Hvordan gikk det da jeg brøt alliansen og fløy med et femstjerners flyselskap?
Jeg skal ikke legge skjul på at det var noe motvillig jeg booket turen med Indonesias nasjonale flyselskap Garuda fra Soekarno-Hatta-lufthavnen i Jakarta til Bali. Årsaken var var dog ganske enkel.
Ingen Star Alliance-selskaper flyr innenriks Indonesia. Dessuten var Garuda det beste og mest anbefalte alternativet. Naturlig nok da også det dyreste, selv om dyrt i denne forstand ikke er i nærheten av hva vi kjenner det som hjemme.
Rufsete rykte
Det er ingen hemmelighet at Indonesia har et ganske rufsete rykte på seg når det kommer til det å fly. En rekke flyselskaper herfra har ikke landingstillatelse i EU og anses som utrygge. Garuda er heldigvis ikke et av disse, men snarere på den eksklusive listen over de få femstjerners flyselskapene i verden.
Jeg var spent idet jeg satte kursen ut i ukjent farvann. Det var ikke første gangen jeg fløy med noen i SkyTeam, men det var en god del år siden sist. Dessuten hadde jeg økonomiklassebillett.
Idet drosjen fra Ritz-Carlton svingte inn til terminalen og vi steg ut, fikk jeg nærmest sjokk over hvor lekker den var. Alt så splitter nytt ut og lignet veldig på den nye delen av Gardermoen. Kunne dette være riktig?
Topp moderne flyplass
Reisefølget og jeg gikk ut og igjennom den enkle sikkerhetskontrollen for å komme inn i terminalen. Idet vi kom innenfor så det hele bare ut som en eneste stor lounge for min del. Alt skinte, var rent og topp moderne. Det var dessuten ekstremt oversiktlig og lett å finne frem.
Vi gikk til en av automatene for å sjekke inn. Disse var overraskende enkle å betjene og fungerte som smurt. Videre henvendte vi oss i skranken for å avlevere bagasjene. Det var ingen kø og føltes ut som business class der vi sto. Spesielt med tanke på den ekstraordinært hyggelige servicen vi fikk.
Oppgradering
Damen bak skranken bukket da vi kom, titulerte oss med navn og var særdeles hjelpsom. Jeg ymtet frempå om vi kunne få en oppgradering, men ble henvist til billettsenteret som lå like på siden av skrankene. Jeg måtte jo gjøre et forsøk.
Dessverre viste det seg å bli bomtur. Vi ble på høfligste vis avvist, men jeg spurte om vi ikke kunne kjøpe adgang til loungen i stedet. Det var helt uproblematisk, og prisen var meget hyggelig. Snaue 150 kroner per person. Dermed fortsatte vi til innsjekk og videre igjennom sikkerhetskontrollen.
Premiumfølelse
Følelsen av å være premiumpassasjer uten å være det var sterkere enn noen gang. Det var ingen fast track i sikkerhetskontrollen, men lite kø og mange sluser. Det var endog en egen sluse kun for kvinner.
Personalet her var like hyggelig i sikkerhetskontrollen som i innsjekk. De bukket og smilte bredt. Dette var virkelig en helt annen verden. Jeg tenkte med skrekk på de uhyggelige opplevelsene i USA, og da hadde jeg attpåtil business class-billett.
Egentlig ikke behov for lounge
Vel inne ble jeg nok engang overveldet over den flotte terminalen. Det var luftig, stort og lekkert. Pengene til lounge var bortkastet, sa jeg lettere skuffet til reisefølget, mens vi spaserte ned gjennom handlegaten på jakt etter den. Etter å ha spurt oss frem, fant vi den.
Etter to avslappende timer i loungen bar det av gårde til gate. Vi var litt sent ute og ble ikke mindre distrahert av den flotte terminalen som omringet oss på vår ferd.
Drops og aviser
Vel fremme nærmet ombordstigningen seg slutten. Vi var blant de siste og hastet av sted. Ved inngangen til flyet sto en skål med med drops fremme i tillegg til en hylle med aviser. En særdeles hyggelig gest til alle passasjerer. Igjen ble jeg fanget av business class-følelsen. Vi ble også her ønsket varmt velkommen.
Det eneste som manglet nå var at vi skulle slå oss ned i business class-setene. Dessverre måtte vi spasere elegant forbi denne gang, selv om det så unektelig behagelig ut der. Det minnet forøvrig om Turkish Airlines’ variant innad Europa.
Godt med plass
Klassene var adskilt av en vegg, ikke bare et forheng. Like bak var økonomiklasse – med «extra legroom»-seter aller fremst. Konfigurasjonen foran var 2-2 mens vi i økonomi hadde 3-3. Heldigvis skulle ikke flyet bli i nærheten av fullt denne ettermiddagen.
Setene føltes store og behagelige, selv om det var økonomiklasse. Det var nakkepute og godt med benplass. Spesielt behagelig var det å slippe å ha en fremmed i midtsetet. Det lodne reisefølget så ut til å storkose seg.
Norsk film
I setelommen lå det noen enkle hodetelefoner til bruk på underholdningssystemet ombord. Hvert enkelt sete hadde nemlig sin egen skjerm. Å finne noe sånt på et innenriksfly i Europa er så fjernt fra virkeligheten som det er mulig å komme. Ikke engang business class tilbyr dette.
Det morsomme var at det til og med ble vist en norsk film: «Børning 2». Reisefølget trodde ikke sine egne øyne og gledet seg til å se den. Jeg kunne derimot styre min begeistring, skjønt det var en gøyal observasjon.
På tidtabellen rullet flyet ut fra gate og satte kursen mot Bali. Flyturen var på knappe halvannen time. Jeg hadde gruet meg til at det skulle bli for lenge, men innså fort at tiden kom til å fly.
Imponerende servering
Idet skiltet med fest setebelte slukket gikk gardinene igjen foran og serveringen begynte. Jeg var meget spent på hva de kunne by på på denne korte innenriksflyvningen. Hadde dette vært SAS ville du i tilsvarende klasse ikke fått noe mer enn en kopp kaffe eller i beste fall chips og vin i SAS Plus.
Garuda sluttet ikke å imponere. Det ventet et varmmåltid med ubegrenset drikke til. Du fikk til og med valg om hva slags mat du ønsket: lasagne eller kylling og ris. Jeg gikk for sistnevnte.
Ekte bestikk
Maten ble servert på et brett i kjent økonomiklassestil. Oppå var selve varmretten og en geléaktig dessert. Det som overrasket meg stort var at det var ekte bestikk til og ikke plastvarianten. Glassene var dog av plast.
Kyllingen var noe tørr og hele måltidet smakte flymat, men det la ingen demper på min entusiasme. Dette var service bedre enn det meste av business class innad Europa. Spesielt la jeg merke til de de hyggelige flyvertinnene som smilte, spøkte litt og så genuint interesserte ut.
Med måltidet innenbords kom trallen nok engang igjennom kabinen. Det ble forespurt om vi ønsket noe mer å drikke. Jeg sto over og bestemte meg i stedet for å lette litt på trykket.
Rene og innbydende toaletter
Toalettene var i grunnen helt ordinære bortsett fra at det sto velduftende såpe og lotion fremme. Toalettpapiret var endog brettet i trekant. Igjen kjente jeg på business class-følelsen.
Tilbake i setet satte jeg meg ned for å slappe av før landing. Det ventet ingen flere serveringer og var vel heller ikke tid til det. Reisefølget var helt revet med i «Børning 2» og klarte ikke avslutte selv om flyet var ved å parkere.
Vel nede på bakken var solen i ferd med å gå ned over Bali. Vi rullet inn mot gate og tuslet ut i varmen. Bagasjen kom kjapt. Nå håpet vi bare å finne sjåføren vår som skulle ta oss til hotellet.
Konklusjon
Alt i alt en fantastisk femstjerners reise. Tidvis glemte jeg at jeg faktisk fløy i økonomiklasse. Garuda bør fungere som et eksempel til etterfølgelse for hele flybransjen i så vel Europa som USA.
Min stjernevurdering: 6 av 6.
Video
Flere bilder
Hvor skal jeg bo?
Klikk her for å lese den eksklusive anmeldelsen av et av Balis mest luksuriøse hoteller.
