Et rimelig og innholdsrikt hotell i kjent Marriott-stil.
Ettersom det nærmest er overflod av hoteller i området rundt Washington D.C. var det ikke vanskelig å finne et rimelig alternativ. Jeg bodde primært på The Ritz-Carlton Pentagon City, men ville samtidig teste et hotell i det lavere prissjiktet. Ville det være markant forskjell på et værelse til 350 dollar natten mot et til 90?
Idet jeg spaserte inn hovedinngangen slo det meg at det var en aldri så liten forskjell fra Ritz-Carlton. Det var åpenbart langt høyere støynivå og flere mennesker som surret rundt omkring. Jeg gikk derimot målrettet mot Elite-innsjekken.
Kø hos eliten
Pussig nok var det her køen var og ikke i den ordinære innsjekken. Av prinsipp stilte jeg meg bakerst. Jeg skulle sjekke inn stående på Elite-teppet, koste hva det koste vil. Etter et par minutter ble det min tur.
Jeg ble møtt av en usedvanlig imøtekommende resepsjonist som takket varmt for min lojalitet. Da jeg spurte om oppgradering var det dessverre ikke så oppløftende nyheter. På grunn av en stor veterankonferanse var hotellet nærmest fullbooket. Dermed fikk jeg det værelset jeg hadde booket, dog i en høy etasje.
Utsøkt service
Da jeg skulle til å strekke frem hånden for å ta nøkkelkortet bestemte resepsjonisten seg for å ta turen rundt disken og frem til meg. Han pekte ut retningen til heisen og forklarte hvor loungen befant seg. Det var nesten så jeg fryktet at han skulle følge meg til værelset, men etterhvert fikk jeg selv nøklene etterfulgt av frasen «is there anything else I can do for you Mr. Berg?»
Jøss, dette var da voldsomt til et travelt og ordinært Marriott-hotell å være. Jeg hvisket forsiktig til reisefølget at dette nesten var bedre mottagelse enn vi hadde fått på Ritz-Carlton. For over tre ganger så lav pris. Lommeboken gråt.
Nuvel. Hotellet var enormt og det var således et stykke å spasere før vi kom til heisen som skulle ta oss opp i fjortende etasje. Korridorene var helt ordinære og det duftet Marriott lang vei.
Standardværelse mot motorveien
Jeg låste meg etterhvert inn på rom 1460. Dette var også av den ordinære sorten. To queensizesenger sto plassert midt i rommet med et skrivebord og bredt fjernsyn på motsatt side. Sovekomforten var overraskende god. Jeg klarte knapt å skille fra Ritz-Carlton til tredobbelt pris.
Utsikten var dog ikke all verden. Nærmeste nabo var nemlig en firefelts trafikkert motorvei. Heldigvis hørte vi ikke mye til støyen herfra, men særlig koselig var det uansett ikke.
Moderne bad
Badet var oppusset og enkelt innredet. Her hadde du kun dusj og intet badekar. Dusjhodet var forøvrig ikke kun festet i veggen, men kunne tas av. Herlig. Endelig har amerikanerne skjønt at de skal bygge funksjonelle dusjer.
Ellers var utvalget av badeartikler og fasiliteter tynt. Det var tydelig at dette var et standardværelse. Såpe, shampoo, lotion og balsam var selvsagt på plass. Det som overrasket meg var at det i tillegg lå en innpakket sminkefjerningsserviett på servanten. Var den gjenglemt eller bevisst lagt der? Aldri tidligere hadde jeg fått noe sånt på et hotell. Ja, ja.
Fin M Club Lounge
Reisefølget og jeg ruslet ned i loungen. Ja, ned. Denne lå nemlig i lobbyområdet på bakkeplan. Pussig hvordan dette ser ut til å ha blitt en trend hos Marriott. Fra utsikt og lyse omgivelser i toppetasjen til ned i en dunkel og støyende lobby. Mulig det var bevisst for å få folk til å sitte kortere tid?
Serveringen her var uansett mer enn godkjent. Til hors d’oeuvre fikk du blant annet kyllingvinger, grønnsaker og snacks med dip, salater og cookies. Her var det flere fyldige amerikanere som visste å forsyne seg godt. Jeg forsto dem godt. Dette var enkelt og smakfullt.
Når det gjaldt drikke var det rikelig med mineralvann i kjøleskapene under buffeten. Dette var selvsagt gratis og du kunne forsyne deg fritt. Det som derimot ikke var gratis var alkoholholdige drikkevarer.
Loungen var utstyrt med en bar med vin- og øldispensere. Her måtte du kontakte en av vertinnene for å få påfyll. Dette ble dog ført opp på regningen, så det gjaldt å begrense seg. Baren og lokalet var forøvrig lekkert innredet til tross for at vi befant oss på lobbynivå.
Tropisk bassengområde inne
Av fasiliteter utover loungen hadde du trimrom og et bassengområde. Sistnevnte var innendørs og innredet som en tropisk have. Her var det solstoler og håndklær til fritt utlån. Temperaturen var dog så høy at du ikke kunne oppholde deg lenge her før ubehaget meldte seg. Stakkars badevakt som satt der inne alene i timevis, tenkte jeg.
Bassengområdet befant seg i annen etasje like over lobbyen. Her var også konferanseavdelingen som var fylt opp av drøssevis av veteraner og tilsvarende mange rullatorer i lystig lag. Like nedenfor hadde du en bar og en restaurant. Dette fikk jeg ikke testet denne gangen.
Servicen var forøvrig tilbaketrukket og anonym. Her kunne du komme og gå som du ville uten at noen tiltalte deg ved navn eller spurte hvordan du hadde det. Utsjekk foretok jeg endog uten kontakt med et eneste menneske, nemlig via appen.
Konklusjon
Alt i alt et upersonlig, rimelig og velutstyrt Marriott-hotell som fungerer som et ypperlig budsjettalternativ til Ritz-Carlton. At det er over tre ganger så billig er ganske utrolig. Men nå er det jo en gang slik at merkevarer koster litt ekstra.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
PS! Sjekk hva det koster å bo her!
Flere bilder
Hva fikk du mer for fem stjerner?
Dyrt er ikke alltid best. Les hele anmeldelsen av femstjerners Ritz-Carlton Pentagon City her!
