En bortgjemt norsk perle som overrasker meg stort.
Jeg skal være den første til å innrømme at Norges-ferie ikke har stått øverst på listen når det kommer til å oppleve hoteller. Turene har ofte gått ut i den store verden eller til de største byene. Nå var det på tide å prøve noe nytt.
Dalen Hotel er en del av «kjeden» De historiske. Det vil si historierike, frittstående hoteller og spisesteder rundt omkring i vårt langstrakte land. Tidligere har jeg besøkt Fru Haugans Hotel i Mosjøen, og hadde en vag fornemmelse av hva jeg kunne forvente.
Ingen enkel adkomst
Det skal nevnes at adkomsten ikke er den enkleste, ihvertfall ikke hvis du bor i Oslo og skal reise kollektivt. Du bør beregne rundt fem timer med tog og buss. Og rekker du ikke dagens ene buss, må du vente til neste dag. For min del gikk det derimot som smurt. Det letteste er kanskje å kjøre egen bil. Det tar tre og en halv time.
Den lille minibussen fylt med et par lokale helter humpet nedover de svingete veiene ned mot Dalen – en liten bygd innerst i Telemarkskanalen. Det var en praktfull sommerdag med skinnende sol. Nærmere bygdeidyll var det umulig å komme.
Historisk sus
Bussen stoppet like ved hotellet og jeg steg spent ut. Den karakteristiske veteranbussen sto foran hotellet som på prospektbildene. Jeg ruslet opp den knirkete trappen og inn i resepsjonen. Der ventet en meget hyggelig velkomst.
Dette var en resepsjon av den gode gamle sorten. Bak den høye disken hang nøklene på rekke og rad i mahognifarvede hyllen. Her var det ikke snakk om nøkkelkort eller app. Dette var nostalgisk sjarm fra en svunnen tid.
Jeg ble ønsket varmt velkommen av resepsjonisten og geleidet opp til værelset av en av gjestearbeiderne. Det luktet gammelt treverk og knirket for hvert skritt jeg tok. Døren til rommet sto oppe. Her brydde de seg ikke med å låse for skurker.
Hotellets beste rom
Jeg fikk vite at dette skulle være hotellets beste rom. Det var ingen suite, men noen suiter var visstnok uten eget bad. Jeg ønsket meg en autentisk opplevelse, men det fikk være grenser. Dermed ble jeg anbefalt dette rommet med privat bad og balkong.
Vel inne på rommet ble jeg bergtatt av den storslåtte velkomstgaven. Her sto det en Alexandre Bonnet champagneflaske på kjøl i tillegg til en skvett portvin og Farris «with compliments». Ved siden av lå noen informasjonsbøker for videre inspirasjon og fristelse.
Sengen var deilig myk. I entreen hang badekåpen og slippersene. Disse var i grunnen nokså ordinære. Alt annet var gjennomført og hadde hotellets logo påtrykt foruten slippersene.
Dalen Hotel tilstreber å være så originalt og tro mot sin historie at både fjernsyn og telefon er fraværende på rommet. Noen minibar finnes heller ikke. Det som derimot er på plass er et ganske ordinært bad.
Lugarbad
Badet lignet det du finner på en cruiseskiplugar eller hvilken som helst tradisjonell hytte i Norge. Det sto ikke stil med hotellet forøvrig og føltes litt malplassert. Det var da jeg forsto at det trolig var en grunn til at noen suiter ikke hadde bad.
Det som overrasket meg positivt var derimot det rike utvalget av badeartikler. Her hadde du eksklusive indiske såper, kam, toalettsaker og sysett. Det jeg savnet var tannbørste og barbersett. Da ville utvalget vært komplett et femstjerners hotell.
Selv om man på sent 1800-tall ikke hadde bad slik vi kjenner det i dag, kunne badene med fordel vært tilpasset stilen bedre. Min umiddelbare tanke var at kolonistilen hadde passet ypperlig.
En morsom detalj var det du ikke hadde de tradisjonelle «do not disturb»-skiltene du hengte på døren, men dusker i to forskjellige farver i stedet. Sjarmerende.
Perfekt for helikopter
Jeg ruslet ut på balkongen for å sjekke den storslåtte utsikten. Her hvilte du blikket mot en velstelt have med Telemarkskanalen i det fjerne. På den store plenen var det mulig å lande et helikopter, noe jeg forøvrig ble vitne til litt senere på dagen.
Ettersom ankomsten var noe sen fikk jeg ikke mer tid til å utforske rommet, og hastet av sted ned til afternoon tea før denne stengte. Dette måltidet skulle være av den tradisjonelle sorten, og jeg slo meg ned i herresalongen i peisestuen mens jeg iakttok de utstoppede dyrene på veggen.
Jeg så for meg herrene sitte med sine fyldige sigarer her mens de fikk unna forretningene og damene fniste i salongen ved siden av. Det var virkelig stemningsfullt.
Gjess we can
Mens jeg ventet på maten benyttet jeg anledningen til å ta en tur utenfor for å titte på den fantastiske haven. Ute på plenen tuslet noen gjess og følelsen av storby var så langt borte som det var mulig å komme.
Jeg fikk forøvrig høre en dyster røverhistorie om disse gjessene. De var her av én hensikt og det var at en noe sær gjest skulle spise dem ved sin neste visitt, ble det sagt. Senere fikk jeg avkreftet historien. Gjessene skulle ikke spises.
Nuvel. Nå skulle jeg inn og gyve løs på snittene og kakene til ettermiddagsteen. Inn kom et tradisjonelt tårnfat i ekte Porsgrund-porselen. Usedvanlig lekkert.
Ekstravagant afternoon tea
Her lå det sjokoladekake med ferske bær, scones med krem og syltetøy og snitter av egg og ost/skinke. Det var særlig sjokoladekaken som slo an i min gane. Virkelig smakfullt. Jeg klarte ikke å holde igjen til tross for at en treretter ventet om ikke mange timer.
Etter den utsøkte ettermiddagsteen bar det av gårde på omvisning rundt på hotellet. Jeg ble vist rundt av en særdeles hyggelig gjestearbeider som kunne sin historie.
Hjemsøkende lady
Jeg fikk sett de meste av rom, men det som virkelig vakte oppsikt var det såkalte spøkelsesværelset. Her hadde en engelsk lady på tidlig 1900-tall tatt livet av barnet sitt og stukket av. Ryktene sa at hun gikk igjen.
Selv om jeg merket lite til spøkelsene var rommet utvilsomt fryktinngytende. Barnekrybben som sto her kunne vært hentet ut fra hvilken som helst skrekkfilm. Jeg fikk forøvrig høre om en kar som midt på natten hadde rømt fra dette rommet og bedt hotellet ettersende bagasjen da han hadde kjørt sin vei.
Kongesuiten
Hotellets kongesuite var omgjort til to suiter og et møterom. Jeg fikk ta en titt. Suitene så unektelig lekre ut.
Møterommet hadde forøvrig en fantastisk utsikt. Jeg kunne bare forestille meg hvor storslått kongesuiten en gang hadde vært.
Treretters middag
Etter en innholdsrik omvisning og mange nye inntrykk var det på tide å slappe litt av før middagen gikk i gang. Nede i restaurant Bandak ventet nemlig en lekker treretter med påfølgende aperitiff.
Med et deilig måltid innenbords ventet den berømte historiefortellingen. Selv om jeg alt hadde fått vite mye om hotellet ville det bli en spesiell opplevelse å høre den fortalt nede i peisestuen etter at mørket hadde falt på.
Historiefortelling
Det å vite at dette hotellet hadde tatt imot en rekke konger var rart å tenke på. Et luksushotell langt inne i ingenmannsland. Det ble fortalt at det før i tiden kostet tre ganger så mye å bo på Dalen Hotel som på Holmenkollen hotell i Oslo.
Med den spennende og fryktinngytende historien friskt i minnet bar det av gårde til køys. Skulle jeg få oppleve spøkelset? Det ble sagt at den engelske ladyen spesielt var ute etter menn. Dessverre/heldigvis ble det en rolig natt.
Champagnefrokost
Neste morgen var avreise altfor tidlig. Jeg fikk allikevel sneket meg inn og tatt noen bilder av frokosten. Denne så unektelig lekker ut.
Det var et bredt utvalg av både varmt og kaldt. Det jeg spesielt la merke til var champagnen. I god femstjerners tradisjon ble det servert ekte champagne til frokost.
Det var dekket med hvite duker og muligheten for å nyte en lang og ekstravagant frokost var til stede. Dessverre skulle jeg straks videre og det ventet en ny frokost ved neste havn.
På gjensyn
Tiden var gått så altfor fort. Jeg hadde ikke lyst til å forlate dette magiske hotellet. Her kunne jeg tilbrakt en hel sommer. Jeg fikk høre at flere brukte Dalen Hotel som hytte og derfor kom tilbake regelmessig. Pensjonistdrømmen var sådd.
Det var på tide å si adjø og sjekke ut. Eller som resepsjonisten sa: det er aldri adjø, kun på gjensyn. Jeg var så enig, så enig. Veteranbussen på utsiden fyrte opp motoren og det var på tide å kjøre av sted til havnen. Nå ventet et nytt eventyr.
Konklusjon
Alt i alt en magisk og annerledes opplevelse som var helt uventet. Å finne et slikt luksushotell med en så utsøkt service og mat så langt fra sivilisasjon var en overraskelse jeg sent vil glemme. Hit skal jeg tilbake, men da ankommer jeg i helikopter.
Min stjernevurdering: 5+ av 6.
Video
Flere bilder
Eventyret fortsetter
Klikk her for å lese den eventyrlige anmeldelsen av cruiset med MS «Henrik Ibsen» på Telemarkskanalen.
