På toppen av The Thief, men var maten egentlig noe høydepunkt?
Med The Thief i nabolaget kan jeg ikke akkurat si å være førstereisgutt på hotellet. Jeg har overnattet for å teste opplevelsen og endog vært medlem i Thief Spa. Det jeg derimot ikke har fått smake på er Thief Roof Grill. Men nå var altså tiden kommet.
Det var en varm sommerdag jeg spaserte ned mot Tjuvholmen, inn i den dunkle resepsjonen og tok heisen opp til toppen av The Thief. Vel oppe stilte spisefølget og jeg oss automatisk i køen til baren, da vi så for oss at det var her vi skulle bli servert.
Feil tak
Det var åpenbart ikke lett å få tak på. Etter å ha ventet noen minutter fikk vi beskjed av en lettere stresset bartender at vi måtte gå inn igjen. Grillen lå nemlig på motsatt side. Jøss, utbrøt jeg. Jeg som trodde dette kun var et konferanselokale. Sist jeg var på konferanse her var terrassen tom og åpen for konferansegjester som ville ta en røkepause eller titte på utsikten.
Nuvel. Nå var terrassen kledd opp som en restaurant med tak og glassvegger. Jeg, som trodde vi skulle sitte utendørs, fikk meg en overraskelse. Riktignok satt vi halvveis ute siden vinduene var oppe, men det ble liksom ikke samme følelsen som i baren under åpen himmel.
Nakent og intimt
Det var dessuten svært få i lokalet og veldig nakent. Pussig nok plasserte vertinnen oss rett ved et annet par. Her var det åpenbart ikke noen coronatiltak i bakhodet. Det hele føltes både pinlig og stusslig. Så nært et fremmed par i et tilnærmet tomt lokale. Det positive var at vi hadde delvis utsikt.
Utsikten visste også en meget avslappet forretningsmann å utnytte seg av. Han tok regelrett med seg drinken, hentet noen puter og slo seg ned på benken utenfor – i alles påsyn. Ja, ja, det er vel noen som bruker The Thief som sin egen stue, tenkte jeg, og åpnet menyen.
Begrenset meny og utsøkte drinker
Menyen var av det enkle og begrensede slaget. Den var ikke som beskrevet på nett, og manglet blant annet burgerne. Mulig dette kun var forbeholdt lunch og at vi nå hadde fått en slankere middagsmeny. Jeg måtte derfor omrokkere på valget mitt.
Spisefølget var ganske sikker i sin sak og ville ha den helgrillede kyllingen. Jeg var fristet selv, men bestemte meg omsider for indrefileten. Forrett sto vi elegant over ettersom de virket meget fyldige. Hvem starter vel med en kasserolle med blåskjell?
I påvente av maten nippet vi til noen friske alkoholfrie drinker som bartenderen på motsatt side hadde fikset. Jeg nøt en himmelsk limonade mens spisefølget slukket tørsten med en søtere mangodrink. Det var i baren vi burde sittet, sa jeg. Og det tok ikke lang tid før denne påstanden ble underbygget.
Enkel presentasjon og lite tilbehør
Det gikk nemlig ikke mange minuttene før maten var på bordet. Presentasjonen så enkel, men samtidig lekker ut. Den helgrillede kyllingen kom med en maiskoble som tilbehør. Utover dette måtte du bestille ekstra, noe spisefølget gjorde i form av fries.
Indrefileten min til snaue 500 kroner var også i overkant enkelt utstyrt. Her hadde du potetmos og noen broccolistilker. Ingen av delene smakte noe særlig og var i grunnen nokså kjedelige. Den største overraskelsen fikk jeg dog idet jeg begynte å skjære i kjøttet.
Blodrødt og salt
Jeg hadde nemlig bestilt kjøttet godt stekt og fikk noe som tangerte farlig nært tartar. Jeg forsøkte så vidt å spise, men klarte ikke holde tilbake idet servitøren kom forbi. Sånn skal det vel ikke være, sa jeg, og pekte på den blødende biffen. Nei, det skal det ikke, kvitterte servitøren og tok kjøttet med seg. Jeg skulle få en ny og avslag på regningen.
I påvente av ny biff ble spisefølgets kylling kald, og hele opplevelsen av måltidet fikk en kalddusj. Jeg reflekterte over den blodige biffen og prøvde å kjenne etter om smaken ellers var grei, men den var som tilbehøret: kjedelig. Det eneste jeg kjente var salt og blod. Og idet den godt stekte kom, kun salt.
Det var ingen smak av stekeskrope foruten en bismak storkjøkken, ingen krydderier eller noe annet enn salt. Det var nesten synd at en indrefilet ikke var blitt behandlet bedre, tenkte jeg, men spiste opp. Chimichurri-sausen til hjalp heller ikke særlig. Det ble fortsatt altfor salt.
Spisefølget kunne også informere om at kyllingen var helt ok. Sånn skulle det vel ikke være på et femstjerners hotell?
Overfladisk
Servicen var forøvrig overfladisk og lett arrogant, men oppmerksom. Hele atmosfæren føltes i grunnen anspent laidback. Trivelig var ikke ordet jeg ville brukt, men det var heller ikke avskrekkende.
Nuvel. Etter den heller kjedelige hovedretten var jeg mer enn klar for dessert. Menyen virket lovende og bød på vaniljekake, sjokolademousse og makroner. Jeg hadde lyst til å si ja takk til alle tre, men måtte velge én. Det ble sjokolademoussen.
Utsøkt sjokolademousse og fine makroner
Heldigvis traff jeg blink denne gangen. Moussen var formet som en kule og dandert med karamelliserte popcorn og en blomst. Enkelt, men veldig innbydende. Og smaken var himmelsk. Akkurat passe mørk slik jeg liker den, men jeg strevde litt med å få popcornet til å harmonisere med resten. Hver for seg var det dog utsøkt.
Spisefølget gjorde det enkelt og gikk for makronene. Disse var det i grunnen ikke mye å skrive hjem om. Tre stykker i tre forskjellige smaker som leverte til forventning. Om de var laget på hotellet eller kjøpt inn i store kvanta vites ikke, men det var en smakfull og lett avslutning om du hadde spist både forrett og hovedrett først.
Måltidet gikk etterhvert mot slutten og det begynte å strømme på med folk. Thief Roof Grill var åpenbart populær, men jeg satt igjen med blandede følelser. Litt som med hotellet forøvrig. Det var liksom ikke helt på det nivået jeg forventet. Et Scandic-hotell kunne levere det samme sett bort fra beliggenheten.
Konklusjon
Alt i alt en helt grei matopplevelse i fjonge omgivelser. Kjedelig hovedrett, men oppløftende dessert og utsøkte drinker. Slurv med bestilling kan skje den beste, men her savnet jeg mye mer til femstjerners å være.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
PS! Les hele anmeldelsen av The Thief her!
Flere bilder
