En enkel hverdagsrestaurant som byr på god og mettende mat.
Szechuan er en velkjent klassiker i Olav Tryggvasons gate i Trondheim. Tidligere har jeg vanligvis gått elegant forbi og tatt inn til siden i smuget til China Garden. Denne er nå lagt ned og det var på høy tid å teste konkurrenten, især etter alle fristelsene fra spisefølget.
Lokalet ligger i og for seg ikke nå særlig hyggelig til. Utenfor suser bilene av gårde og vi må opp en bred trapp for å komme frem til restauranten i annen etasje. Det luktet tannlege og virket mer som en byggeplass enn restaurant.
Etterhvert fikk jeg øye på noen orientalske figurer og et akvarium. Vi ble videre ønsket velkommen og henvist til bordet. Rettere sagt: vi fikk lov til å velge bord. Restauranten var nemlig så å si tom.
Buffet for alle pengene
Ettersom vi ankom midt mellom lunch og middag var det tynt i rekkene. Buffeten sto fremme til forlystelse mot en billig penge. Det var åpenbart at vi satt sammen med klientell som visste å nyte godt av rimelig mat med vann til. Spisefølget og jeg sto elegant over og ba heller om å få menyen.
Menyen var innholdsrik og elegant. Her var det mange fristelser å velge i. Spisefølget, som var som stamgjester å regne, hadde alt bestemt seg. Jeg derimot måtte ha litt mer tid. Skulle jeg gå for okse eller gris? Under press valgte jeg til slutt grisen.
Tungekrøll
Til forrett gikk to av oss for vårrull med biff mens en var mer spenstig og måtte ha fritert blekksprut, eller «octopussy» som spisefølget presterte å lire av seg. En salig blanding av engelsk meny og svake minner til en svunnen James Bond-film ga en real tungekrøll.
Mens latteren runget i lokalet skrev den unge servitøren så blekket sprutet. Jeg benyttet anledningen til å iaktta omgivelsene i påvente av forretten. Jeg fikk følelsen av å sitte hjemme. Det var langt fra noen ekstravagante omgivelser. Duken var endog dekket av en reklameplakat slik sølet ble fanget opp på denne og tøystykket kunne gjenbrukes. Hjemmekoselig.
Vårrull til forrett
Det tok ikke lang tid før vårrullene trillet inn. Presentasjonen var enkelt lekker. Selve vårrullen var delt i to og lagt på en seng av friske grønnsaker. I tillegg fikk du rekechips og saus.
Smaken var aldeles utsøkt. Harmonien mellom kjøttdeigen, glassnudlene og spisskålen forplantet seg i ganen og ga meg lyst til en større porsjon. Etterhvert merket jeg at den tunge frityroljen satte en stopper for akkurat den lysten.
Blekkspruten hos det spenstige spisefølget gikk også ned på høykant. Skjønt jeg mistenker at det her er frityren som selger og ikke de slimete ålene inni.
Svin i spenstige sauser
Etter at forretten var fortært tok det ikke lang tid før hovedretten var på plass. Jeg hadde valgt fritert svin i sursøtsaus. En klassiker som forøvrig også var å finne i den lille buffeten. Smaken var som du finner overalt i verden dette serveres. Muligens en anelse sprøere enn den du får hos Panda Express over dammen.
Spisefølget gikk henholdsvis for marinert sprøstekt ribbe i ananaschilisaus og sesongens biff. Førstnevnte var nok en aldri så liten vekker, særlig når det kom til den spenstige sausen. Sistnevnte smakte også jeg på, og istemte at det var en smakfull klassiker.
Med hovedretten innenbords merket to av oss i spisefølget at det hadde gjort seg med dessert. Dessertmenyen bød på fire alternativer: fritert banan, mangopudding, crème brûlée og sjokoladefondant. Jeg gikk selvsagt for sistnevnte, mens spisefølget lot seg friste av crème brûléen.
Glemt
Vi bestilte også mer drikke mens spisefølget la ut om tidligere besøk hvor servicen hadde skortet. En gang ble desserten nemlig glemt, og det ble lovet en ny gratis ved neste visitt. Spørsmålet var om det samme skjedde denne gangen også.
Ettersom det tok litt tid og ingen drikke kom begynte vi å mistenke at vi var blitt glemt. Heldigvis var ikke så tilfellet. Sjokoladefondanten og crème brûléen kom smått om senn ned på bordet.
Enkle desserter
Mitt førsteinntrykk var at det lignet på en blåkopi av Olivias dessert. Sjokoladekaken var like industrielt utformet og smakte også helt likt. Det måtte være samme leverandør. Når det var sagt, var den slett ikke dum på smak. Den milde vaniljeisen og den varme sjokoladen passet som hånd i hanske.
De fruktige bærene og melonen var i mine øyne mer til pynt enn til å berike smaksbildet. Den samme pynten lå også hos reisefølgets crème brûlée. Denne så forøvrig usedvanlig lekker ut. Spisefølget var derimot noe lunken ettersom den ble servert kald og ikke varm. Men på smak funket den.
Måltidet var nå ved veis ende og vi ba om regningen. Denne kom aldri. Dermed fikk vi anledning til å drøfte servicen. Jeg fikk fortalt at det ikke var den faste servitrisen som var til stede denne gang, men noen vikarierende spirrevipper i stedet. Dermed ble det noen blingser her og der.
Konklusjon
Alt i alt en helt grei hverdagsrestaurant. Du går ikke hit for de kulinariske høydepunktene, men heller for å bli mett på velkjente retter. Og det var i grunnen det jeg satt igjen med: metthetsfølelse.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
PS! Aldri gå glipp av nye innlegg igjen – følg meg her!
Flere bilder
