En ufrivillig innlosjering jeg helst skulle vært foruten.
Jeg har overraskende nok aldri overnattet på Arlanda før, men en gang måtte være den første. Bokstavelig talt. Dessverre skulle det vise seg at hotellnavnet var mer enn bare misvisende.
Som reisende i business class må jeg innrømme at jeg hadde visse forventninger til hvilket hotell SAS innlosjerte kansellerte passasjerer på. I det minste håpet jeg på Radisson Blu – hotellkjeden de tidligere eiet. Men den gang ei. Det ble First Hotel.
Ikke helt min klasse
I utgangspunktet høres ikke navnet så galt ut. Jeg har aldri bodd på et hotell i kjeden og visste i grunnen lite hva jeg kom til, men antok at det måtte være i nærheten av den klassen jeg foretrekker.
SAS hadde chartret en buss som sto klar og ventet på oss for å ta oss til hotellet. Sjåføren hadde ikke fått noe særlig informasjon og sto bare på tomgang inntil flere og flere gikk av og heller tok en drosje. Etterhvert tok han til fornuft og kjørte av sted.
Ingenmannsland
Hotellet lå et stykke unna flyplassen ute i ingenmannsland. Det at klokken bare var 18:00 og flyet ikke gikk før 15:30 neste dag, gjorde meg ekstra skeptisk. Jeg vurderte et sekund å booke mitt eget hotell inne i sentrum for å få en opplevelse på kjøpet, men valgte å gi First Hotel en sjanse.
Vel fremme småløp jeg til resepsjonen for å sjekke inn før de andre medpassasjerene strømmet til. SAS hadde fikset alt og jeg fikk raskt utdelt nøkkel og informasjon om bespisning. Rommet lå åpenbart i første etasje, og hotellet var fullt. Med andre ord ingen oppgradering her.
Resepsjonen så i og for seg lekker ut, og jeg håpet at rommet ville stå i stil. Etter noe rot i korridoren fant jeg omsider frem og låste meg inn. Til min store skuffelse var det et standardrom fullstendig ribbet for fasiliteter.
Spartansk værelse
Du hadde en enkel seng, malplassert sofa, spinkelt skrivebord av billigste IKEA-sort og et upersonlig bad. Det var ingen minibar, roomservicemeny, badekåpe, tøfler eller telefon. Og på badet kom såpen i form av dispenser.
Jeg som har sluttet å ta med meg toalettsaker når jeg reiser ettersom hotellene jeg bor på tilbyr dette gratis, sto med skjegget i postkassen. Aldri i livet om jeg skulle bruke denne alt mulig-såpen i håret.
Håndklærne var tynne og få. Alt var bare gjennomført sterilt og tilrettelagt for at stuepikene skulle få en enkel jobb med å rengjøre. Utsikten var forøvrig mot en stor parkeringsplass.
Jeg gjorde litt kjapp research og fant ut at hotellet kun var tre stjerner. Plutselig ga alt mer mening. Det var i og for seg rent og pent til tre stjerner å være, men ikke noe mer enn det. Nuvel. Nå måtte jeg ned og teste buffeten før den ble tatt inn.
Buffet som i Forsvaret
Jeg så for meg en lekker middagsbuffet med et rikt utvalg av varme og kalde retter. Skuffelsen ble stor da jeg kom frem og fant noen oppskårne grønnsaker i tillegg til to beholdere med inntørkede karbonader og poteter. På bordene sto det springvann til drikke. That’s it.
Sulten som jeg var gjøv jeg løs på det tørre karbonadene og fikk umiddelbart assosiasjoner til min tid i Forsvaret. Endog søndagsmiddagen i messen var bedre enn dette her. Jeg forlot lokalet nokså kjapt. Jeg hadde nemlig en jobb med å endre hotell og flybilletter for reisen videre.
Greit Wi-Fi
Oppe på det utrivelige rommet fyrte jeg opp computeren og satte i gang. Det at hotellet ikke hadde telefon fikk jeg mildt sagt merke på telefonregningen da jeg skulle ringe til USA og stå i timeslang telefonkø.
Internett var dog gratis og lett tilgjengelig på rommet. Farten kan diskuteres, men jeg har opplevd verre tidligere. Det var bare å få jobben gjort og krype til køys. Sengen var forøvrig helt ordinær.
Etter en grei natts søvn måtte jeg ned til frokost før den stengte. Forventningene denne gang var lave. Buffeten var tynn og bød på det absolutte minimum hva gjaldt utvalg.
Slapp og begrenset frokost
Utrolig nok sto det bacon fremme. Dette var dog slapt og nesten uspiselig. Brødet var likt det du får oppvarmet på fly og eggerøren som en tykk suppe. Igjen fikk jeg assosiasjoner til Forsvaret.
Jeg må ha glemt hvordan det var på trestjerners hoteller. Er det dette som er standarden? Nuvel. Jeg ruslet opp på rommet og noterte meg oppslaget i gangen om at bussen til flyplassen gikk 12:30. Takk og lov. Jo før, jo bedre.
Jeg pakket sammen sakene og gjorde meg klar til avreise mens jeg undret over hvordan SAS kunne sende et diamantmedlem reisende i business class til et slikt hotell. Nå ville jeg bare komme meg til Chicago.
Konklusjon
Alt i alt trolig et flott hotell i sin klasse, men det lever ikke opp til mine krav og forventninger. Her bør SAS skjerpe seg og sørge for ordentlige hoteller til sine beste kunder. Er du derimot på budsjettreise funker dette utmerket.
Min stjernevurdering: 3 av 6.
Flere bilder
Hva skjedde videre?
Ville SAS klare å få meg trygt frem til Chicago? Klikk her for å lese fortsettelsen!