Vil Wellingtons beste hotell klare å innfri?
På totalt ukjent grunn på den andre siden av jorden er det vanskelig å navigere i hotellmarkedet. Det eneste jeg kunne gå etter var de store og kjente merkenavnene. Dermed var faren også stor for at det kom til å koste dyrt.
Det viste seg dog å være overraskende enkelt å velge hotell. Jeg landet på InterContinental. Et anerkjent navn i hotellverdenen med mange eksklusive landemerker rundt omkring i verden – som jeg ennå hadde til gode å teste. Men én gang måtte bli den første.
Ekstravagant ankomst
Spenningen var stor idet vi svingte inn foran de overdådige Bentley-ene og BMW-ene parkert utenfor den prangende hovedinngangen. Mot drosjen kom en portier og åpnet døren elegant. «Welcome, mr. Berg», sa han som om det var den største selvfølge at vi kom.
Det første som slo meg var hvordan i huleste han kunne navnet. Hotellet har 234 rom og vi ankom på et nokså populært tidspunkt på ettermiddagen. Dette må ha vært bingo uten sidestykke. For alt portieren visste kunne det vært mr. Smith som kom.
Lettere sjokkert prøvde jeg å fordøye det storslåtte førsteinntrykket mens portieren tok hånd om bagasjen vår og småpratet om hvordan reisen hadde vært.
Etter boken
Vi ble geleidet inn mot resepsjonen og videre tatt hånd om av en nokså fersk resepsjonist. Her gikk alt etter boken. Alle fraser i servicemanualen kom som perler på en snor, og vi kunne ikke klage på noe.
Vi ble tildelt det samme rommet som vi hadde booket. Altså vanket det ikke noen oppgradering. Dette fikk jeg senere vite at berodde på at suitene alt var opptatt. Ved en tilfeldighet fant jeg også ut at USAs utenriksminister var i Wellington på samme tid, og tenkte at det var noen sammenhenger her.
Club-rom
Jeg hadde valgt et «Club Room». Det vil si et ganske ordinært rom med tilgang til Club Lounge. Og godt var det med tanke på den store pågangen. Her var det ingen vits å satse på å få noe gratis.
Vi gjorde unna papirarbeidet i resepsjonen og ruslet av sted mot heisen. Denne var av den gamle sorten hvor du måtte aktivere den ved hjelp av nøkkelkortet. Systemet var tregt og det skulle ikke bli siste gang vi slet med den.
Nuvel. Vi suste av gårde opp i neste øverste etasje. Rommet var 802 og lå like ved en suite. Idet vi spaserte forbi den storslåtte suitedøren øynet jeg et lite håp om at det samme som skjedde da jeg bodde på Radisson Blu Scandinavia skulle skje her. Altså at døren tilhørte suiten.
Dessverre viste det seg å være et helt ordinært Club-rom. Det så dog rent og nyoppusset ut, selv om størrelsen ikke var all verden. To twinbeds sto midt i rommet med en sofa og et skrivebord ved vinduet.
Velkomstgave
På bordet like innenfor sto også en særs innbydende velkomstgave i form av diverse kaker med et ferdigtrykt kort til signert av hotellsjefen. Hyggelig. Jeg er jo ikke engang gullmedlem av InterContinental.
Utsikten var ned mot havnen og trolig en av de bedre på hotellet. Vinduene kunne derimot ikke åpnes og det var ei heller noen balkong. Sistnevnte var kanskje like så greit med ti grader, regn og vind piskende utenfor. Men utsikten var det intet å si på.
Moderne bad
Badet var topp moderne og bød på en regnskogdusj. Trykket var så som så, men det så unektelig lekkert ut. Det var også overflod av håndklær og badeartikler helt i tråd med det du forventer av et femstjerners hotell. En som så ut til å kose seg stort var reisefølget.
Av fasiliteter forøvrig var rommet utstyrt med en velfylt minibar og skap med masser av glass og kopper. En Nespresso-maskin sto fremme klar til bruk. I skapet ved siden av var badekåpen med tøfler i tillegg til skopussesett og strykebrett.
En kronjuvel av en Club Lounge
Med et i og for seg ordinært rom i bakhånd var det loungen som skulle bli det som avgjorde hele opplevelsen. Jeg ble fortalt at dette var hotellets stolthet, og at det var lagt masse ressurser her for at alle gjester skulle få en uforglemmelig opplevelse.
Vårt første møte med loungen var ved ankomst samme dag. Vi rakk akkurat frem til hors d’oeuvre og fikk testet dette. Velkomsten var like utsøkt som i møte med portieren. Her var de på hils med «Mr. Berg» lenge før vi hadde rukket å presentere oss.
Den personlige servicen skulle vise seg å være en gjenganger ved alle måltider. Hver gang vi stakk hodet innom ble vi spurt om hvordan det gikk, hva vi hadde gjort eller hva vi planla å gjøre. Var vi litt usikre på aktivitetene vi hadde fore fikk vi genuine råd om hva vi burde gjøre og ikke.
Hors d’oeuvre med meny
Lamslått av den personlige servicen beveget jeg meg bort til buffeten for å sjekke utvalget. Dette så forholdsvis tynt, men elegant ut.
Ved hors d’oeuvre lå det fremme oppskåret frukt, grønnsaker med dip, makroner, ost, kjeks, brød og diverse pålegg. I tillegg var det to varmretter som visstnok varierte fra dag til dag.
Ulikt andre lounger jeg har besøkt, både på hoteller og flyplasser, hadde denne en meny. Utover buffeten ble kanapeene nemlig tilberedt personlig til deg. En liten smakebit på en suppe i tillegg til tre mindre appetittvekkere var det du ble servert. Dette varierte også fra dag til dag.
Trett og mett ruslet vi ut av loungen denne kvelden med ett eneste formål: å sove. Den to døgn lange reisen hadde utvilsomt tatt på. Neste måltid i vente var frokosten.
Fyldig frokost
Vi kunne velge om vi ville spise frokost i loungen eller i frokostsalen nede i lobbyen. Jeg ville selvsagt teste begge, men først ut var den i loungen.
Av erfaring vet jeg at utvalget er noe tynnere i loungen enn nede i restauranten. Dette var åpenbart ikke tilfellet på InterContinental Wellington. Her var det så å si akkurat det samme. Massevis av fersk frukt, brød, pålegg og varmretter. Du kunne også bestille omeletter og annet av egg direkte fra kjøkkenet.
Tett stekos
I loungen var det nemlig et eget kjøkken med kokk. Dette høres i og for seg nokså eksklusivt ut, men med intens matlukt nærmest til enhver tid virket det direkte skjemmende. Visse steder var det umulig å sitte dersom du ikke ville bli forpestet av stekos.
Servicen var forøvrig alltid like vennlig. Jeg bestilte blant annet juice og kakao til frokost. Det var generøst med påfyll og hele tiden spørsmål om vi savnet noe. Med tre-fire vertinner til stede til enhver tid kunne det tidvis bli noe pågående, men på en god måte.
Begrenset med drikke
Det var i alt tre hovedserveringer i loungen i løpet av dagen: frokost, afternoon tea og hors d’oeuvre. Innimellom disse fantes det noe nøtter og snacks tilgjengelig. I kontrast til andre lounger måtte du bestille all drikke direkte fra en av vertinnene. Det var med andre ord intet kjøleskap du kunne lure med deg noe ut fra.
Alkoholholdige drikkevarer var kun inkludert under hors d’oeuvre fra fem til syv. Ellers på dagen måtte du betale det samme for varene som om du hadde gått i baren nede. Det positive var da at du fikk ordentlige drinker og slapp å mikse selv.
Afternoon tea med britisk schwung
Loungen var på mange måter annerledes fra det jeg tidligere har opplevd – på en særdeles positiv måte. Til afternoon tea fikk du blant annet servert et tårn av fat med ulike snitter og søtsaker i ekte britisk stil. Virkelig lekkert presentert til fordel fra en ordinær buffet som det vanligvis pleier å være. Dog noe mye mat.
Foruten en fenomenal lounge bød hotellet også på spa-avdeling, basseng, treningssenter og restaurant/bar. Med andre ord var det nok av fasiliteter å teste og kose seg med.
Deilig varmt basseng
Bassenget var visstnok det største oppvarmede i hele Wellington. Det var innglasset i lyse og luftige omgivelser. Jeg var ikke vond å be og tok en kveldsdukkert.
Dessverre var dette den eneste delen av hotellet som ennå ikke var blitt pusset opp, og garderobene lignet unektelig på de vi kjenner igjen fra gymnastikktimene på barneskolen.
I tillegg til det oppvarmede bassenget hadde du en jacuzzi og en badstu tilgjengelig. Det var fritt utlån av håndklær og resepsjonen var betjent av en laidback newzealender. Med andre ord god stemning, mate.
Bespisning
Av bespisning ellers fikk jeg også anledning til å teste restauranten Chameleon og frokosten samme sted. Frokosten var som nevnt nokså lik den i loungen bare i andre omgivelser. Dessuten var utvalget av varmmat noe rikere og det lå en meny på bordet du kunne velge fra.
Det morsomme var at mens vi satt her hørte vi noen norske stemmer. Kunne det være en tidsforvirret sinnstilstand som spilte meg et puss eller var det faktisk nordmenn her på den andre siden av kloden samtidig med oss? Sistnevnte så utrolig nok ut til å stemme.
Sen utsjekk
Etter å ha testet de fleste av hotellets fasiliteter gikk oppholdet mot slutten. Reisefølget og jeg hadde fly på kvelden og var nødt til å be om å få beholde rommet lenger. Dette skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort.
Jeg henvendte meg høflig i resepsjonen i loungen for å forhøre meg om mulighetene. Første forslag var én time senere enn normalt. Det var for tynt, og jeg ba om det var mulig å strekke det litt. Etter litt betenkningstid kom vertinnen frem til at vi fikk beholde det gratis til 14:00.
Fortsatt syntes jeg det var noe kort ettersom vi ihvertfall kom til å bli på hotellet til 17:00. Da fikk jeg opplyst at det ville koste $20 ekstra per time frem til 16:00 og alt etter da ville bli belastet som et nytt døgn. Lommerusk. Vi slo til.
Etter noe ringerunder opp og ned til resepsjonen fikk vi det gledelige budskap at vi også slapp å betale. Jøss, var det så vanskelig, da? Kunne de ikke bare gjøre det med det samme? Nuvel. Vi var i alle fall tilfredse.
Service til siste slutt
Oppholdet gikk mot slutten. Etter en kjapp dusj og pakking bar det opp i loungen for å vente der den siste timen før avreise. Her fikk vi fikset utsjekk i ro og mak. Bagasjen ble tatt hånd om og drosje bestilt.
Nå var det bare å nyte siste hors d’oeuvre før reisen gikk hjemover igjen. Til tross for litt rot her og der så var servicen ypperlig til siste slutt. Plutselig hadde jeg ikke lyst til å reise. Hadde ikke dette hotellet ligget på motsatt side av jordkloden skulle jeg blitt stamgjest her.
Konklusjon
Alt i alt et enestående hotell. Til tross for helt ordinære rom løftes hele opplevelsen av utsøkte kulinariske fristelser i loungen og en personlig og profesjonell service av de sjeldne fra ansatte i alle ledd. Anbefales varmt.
Min stjernevurdering: 5+ av 6.
Video
Flere bilder
Mer i vente
Ikke gå glipp av fortsettelsen på reisen. Klikk her for fortsettelsen!
