Med romslig suite og storslått panoramautsikt kunne jeg vel ikke fått et bedre inntrykk av Bergen by?
Scandic er vanligvis ikke hotellkjeden jeg frekventerer mest, men når de byr på oppgraderte hoteller som legendariske Grand Hotel i Oslo og Hotel Norge i Bergen er jeg ikke vond å be.
Hotel Norge åpnet allerede i 1885 og har lenge vært et ettertraktet ikon i Bergen. Dessverre har det ikke alltid fremstått like innbydende som nå. Før den store renoveringen og overtagelsen av Scandic var det Radisson Blu som drev hotellet. Her bodde jeg som barn og det var visstnok allerede da en sliten stjerne. Nå derimot skulle stjernen ha gjort et comeback. Jeg var meget spent.
Ekstra sightseeing
Etter en rask og effektiv tur over fjellene med SAS satte jeg kursen mot Hotel Norge via Bybanen. Kanskje ikke den mest effektive transportveien, men litt sightseeing skadet ikke. Dessuten var jeg jo fremme i god tid før innsjekkstid. Å sitte ombord i banen eller henge i lobbyen kom litt på det samme dersom værelset ikke skulle være klart.
Det praktiske med Bybanen var dog den enkle adkomsten til hotellet. Det var ikke mange meterne fra endestasjonen ved Byparken og til hovedinngangen. Hotellet var endog godt synlig fra stoppet. Bygningen og fasaden i seg selv var ikke av det mest tiltalende, men jeg måtte anta at innsiden var noe bedre.
Pulserende entré
Hovedinngangen var ikke av den mest prangende sorten, men det var satt ut blomsterkasser og det var liv i uteserveringen fra hotellets egen restaurant og TGI Friday’s på siden. Ingen pikkolo eller portier var å spore. Kanskje ikke så overraskende.
Idet du spaserte inn hovedinngangen måtte du via restauranten og opp en rulletrapp for å komme til resepsjonen. Jeg fikk følelsen av å være på et pulserende Hilton eller Marriott i USA. Det roet seg derimot noe idet soloppgangen (eller -nedgangen om du vil) av en lobby lyste imot meg. Detaljene med trær og gull ga en viss smak av Ritz-Carlton, men den forsvant idet jeg stilte meg i slusene i resepsjonen.
Lekre omgivelser
Det var et par gjester foran meg i køen, men det tok ikke lang tid før det ble min tur. Jeg ble møtt av en særdeles imøtekommende pike som ga meg en effektiv, men informativ innsjekk. Selv om coronaen var i ferd med å slippe taket, var det visstnok noen endringer fra normalen. Jeg fikk et skriv med detaljert informasjon om dette med meg.
Med nøkkelkort og skriv i hånden satte jeg kursen mot heisen. Den befant seg visstnok ved siden av frokostalen. Her benyttet jeg anledningen til å smugkikke litt inn, og noterte meg en aldri så liten hotellbutikk med diverse artefakter for salg. Interiøret rundt var preget av bøker på høykant, fluffy stoler og moderne detaljer.
Romslig hjørnesuite
Nok om det. Jeg var aller mest spent på værelset som jeg var blitt tildelt i den nest øverste etasjen. Det skulle visstnok være en juniorsuite med balkong og utsøkt utsikt til intet mindre enn syv lapper natten. Spenningen var stor idet jeg låste meg inn.
Det første som møtte meg var en korridor. Her var det plassert en skjenk med kaffemaskin, safe og minibar. Sistnevnte var forøvrig velfylt med øl, mineralvann og vin. Så her gikk det an å kose seg.
Enkelt bad med touch av spa
Videre innover var badet. Dette var av den enkle sorten med vannklosett, dusj, dispensersåpe, tøfler og håndklær. Pussig nok hadde stuepiken glemt å legge ved badekåper, så dette måtte jeg senere ringe ned etter.
Dusjen var dog eksemplarisk. Med generøs vannmengde både fra både regnfallshodet og håndtaket var spa-følelsen til å ta og føle på. Jeg savnet dog et badekar og kanskje en noe bedre plassering med utsikt for at suitefølelsen skulle gjøre seg mer gjeldende. I tillegg var det totale fraværet av toalettsaker skuffende i en suite av dette kaliberet. Hvor var badehetten?
Panoramautsikt fra to balkonger
Etter å ha undersøkt badet gikk turen inn i stuen. Denne var romslig med en sofagruppe og et spisebord. Hjørnesuiten bød også på to generøse balkonger hvor den ene vendte direkte mot Lille Lundegårdsvannet. Den andre var plassert på soveværelset med utsikt mot byen. Begge var utstyrt med sittegrupper.
Sengen var nokså tradisjonell, men komforten god. Den noe harry dekoren bak som skrek «escape» vekket ikke særlig begeistring hos meg, men det fikk gå. Selv om jeg skulle sove her alene var det befriende å se at det var to enkeltdyner, noe som er sjelden kost i suiter.
En liten velkomstgave
Forøvrig bød suiten på to flatskjermer som begge hang på veggen. Den ene vendte inn i stuen og den andre mot soveværelset.
Jeg var også blitt skjenket en aldri så liten velkomstgave akkompagnert av et ferdigtrykt kort. Her var det noen tørre kjeks som gjemte seg, men jeg klaget ikke. Det var tross alt tanken som tellet.
Mange fasiliteter
Utover selve suiten bød hotellet på en rekke fasiliteter. Jeg fikk dessverre ikke testet alt på én natt, men du kunne blant annet ta en matbit i Café Norge, nyte en drink i The Lobby, spise frokost i Nova, slappe av i spa-avdelingen eller svette på gymmen. Jeg fikk bare testet frokosten og gymmen. Spa-avdelingen og bassenget kostet til informasjon ekstra selv for boende gjester.
Ifølge Scandic skulle frokosten i Nova være prisvinnende. Jeg var meget spent. Det var heldigvis ingen coronarestriksjoner utover at jeg måtte velge tid for bespisning. Jeg valgte selvfølgelig det mest populære tidspunktet 9:00, og måtte ta konsekvensen av det.
Folksomt i frokostsalen
Idet jeg spaserte ut av heisen kom jeg rett inn i frokostsalen og ble møtt av en lettere stresset, men imøtekommende, kar som sa jeg kunne velge det bordet jeg ønsket. Det var utvilsomt kamp om plassen, men nok av bord innover i lokalet. Buffeten var dessuten delt opp i flere stasjoner hvor noen bød på det samme.
I mylderet av nyoppståtte frokostgjester var det ikke lett å orientere seg. Jeg startet der det var minst folk, nemlig ved frukten, frokostblandingene og baksten ved inngangen. Alt var delikat presentert og jeg slet med å velge hva jeg skulle starte med.
Generøst utvalg
Det så ikke ut til å være spart på noe. Varmmatstasjonen bugnet over av speilegg, bacon, pølser, poteter og hjemmelaget leverpostei, og folk forsynte seg grovt. Om det var mulig å få skreddersydd omelett av kokken bak skranken var noe uvisst.
Ellers var det rikelig med pålegg som røkelaks, salami, ost og skinke. Det jeg kanskje savnet var en noe mer spenstig fruktavdeling. Hvor var det ferske bærene? Ananas og vannmelon disker selv de enkleste hoteller opp. Ellers var det en noe pussig plassering av pannekakene som lå kalde ved resten av baksten.
Med så mye folk valsende rundt i buffeten ble det en stressende opplevelse. Det hadde nok vært mye bedre å få frokosten servert på værelset. Da kunne jeg nytt den i fredelige omgivelser med utsøkt utsikt. Jeg hadde jo tross alt eget spisebord!
Bortgjemt trimrom
Med frokosten innenbords satte jeg i gang jakten på trimrommet. Dette var ikke skiltet noe sted, så jeg måtte til slutt spørre meg frem i resepsjonen. Typisk var det bortgjemt i en helt tilfeldig korridor i fjerde etasje uten utsikt. Akk, ja. Jeg har aldri skjønt hvorfor trening blir nedprioritert til enten kjellere eller mindre attraktive lokaler.
Trimrommet var det derimot lite å utsette på. Du hadde det nødvendigste av moderne apparater som tredemøller, ellipsemaskiner og frivekter. Ulempen var at det kun kunne være én kohort i lokalet samtidig. Det ville i praksis si én person, så her var det førstemann til møllen. På den annen side veldig greit dersom du hadde klart å sikre deg plass. Ellers var det både vann og håndklær til utlån i lokalet.
Hotel Norge er et hotell som innbyr til å bli værende. Det er nok av ting å foreta seg og omgivelsene er elegante. Den særdeles sentrale beliggenheten ved Torgallmenningen gjør at du har Bergen rett utenfor døren dersom det mot formodning skulle bli kjedelig.
Konklusjon
Alt i alt et flott opphold i en innbydende suite. Dette er utvilsomt et oppgradert Scandic-hotell, men som dessverre mangler de små detaljene som løfter det helt til topps i luksussjiktet. Men jeg bor her gjerne igjen.
Min stjernevurdering: 5- av 6.
Video
Flere bilder
