen hadde jeg tenkt å gjøre et unntak siden det tross alt var Hermès som sto bak såpene. Og jammen traff jeg ikke blink.
Ut av dusjen strømmet en frisk duft av sitrusfrukter og klassisk luksus. Det er sjelden jeg har klart å se sammenhengen mellom såpen og hotellet, men her var det virkelig innertier.
Etter en utsøkt dusj var det bare å hoppe i kassen. Og luksusen fortsatte. Maken til god seng har jeg ikke prøvd på lenge. Den var så myk at faren for drukning var nært forestående. Sengetøyet var dog av vanlig hotellstandard. Her hadde prikken over i-en vært om dette var like eksklusivt som rommet forøvrig.
Dyr, fransk frokost
Omgitt av en sånn luksus var det bare å fortsette i samme stil neste morgen. Kvelden før hadde jeg hengt ut skiltet om frokost på rommet – til den nette sum av 28 euro per person. Slett ikke gratis, og således var forventningene skyhøye.
For oss som har vært i Paris – eller Frankrike forøvrig– før er frokosten en ganske søt opplevelse. Sofitel var intet unntak. Selv om jeg hadde påført ønske om bacon i bestillingen, kom det croissanter, syltetøy og juice på døren.
For 28 euro skal jeg være ærlig å si at jeg ble skuffet. Dette kunne jeg kjøpt på en lokal café for en brøkdel av prisen.
Overvåkning
Hotellet hadde dessverre ingen executive lounge, men en restaurant kalt «The Lounge». Forøvrig et ganske misvisende navn. Denne fikk jeg ikke anledning til å teste, men skulle visstnok være nokså ekstravagant.
Hotellet var ellers tvers igjennom luksuriøst. Servicen var på et nivå ulikt noe annet. Jeg ble hele tiden titulert som «Mr. Berg» og husket uansett hvor jeg satte min ben. Nesten litt vel overvåkende til tider.
Overvåkningsfølelsen slo ut i full blomst da jeg oppdaget en gaveversjon av Eiffeltårnet på rommet med en utskrift av det siste Instagram-bildet mitt og en kommentar skrevet i hashtags. Forsøket var åpenbart igangsatt for å få meg til å snike inn litt reklame.
Vel hjem
Utsjekk gikk forøvrig helt normalt for seg. Det var en kinesisk familie som opptok tiden foran meg, og jeg ble stående og vente litt på å bli betjent. Tonen var profesjonell, beklagende og ytterst høflig, selv om jeg kunne ane en noe stressende situasjon var i gjære.
Resepsjonisten som sjekket meg inn sto ved siden av og sørget for å ønske meg vel hjem. Igjen ble ingen bagasje tilbudt håndtert eller forespørsel om transport forsøkt solgt inn, men det gikk fint.
Konklusjon
Alt i alt er Sofitel La Défanse et ytterst luksuriøst hotell. Det er dog noe nedtonet fra sine ekvivalenter ettersom det er et rent forretningshotell, men har det meste av fasiliteter på plass. Servicen er og blir uforglemmelig.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Flere bilder
Mer?
Meld deg på e-postenlisten min for å få vite når nye innlegg kommer ut. Eller følg meg på Facebook.
