Hva har stengte grenser å si når verden har inntatt Trondheim by?
Omsider var dagen kommet hvor også jeg skulle få gleden av å oppleve Trondheims stolthet: Britannia. I årevis har dette historiske hotellet gledet både byens innbyggere og fjonge personligheter fra fjern og nær. Men det er først nå det har fått sin renessanse.
Tilbakemeldingene og ryktene har vært mange. Før Odd Reitans storstilte oppussing til over milliarden var det slitent og Bristol-aktig, men likefullt rikt på historie. Ville de klare å ta vare på dette og samtidig heve standarden til internasjonalt nivå? Her har meningene vært delte, og jeg har derfor vært tilbakeholden med å teste. Men nå var altså dagen kommet.
En kontrast
Med stengte grenser og en fødselsdag som skulle feires hadde jeg ikke stort andre valg enn å holde meg i hjemtraktene. Når sommeren attpåtil besto av en innholdsrik norgesferie manglet det rett og slett alternativer. Det var da tanken slo meg; Britannia Hotel i min egen hjemby.
Jeg må innrømme at det føltes noe merkelig å fly SAS Plus fra Oslo og bo på hotell her når jeg egentlig skulle sittet i business class på vei til det fjerne Østen. Men det gjorde at jeg hadde enda høyere forventninger til oppholdet og sa endog ifra på forhånd hva jeg så for meg.
Sentral luksus
Britannia ligger sentralt til i Midtbyen i Trondheim. Du har gangavstand til så å si alle nevneverdige severdigheter og spisesteder. Selv jeg som var lommekjent måtte ta en tur innom Nidarosdomen, Gamle bybro og Bakklandet ettersom det var så nært.
Hotellets kremhvite fasade oser av eleganse og utmerker seg i bybildet. Den ble heller ikke mindre bemerkelsesverdig av at det sto en velkledd portier med hatt ved inngangen og ønsket velkommen. Og ikke nok med det, jeg ble gjenkjent ved navn, gratulert med dagen og ønsket varmt velkommen i beste Ritz-Carlton-stil.
Selv om både reisefølget og jeg hadde rikelig med bagasje for en såpass kort tur avslo vi tilbudet om assistanse. Men at de i det hele tatt tilbød seg bagasjehjelp var unikt til Norge å være. Og det stoppet ikke der. Både concierge og resepsjonister kjempet om å slå av en prat. Muligens fordi edderkoppen i følget var en bekjent, men jeg var virkelig forbauset. Dette lovet godt.
Gratulasjon og en liten oppgradering
Vel fremme ved resepsjonen ble jeg nok engang gratulert, selv om dagen først var dagen etter. Her fikk jeg videre vite at vi var blitt oppgradert. Hva slags oppgradering det var snakk om ble ikke nevnt. Var det kanskje signatursuiten Colonialmajoren? Med den varme velkomsten var det ikke godt å vite, men nå måtte jeg passe på ikke å forvente for meget.
Værelsene befant seg nemlig i femte etasje ved siden av hverandre. Det var langt fra toppetasjen, men de vendte begge ut mot hovedgaten. Oppgraderingen var trolig ikke så storartet som jeg hadde sett for meg. Nuvel. Slik er det når jeg er på hoteller uten lojalitetsprogram.
Lite værelse?
Jeg merket meg dog hvor elegant korridoren var. Kombinasjonen av grått og gull ga utvilsomt assosiasjoner til Ritz-Carlton. Det var ikke tvil om hvor de hadde hentet inspirasjonen. Her var det moderne luksus som sto i høysetet. Den lille dusken på døren var prikken over i-en. Nå gledet jeg meg bare til å låse meg inn.
Det første som møtte meg var et helt ordinært hotellværelse størrelsesmessig. En i følget utbrøt at det var overraskende trangt. Riktignok var vi alle godt vante, men trangt var å dra det litt for langt. Har du glemt hvordan vanlige hotellværelser ser ut, spurte jeg retorisk, mens jeg satte i gang med å utforske fasilitetene.
Generøs gavefest
Det var åpenbart ikke spart på noe. Det oset av luksus i materialvalg, sengetøy, fliser og fasiliteter. Ikke nok med det, de hadde stelt i stand en særdeles generøs velkomstgave med gratulasjonskort, gratis champagne og et konfektfat. I tillegg hadde du det ordinære velkomstkortet med kjeksesken på bordet like ovenfor.
Et øyeblikk følte jeg at jeg hadde platinumkort i Britannia, men dette var altså gjort på grunn av feiringen av min store dag. Hvis dette var standarden for alle fødselsdager var jeg ikke i tvil om hvor jeg skulle feire fremover. For det stoppet nemlig ikke med gratulasjoner fra alle ansatte og gave på værelset. Jeg fikk også gave i spaavdelingen. Det ble rett og slett litt for meget.
Kortslutning og fyldig minibar
Nuvel. Værelset videre var usedvanlig flott med elegante møbler og moderne finesser som skjult fjernsyn, rikelig med stikkontakter og skjermstyrt temperatur og lys.
En fiffig opplevelse med lyset var forøvrig da et tordenvær under oppholdet sørget for kortslutning midt på natten, eller rettere sagt flombelysning ettersom det skulle være enklere å finne nødutgangen. Ikke akkurat hyggelig midt i skjønnhetssøvnen, men slikt kan skje den beste. Det var visstnok første gang, ifølge resepsjonen.
Minibaren var den mest fyldige og innbydende jeg hadde sett på lenge. Her var det overflod av både vått og tørt, men til en dertilhørende pris. Både vannkoker og kaffemaskin var også tilgjengelig. Jeg fant absolutt intet å trekke på. Dette var femstjerners så det holdt.
Bad med noe ekstra
Det var derimot på vei inn på badet jeg fikk god anledning til å finne noe å trekke for. Det var ikke de elegante marmorflisene, det særdeles generøse utvalget av badeartikler eller de enorme håndklærne. Men inne i dusjen lå et brunt og sammenkrøllet papir med sorte hår rundt. Hvordan dette hadde havnet her eller hvor det er blitt brukt vites ikke, men det var utvilsomt et skudd for baugen.
Badet ellers var særdeles elegant, romslig og innbydende. Det var to servanter, stor dusj med regnfall, bidé og klosett. Trykket i dusjen var greit, men ikke blant de beste. Såpene var derimot i verdensklasse når det gjaldt både duft og kvalitet. Det er sjeldent jeg får lyst til å kjøpe lotionen, men her rykket det i lommeboken.
Godt øye for detaljer
Ellers hadde du skopussesett, sysett, badekåper og tøfler i skapet utenfor. Her befant også hårføneren seg. Det som forbauset meg var forøvrig hvor godt øye de hadde for detaljer. Det var logo på alt fra sengetøy og amenities til badekåpe og slippers.
Det lå i tillegg dyre magasiner fremme, elegante brevark på skrivebordet og de hadde trykt sin egen avis som lå klar i sengen. Det var virkelig ikke spart en krone på noe. Hvor lenge dette vil vare før sparekniven hentes frem vites ikke, men jeg skal følge med. Det var jo nesten for godt til å være sant.
Litt liten, men himmelsk seng
For god var også sengen. Jeg druknet nærmest idet jeg la meg ned, og hadde sjeldent kjent et så mykt og behagelig sengetøy. Kanskje var det ikke så rart heller ettersom jeg sov i en Hästens-seng til flerfoldige tusenlapper. Det eneste jeg savnet var at den var noe større. For én person var den ypperlig, men for to i trangeste laget. Du kunne forøvrig kjøpe sengetøyet på Britannias nettside.
Det er sjeldent jeg har funnet så mye å skrive om på et standardværelse som dette, men det ville virkelig aldri ta slutt. Det jeg kanskje savnet var en liten fransk balkong, men ellers var suitefølelsen påtagende til tross for størrelsen.
Rikt med fasiliteter
Selv om værelset var mer enn nok å kose seg med bød hotellet på en rekke andre fasiliteter som var verdt å nevne. Du kunne velge og vrake mellom hele seks ulike spise- og drikkesteder: Speilsalen, Palmehaven, Jonathan, Brasserie, Vinbaren og Britannia Bar. Jeg testet alt med unntak av Speilsalen og Vinbaren.
Palmehaven er selve hjertet i Britannia og viden kjent for sin afternoon tea og sine fasjonable omgivelser. Her ble også frokost servert, som forøvrig nesten er et kapittel for seg selv.
Overdådig frokost i Palmehaven
Til tross for at coronapandemien langt fra var over, virket det som at livet gikk sin vante gang i Palmehaven. Du måtte på forhånd velge tidspunkt for bespisning, men ellers var det meste som normalt med en bugnende buffet med flere interessante matstasjoner, gratis á la carte-meny og utsøkt service.
Etter et lite minutt i kø ble vi geleidet til frokostbordet av servitøren, tildelt menyer og spurt om hva vi ønsket å drikke. Det var nemlig ingen dispensere fremme. Her måtte du bestille alt fra servitøren, noe som i og for seg var både elegant og praktisk. Jeg tok en appelsinjuice og en kakao, mens reisefølget gikk for kaffe og te. Alt inkludert. Det eneste du måtte betale ekstra for var, i likhet med Hotel Continental, champagnen.
Fri à la carte
À la carten var derimot meget generøs. Her kunne du blant annet velge mellom avocadotoast, havregrøt, smoothiebowl, leverposteitoast og egg benedict. Også dette inkludert, til kontrast fra Continental som tar betalt. Jeg testet havregrøten, mens spisefølget prøvde samtlige med unntak av eggene.
Både presentasjon og smak på menyrettene var utsøkt. Havregrøten var kanskje i overkant bitter for min del, men både avocadotoasten og smoothiebowlen var innertiere. Beste hotellfrokosten jeg noen gang har hatt, konkluderte reisefølget.
Fristelsene var utvilsomt mange. Utfordringen ble å bestemme seg og prioritere riktig. Jeg ville nemlig ikke gå glipp av den fyldige buffeten, og tok en tur dit for å sjekke. Her hadde du dedikerte oste-, omelett- og pannekakestasjoner i tillegg til små buffeter med pålegg, frukt og diverse varmretter.
Utsøkt service og mange valg
Ved hver stasjon ble du høflig mottatt og fikk servert de lekreste retter. Kokkene var spøkefulle, vennlige og imøtekommende. Jeg var så forbauset over at det i Norge gikk an å yte en så personlig og god service. Alt var så gjennomført. Prikken over i-en var pianisten som spilte kjente svisker elegant i bakgrunnen.
Frokostopplevelsen i Palmehaven var virkelig unik på alle mulige måter. Utsøkt mat, oppmerksom service og elegante omgivelser gjorde at både reisefølget og jeg undret på om det gikk an å kjøpe seg inn kun for å spise frokost. Om ikke var jo afternoon tea åpen for booking, noe også jeg fikk testet.
Afternoon tea på samlebånd
Palmehaven var som skapt for overdådige tradisjoner, og hva passet vel da bedre enn skikkelig britisk afternoon tea her. Reisefølget og jeg hadde booket bord til første bordsetting og var mer enn klare for å teste. Selv har jeg aldri helt funnet plass til denne tradisjonen i løpet av en dag ettersom jeg sjeldent kjenner på behovet for søtsaker mellom lunch og middag, men det var åpenbart mange som hadde det annerledes.
I motsetning til frokosten var afternoon tea-opplevelsen mer samlebåndspreget. Vi fikk utdelt en lunchmeny som skapte noe forvirring i reisefølget om man kunne kjøpe sandwicher separat eller måtte ta full afternoon tea. Etter å ha forhørt oss med servitrisen fikk vi raskt avklaring om at det kun var tårnfat som gjaldt. Hvorfor da dele ut lunchmenyen, undret reisefølget. Jeg var enig. De burde hatt en egen en.
Det var i grunnen ikke all verdens jobb for servitrisen ettersom maten var bestemt på forhånd. Det eneste hun måtte ha avklaring på var hvilken te vi ønsket eller om vi ønsket å kjøpe til et glass champagne. En i følget slo til på champagnen mens resten nøyet seg med Earl Gray og en fruktvariant.
Delikat, men tørt tårnfant
Det tok ikke lang tid før tårnfatet kom på bordet, og det så unektelig delikat ut. Scones med syltetøy og rømme på bunnen, sandwicher i midten og søtsaker på toppen. Vi var egentlig alle forholdsvis mette etter den fyldige frokosten, men begynte så forsiktig å smake oss frem på det salte.
Dagens salte retter besto av skinke- og krabbesmørbrød samt en paté av løyrom. Smørbrødene var tørre og bar preg av å ha blitt laget på forhånd. Sconesene likeså. Søtsakene var derimot lekre og smakfulle. Jeg skulle ønske de byttet ut rømmen med krem, sa jeg, men forsto at de ville prøve en lokal vri.
Du spiser vel strengt tatt ikke afternoon tea, du tar bilder av den og skryter av hvor fancy du er, fortsatte jeg. For det var noe med det. Det ble for samlebåndaktig og jeg savnet kvaliteten fra frokosten. Men det var absolutt verdt å teste.
En visitt i Brasserie
Når det gjaldt bespisning ellers testet vi lunch i Brasserie, en aperitiff i baren og middag på Jonathan. Førstnevnte var franskinspirert og bød på klassikere som croque monsieur, moules-frites og biff tartar.
Les hele anmeldelsen av Brasserie her!
Grillaften på Jonathan
Om kvelden passet det ypperlig å starte med en drink i baren for deretter å spasere ned i den dunkle kjelleren til Jonathan for å grille biff.
Les hele anmeldelsen av Jonathan her!
Kunnskapsrikt i baren
Baren var kanskje det stedet som utmerket seg mest når det gjaldt service og kunnskap. Ikke bare bød de på smakfulle drinker, men også en historie bak som ble engasjerende presentert av servitøren. Lokalet var særdeles eksklusivt og ga vibber til herreklubber og lounger på Ritz-Carlton.
Utover det rike utvalget av mat og drikke bød også hotellet på en innholdsrik og romslig spaavdeling og gym. Dette befant seg i kjelleren, og du måtte spasere langs en meget elegant marmorkorridor før du kom frem til først gymmen og deretter spaet.
Velutstyrt gym
Trimrommet var av det romslige og velutstyrte slaget. Noe dunkelt, men det meste av moderne fasiliteter var på plass. Ved inngangen hadde du også et kjøleskap med gratis vannflasker og kalde håndklær. Tørre håndklær lå på hyllen ovenfor. Med andre ord var det meste på plass.
Tredemøllene var splitter nye med skjerm, noe som falt i smak hos noen utålmodige barn som ventet på mødrene sine mens de slarvet og strakk noen strikker. Ellers var det meste av apparater på plass i tillegg til en egen krok med frivekter og spinningsykler.
Innbydende spaavdeling
Videre forbi trimrommet hadde du spaavdelingen. Dette var som en helt egen verden med grønn beplantning, resepsjon, butikk og avslapningssone. Du kunne nemlig kjøpe behandling her uavhengig av om du bodde på hotellet, og således få tilgang til alle fasiliteter.
Og fasiliteter var det rikelig av. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det trolig må være Norges beste byhotellspa. Her hadde du nemlig et romslig svømmebasseng, et mindre boblebadaktig et med stjernehimmel, en rekke badstuer, kaldtvannsbad og flere avslapningsstoler. The Thief må se seg grundig slått.
Pass opp for barn
Ulempen var at boende gjester kun fikk én time til rådighet her nede. Dette var trolig et coronatiltak. Ellers var det slik at barn på visse tidspunkter av døgnet fikk tilgang til bassenget, så det gjaldt å holde seg unna da. Enda godt det var dedikerte tider, men jeg synes de kunne gjort som The Thief og innført 16-årsgrense permanent.
Jeg var dessverre for sent ute til å booke behandlingstime, så det fikk jeg ikke testet, men jeg noterte meg at det gikk an å kjøpe dette på et senere tidspunkt uten å bo her. Med andre ord gjøre som de fleste andre trondhjemmere som ønsker å smake litt på Britannia uten å ta hele kostnaden med et opphold.
I verdensklasse
Etter å ha testet det meste av fasiliteter satt jeg igjen med en forbauselse. Lite visste jeg om at verden faktisk hadde inntatt lille Trondheim. Jeg hadde nå bodd på et ekte femstjerners hotell som var så gjennomført at et skittent toalettpapir i dusjen nesten ikke fikk meg til å reagere.
Med et skyhøyt servicenivå, hvor flere av de ansatte til enhver tid visste hvem jeg var, kom med personlige råd og øste av sin kunnskap, fikk jeg følelsen av å være på reise i fineste Asia. Nordmenn kan altså å utøve service. Det går an å bygge eksklusivt med fokus på de små detaljene. Og det går an å drive et hotell i verdensklasse i en liten norsk by.
Jeg var mektig imponert. Etter denne enestående oppdagelsen kan grensene være stengte i mange år til for min del.
Konklusjon
Alt i alt et eksepsjonelt luksushotell i verdensklasse som leverer alt av tenkelige fasiliteter. Utsøkte værelser, varierte spisesteder, elegante omgivelser, fantastisk spa og gym og et servicenivå som overgår alt annet jeg har opplevd i Norge. Dette hotellet er verdt en reise i seg selv.
Min stjernevurdering: 6 av 6.
PS! Likte du denne anmeldelsen? Lik meg også her!
Video
Flere bilder
