Et ærverdig, historisk og kongelig hotell med en noe spesiell beliggenhet og rusk i maskineriet i restauranten.
Som nest siste post på norgesturneen ventet et lokalt og noe annerledes besøk til Bårdshaug Herregård på Orkanger, en drøy halvtime utenfor Trondheim. Jeg hadde tidligere aldri hørt om hotellet, men reisefølget var ikke helt fremmede for destinasjonen.
Bårdshaug Herregård er tilknyttet kjeden De historiske og således ikke noe hvilket som helst hotell. Her kunne jeg forvente historisk sus og sjel. Som de selv beskriver det på egen nettside: et hjemmekoselig hotell i herskapelige omgivelser. Jeg holdt dog litt igjen på forventningene. I tillegg stilte jeg krav om å bo best mulig.
Når kun det beste er godt nok
Etter noen diskusjoner med reisefølget, og en telefon til hotellet, kom vi frem til at kun det beste var godt nok; vi skulle ha kongesuiten. Prisen var nemlig ikke altfor avskrekkende, kun snaue 3 000 natten. I tillegg befant den seg i den historiske delen. Å bo på et slitt standardværelse for å spare noen hundrelapper var uaktuelt.
Nuvel. Etter å ha svingt inn forbi kjøpesenteret i Orkanger sentrum fikk vi øye på hotellet. Jøss, det var litt av en beliggenhet, utbrøt vi nesten i kor før vi parkerte bilen utenfor å ruslet inn i lobbyen.
Tradisjonelt og moderne
Fasaden lignet en ærverdig gård og det var i grunnen lite som minnet om et hotell før vi kom inn hovedinngangen og måtte brøyte oss forbi noen arbeidere som hadde røkepause. Lobbyen var nemlig av det tradisjonelle slaget og mer modernisert enn resten.
Resepsjonen var derimot av den eldre sorten med nøkkelhyller. Her var det ikke snakk om moderne nøkkelkort eller via app for den saks skyld. Det hørte nesten med i slike omgivelser. Innsjekksprosessen gikk forøvrig effektivt og fint for seg. Resepsjonisten bød på seg selv og ønsket oss varmt velkommen.
Nøkkel til hovedgården
Vi fikk en tung nøkkel utlevert og bedt om å gå ut av lobbyen, over tunet og inn i hovedgården. Det var nemlig ikke bare å trille koffertene mot heisen og sette kursen opp i toppetasjen slik jeg pleier andre steder i verden.
Vi måtte låse oss inn i selve hovedgården, og det virket som om vi hadde hele bygget for oss selv. I underetasjen var det antikvarisk kunst, byster, flygel, bibliotek og en rekke stuer. Du kunne visstnok leie hele gården, ikke bare de enkelte soveværelsene i annen etasje. Ypperlig for lokale bryllup og konfirmasjoner, tenkte jeg.
Nuvel. Vi ruslet opp den knirkete trappen til annen etasje. Her befant nemlig soveværelsene seg, inklusive kongesuiten. Det luktet gammelt treverk og det klirret i lysekronene. Herskapelig var uten tvil ordet.
Suite en konge verdig
Jeg låste meg inn i kongesuiten og ble forbauset av synet. Her sto en liten kingsizeseng med håndutskråret mønster og tilpasset datidens små konger. To stoler var plassert midt i værelset med et skrivebord på siden og utgang til en privat balkong like ved. Her skulle vi kose oss, sa jeg, før jeg fortsatte utforskningen.
Det var ikke uten grunn at suiten hadde konge i navnet. Her hadde faktisk flere konger sovet, ikke bare vår egen Harald, men også storheter som Kong Leopold II av Belgia, fyrsten av Monaco og Kong Oscar II. Og nå altså en enkel luksusreiseblogger uten større titler å slå i bordet med. Festlig.
Suiten var på langt nær slik jeg er vant med fra tradisjonelle hoteller. Dette minnet mer om en oppgradert hytte, men den hadde sjarm, historie og var utstyrt med de fasilitetene vi trengte. Minibar var derimot fraværende.
Privat bad med badekåper og tøfler
I kontrast til flere av de andre værelsene i samme etasje var kongesuiten utstyrt med privat bad. Dette var dog av den enkle sorten, men hadde noen fornemme detaljer som servant med varmt og kaldt vann separat og badekar. Det sto i tillegg noen amenities på hyllen. Ikke mye å skryte av, men jeg fikk hotellfølelsen.
Overraskende nok hadde du også to badekåper med tøfler på plass. Riktignok ikke av den mest eksklusive sorten med egne logoer og silke, men at det var tilgjengelig var mer enn nok for meg. Det lodne reisefølget var ihvertfall meget tilfreds.
Trykket i dusjen var forøvrig upåklagelig, men reisefølget undret på hvordan Harald hadde klart å dusje her. Det var nemlig ikke bare bare å krype oppi karet.
Utvidelse med pikeværelset
I tilknytning til suiten kunne du kjøpe til pikeværelset. Dette var et mindre og langt rimeligere værelse uten eget bad til snaue tusenlappen. Dette slo vi til på. Det utvidet suiten og skapte en privat sone om du ville trekke deg litt tilbake.
Sengene her var derimot nokså harde og hytteaktige. Skrivebordet hadde utsikt mot haven og fungerte ypperlig som en arbeidsplass. Uansett et flott tilskudd til suiten.
Privat balkong og flotte stuer
Den private balkongen hadde en sittegruppe for to personer med utsikt mot haven. Dessverre fikk du også utsikt mot veien og kjøpesenteret på kjøpet, og det ødela noe av den herskapelige følelsen. Mon tro om Dronning Sonja tenkte det samme da hun var her.
Suiten og hovedgården var uten tvil rosinen i pølsen med oppholdet. Spesielt når vi fikk alt for oss selv. Det virket nemlig ikke som at norgesturistene hadde oppdaget denne perlen. I og for seg ikke meg imot. Jeg fikk derfor utforsket hver krik og krok og endog komponert noen melodier på flygelet i første etasje.
Verdt å nevne var forøvrig også fellesdusjene i kjelleren. Dette var virkelig av den gamle sorten og ga meg skrekkfilmfølelse. Å bo på et værelse uten bad og dusje her nede etter mørkets frembrudd ville gitt enhver supermann buksevann.
En aften i restaurant Ministeren
Nuvel. Etter å ha blitt kjent med hovedgården var det på tide å rusle tilbake til hotellet for å innta et måltid. På grunn av corona var restauranten Ministeren kun åpen for boende gjester. Dette måtte vi utnytte oss av.
Lokalet befant seg like innenfor resepsjonen og virket nokså provisorisk, men elegant. Det var forøvrig også her frokosten ble servert. Menyen var ellers lokal, kortreist og enkel. Med andre ord ventet en rekke trønderske delikatesser. Burger, sommersalat, lam og biff fristet.
Lokalt og ferskt
Jeg var usikker på om jeg skulle gå for burgeren, herregårdsbiffen eller dagens rett som var kjøttboller. Jeg gjorde det enkelt og gikk for kjøttbollene. Reisefølget gikk for biffen og lammet. Dette skulle bli interessant.
Stemningen var nokså lokal, og vi hadde fått en helt fersk læring som serverte oss. Selv om hun ikke var helt stø på hvordan ting skulle gjøres og måtte be om hjelp fra den mer erfarne servitrisen, hadde det sin sjarm.
Himmelsk fiskesuppe og sterke kjøttboller
Det tok ikke lang tid før maten var på bordet. Først ut var reisefølgets fiskesupper. Jeg sto elegant over forrett, men det var tydelig at suppen falt i smak. «Beste suppen jeg har smakt,» utbrøt reisefølget og slurpet i seg hver skvett. Jeg ventet i spenning på kjøttbollene.
Disse var av det enkle slaget og det var ikke akkurat mange i antallet. Fem middels store boller på en seng av potetmos og noen rotgrønnsaker rundt. Men smaken var upåklagelig. De var sterkt krydret og harmonerte godt med potetmosen. Jeg skulle bare ønske det var noen flere.
Uspiselig seig biff
Ved siden av meg slet reisefølget med biffen. Skulle tro vi var på et sagbruk, sa jeg og henviste til den uendelige skjæringen. Sulten som jeg var fikk jeg smake en bit, men måtte raskt spytte den ut. En besk smak av surt fjøs spredte seg i munnen min, og det var helt umulig å tygge kjøttet. Jeg måtte rett og slett gi opp. Et skår i gleden.
Reisefølget på motsatt siden storkoset seg derimot med en koldttallerken av lam, oster, knekkebrød og laks. Ikke helt som forventet, men enkelt og godt. Det passet visstnok ypperlig etter den store forretten.
Men vi måtte ha dessert etter den lille kjøttbolleretten og den uspiselige biffen. Den ferske lærlingen hadde ikke kommet bort og spurt om hvordan måltidet var, så vi fikk ikke anledning til å varsle om biffen før måltidet av over, men det løste seg raskt da den mer erfarne servitrisen tok desserten. Vi fikk en beklagelse og en gratis dessert som plaster på såret. Slik skulle det være.
Smakfulle og fruktige desserter
Til dessert kunne du velge mellom lokale jordbær, rognebæris eller sjokoladekake. Jeg gikk for sistnevnte mens reisefølget falt for jordbærene og en Irish coffee. Heldigvis var begge desserter innertiere. Lekkert presentert og smakfullt servert.
Med måltidet unnagjort var det klart for å krype til køys. Nå måtte vi bare håpe det ikke spøkte i hovedgården. Det var ingen rykter om det, så det skulle bli en rolig natt før frokost neste morgen.
Pekebuffet til frokost
Ettersom det fortsatt var buffetforbud på grunn av corona var jeg meget spent på hvordan de her hadde løst frokosten. Overraskende nok hadde de valgt en pekebuffet med en vertinne bak som plukket maten. Utvalget var selvsagt meget begrenset, men vi fikk i det minste velge selv.
Du startet buffeten med å hente en kurv med brød, smør og deretter velge varmmat. Her var det blant annet bacon og eggerøre å velge i. Videre hadde du en påleggsstasjon med spekemat, ost og skinke. Helt i enden hadde du frukt og bær. I og for seg et enkelt og greit utvalg.
Drikke ble servert ved bordet. Her kunne du få juice, melk, kaffe eller te. Lokalet var som nevnt det samme som til middags med høyt under taket og store vinduer. I grunnen nokså hyggelig.
Få fasiliteter ellers
Med frokosten innebords og hovedgården utforsket var det i grunnen ikke stort mer å foreta seg. Hotellet bød ikke på fasiliteter som spa, gym eller andre aktiviteter, så her måtte du pent underholde deg selv. I lengden kunne det bli kjedelig, men for et kort opphold gikk det fint.
Om ikke annet kunne det fungere med en tur i haven såfremt du ikke tittet for mye mot motorveien.
Konklusjon
Alt i alt en historisk og herskapelig perle av et hotell uten den store luksusen eller de mange fasilitetene. Storslått kongesuite og grei mat gjør dette verdt et stopp om du er i nærområdet.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
PS! Likte du denne anmeldelsen? Lik meg også på Facebook for å følge med videre!
Video
Flere bilder
