Storslått suite, lounge og luksus til tross. Det var noe med beliggenheten.
Kuala Lumpur er ikke bare en by med mange kontraster, men også et eldorado for oss som er glad i luksushoteller. Det fine er at du får dem til en meget billig penge også. Derfor så jeg frem til storslått luksus når jeg skulle teste historiske Majestic.
Som Platinum Elite i Marriott gikk jeg naturlig nok først innom porteføljen her for å finne noe aktuelt. Her var valgene mange. Ifølge Marriott.com skulle Majestic Hotel ligge så midt i sentrum som det var mulig å komme, og med kort tid til rådighet i byen var valget derfor enkelt.
Dette skulle forøvrig bli min første anledning til å teste et Autograph Collection-hotell. Det vil si hoteller som ikke passer inn i en kjede i Marriott-universet, men som er historiske og selvstendige.
Grandios lobby
Vi ankom sent på kvelden og fikk således ikke den altfor grandiose mottagelsen. Portieren var i nattmodus, og jeg sa jeg kunne ta den lille trillekofferten min selv.
Lobbyen var prangende og luftig. Det var et stykke til resepsjonen, men jeg fant etterhvert frem. Her ble vi høflig og ydmykt ønsket velkommen. Jeg fikk forøvrig utdelt et skriv over fordelene som gullkortinnehaver, og ble videre informert om at en at en generøs oppgradering ventet.
Slik jeg forsto det besto hotellet av en eldre og en nyere del. Vi hadde fått værelse i den nye delen. Selv hadde jeg dog håpet på en storslått kolonitilværelse, men tok den suiten jeg fikk.
Romslig suite
Og suite var virkelig det rette ordet hvis størrelse var det som gjaldt. Idet jeg låste meg inn ble jeg nemlig overveldet av all plassen. Hva skulle vi med alt dette vegg-til-vegg-teppet? Særlig lekkert var det jo ikke.
Det første værelset vi kom inn i var en slags stue med sjeselong, skrivebord og fjernsyn. Utsikten var ikke all verden herfra mot det muslimske nabohotellet. Vi konkluderte raskt med at det hele var et unødvendig rom. Det var nemlig først inne på soveværelset suitens prakt kom til syne.
Her sto det en innrammet moderne seng som ved første øyekast minnet om en himmelseng uten himmel. Sovekomforten var upåklagelig til tross for den noe merkelige designen.
Åpent bad
Fra soveværelse hadde vi direkte adgang til det åpne badet. Jeg fryktet at det ikke gikk an å lukke, men fant raskt skyvedøren. Denne umettelige fascinasjonen for åpne bad i hotellverdenen har jeg ennå ikke skjønt meg på. Du vil da vitterlig gjøre ditt fornødne uten publikum?
Nuvel. Badet besto av et lekkert badekar (i plast!) som sto midt på gulvet mellom de to servantene i tillegg til avskjermet toalett og egen dusj med regnfall. Utvalget av toalettartikler var rikt og håndklær likeså.
Badekåpen hang i walk-in-closetet sammen med tøflene. Sistnevnte var av den billige sorten uten inngravert emblem. Det var i grunnen noe med kvaliteten over det hele. Alt virket så billig. Hvor var fordums prakt med overdådig kolonistil som jeg så for meg?
Noe manglet
Dette var en suite uten suitefølelse. Du hadde alt du trengte, men det var allikevel noe som manglet. Utsikten mot sentrum av Kuala Lumpur med KL Tower og Petronas Towers var god. Minibaren var rikholdig og to av i antallet, men dog. Det var liksom ikke noe hjemmekoselig.
Det ble ikke til at vi tilbrakte så mye tid på hotellværelset foruten en kjapp room service ved ankomst. Her bestilte vi pizza, som i utseende kunne minne om den italienske originalen, men som på smak falt rett igjennom.
Av mat ellers testet vi frokostsalen og ettermiddagsserveringen i loungen. For å ta frokosten først var denne mildt sagt overveldende. Ikke fordi maten nødvendigvis var så spesiell, men fordi frokostsalen var uendelig stor og uoversiktlig.
Enorm frokostsal
Du fikk mat fra alle verdenshjørner samlet i egne stasjoner rundt omkring. Jeg gikk meg vill opptil flere ganger. Det var nemlig så mye å velge i at jeg kom tilbake på plassen min med tom tallerken.
Pålegg, nudler, gryteretter, dumplings, ris, pannekaker, bakst, frukt, grønnsaker, egg, biffbacon, poteter og Gud vet hva ikke. Du hadde alt. I tillegg kunne du snekre din egen omelett hos kokken som sto midt i buffeten.
Til tross for mye og variert mat var det, som med suiten, noe som ikke stemte. Jeg fikk ikke den eksklusive femstjernersfølelsen jeg er vant med. Servicen var heller ikke all verdens observant, skjønt vi ble ført hen til bordet (som lå rett ved kjøkkenets utfartsåre) ved ankomst. Mulig det rett og slett var loungefrokosten jeg savnet.
Begrenset lounge
Loungen var forøvrig meget begrenset. Ettersom den ikke bød på frokost hadde du kun to serveringer tilgjengelig, og det var afternoon tea og såkalt ettermiddagssnacks – det vi vanligvis kjenner som hors d’oeuvre. Ellers var den døgnåpen med fri flyt av brus, vann, kaffe og te.
Loungen befant seg i den eldre delen av hotellet. Her var det høyt under taket, gammel lukt i veggene, mahognifarvede møbler og store buede vinduer. Ah! Endelig, tenkte jeg. Det var jo dette jeg hadde bestilt. Gid også værelset var i samme stil.
Det var forøvrig intimt og få plasser. Heldigvis opplevde vi ikke den store pågangen mens vi var innom. Selv under ettermiddagssnacksen var det mulig å finne bord. Men tro ikke at folk her knivet rundt en buffet. Du ble servert både afternoon tea og snacksen ved bordet. Her var det alt eller ingenting.
Ingen buffet
Afternoon tea besto av en muffin og en sjokoladekake. That’s it. Hvor var tårnfatet med sandwicher og scones? Både reisefølget og jeg måtte trekke litt på smilebåndet. Dette var sørgelige greier av et femstjerners hotell.
Hors d’oeuvre var derimot noe mer innholdsrik, men det var neimen ikke mye til overs her heller. Du fikk om ikke annet sandwichene som burde vært servert til afternoon tea her. I tillegg vanket to små varmretter: en ostepai og noe innbakt kjøtt. Helt greit på smak, men ikke noe å hoppe i taket av.
Basseng uten sol
Av fasiliteter foruten loungen bød hotellet på to bassengområder, flere restauranter og et enkelt trimrom. Bassengområdene var helt greie, men hadde nærmest ingen soltilgang på ettermiddagen. Temperaturen i vannet var dog avkjølende god.
Alt av fasiliteter var i grunnen på plass. Du hadde håndklær, vannflasker og frukt til forlystelse. Sånn sett levde de opp til det som kreves når man påberoper seg den femte stjernen. Jeg var dog fortsatt i tvil.
Servicen generelt var høflig og behjelpelig, men ikke personlig og veldig tilstedeværende. Miksen av det gamle og nye skapte i tillegg forvirring når jeg i det ene øyeblikket følte jeg var på Raffles og i det andre på et ordinært firestjerners hotell. Dessuten var beliggenheten usedvanlig kronglete.
Usentralt
Å ta drosje inn til sentrumskjernen (rundt Petronas Towers) måtte vi kjøre en omvei for å komme opp på motorveien. Det kostet ikke bare mer, men tok også ekstra tid. Jeg følte meg lurt av Marriott som hevdet at dette var det mest sentrale hotellet de hadde i Kuala Lumpur.
Vel, det var på tide å sjekke ut og sette kursen mot flyplassen. Akkurat idet vi skulle dra startet det å regne i bøtter og spann. Det la et enormt press på Grab (Asias svar på Uber), og vi slet med å få drosje. Heldigvis hjalp portieren oss via sin egen app, og vi rakk det med knappest mulig margin.
Konklusjon
Alt i alt en ærverdig og flott hotell som jeg ikke helt klarer å få fatt i. Stor suite uten sjel, tynn servering i loungen og kronglete beliggenhet gjør meg veldig i tvil om hva jeg synes. Jeg savnet mer historie.
Min stjernevurdering: 4+ av 6.
Video
Flere bilder
Den store hjemreisen
Gå ikke glipp av hjemreisen som startet med Malaysia Airlines. Klikk her for å lese fortsettelsen!
