Historisk og moderne femstjerners hotell i Mayfair med Executive Lounge.
London er utvilsomt et mekka for oss med litt over gjennomsnittet interesse for hoteller. Det kryr av femstjernere med rik historie i fasjonable bygninger. Jeg var derfor i villrede om hvilket jeg skulle velge.
Med platinumkort i Marriott Bonvoy gikk jeg raskt inn og sjekket deres utvalg av hoteller. Det var særlig Grosvenors House og St. Pancras Renaissance som vekket min interesse. Mye på grunn av det historiske, men også på grunn av forholdsvis hyggelige priser og ekstra fordeler.
Etter å ha funnet ut at St. Pancras Renaissance ikke bød på Club Lounge-adgang for platinum-medlemmer falt valget på Grosvenors House. Prisene var nemlig de samme, men lounge inkludert og beliggenheten så å si like god. Jeg hadde nemlig tidlig sett meg ut fornemme Mayfair som strøk.
Høy prisklasse
Du kommer ikke unna å betale minst 2 500 kroner natten for fem stjerner i den britiske hovedstaden. Reisefølget og jeg betalte litt over 4 000 kr per natt for et større værelse.
I likhet med New York City er London overpriset, og jeg forventet ikke å få asiatisk standard og service for de fire tusenlappene. Snarere tvert imot. Jeg hadde derfor senket forventningene betraktelig, og det gjorde jeg kanskje lurt i.
Etter en ordinær, men presis reise med SAS over Nordsjøen var det bare å fiske opp iPhonen og be om en Uber. Ettersom vi var flere i følget var det uaktuelt å ta Heathrow Express. Dessuten var det greit å bli fraktet helt til døren.
Portier med hatt
Drøye 45 minutter etter at vi satte oss i drosjen nærmet vi oss. Vi passerte legendariske Dorchester Hotel på veien, og jeg pekte på portieren som staselig sto kledd utenfor. Det er en slik mottagelse vi burde fått, sa jeg til reisefølget, men presiserte at det kanskje ikke var verdt 15 000 kr ekstra for en mann med hatt.
Ikke mange meterne unna var det dog en slik mottagelse vi skulle få. Også Grosvenors House bød på portier med hatt. Noe overrumplet småløp han mot drosjen idet vi ankom. Døren ble åpnet og vi ble ønsket varmt velkommen. Dog ikke ved navn.
Koffertene ble elegant tatt hånd om mens vi spaserte inn for innsjekk. «Er det ikke sånn elite-skranke her» utbrøt det utålmodige reisefølget. Jo, sa jeg beroligende, og pekte på det lille skiltet på høyre side av resepsjonen. Det så dog ut til å være mer til pynt enn praktisk nytte. Kø var det uansett.
Ingen oppgradering
Denne gangen hadde jeg ikke varslet min ankomst og satset alt på at platinumkortet skulle løfte opplevelsen. Dessverre viste det seg raskt at det ikke var tilfelle. Den neste romkategorien var nemlig presidentsuiten, og selv om denne var ledig, vanket det ikke noen oppgradering hit. Forståelig nok.
Dermed ble det det værelset vi hadde bestilt. Heldigvis befant dette seg i toppetasjen. Resepsjonisten fulgte oss vennlig til heisen og forklarte om hotellets fasiliteter underveis. I hånden fikk vi noen plastnøkler. Jøss, sa jeg, denne var ny. I stedet for tradisjonelle nøkkelkort fikk vi nøkkeletterligninger i plast. En fiffig moderne vri med historisk touch.
Romslig værelse
Korridorene var moderne og minnet unektelig om Ritz-Carlton. Jeg låste meg etterhvert inn på værelse 864. Ved første øyekast så det ut som et bøttekott, men det tok ikke lenge før jeg oppdaget gangen innover. Værelset var nemlig rektangulært og romslig.
Ved badet innenfor døren sto en stor kingsize seng med fjernsyn like ved. Videre innover hadde du en sofagruppe med fjernsyn og minibar i umiddelbar nærhet. I tillegg var det satt opp to klappsenger. Dette var utvilsomt et familieværelse.
Når det gjaldt fasiliteter var det meste av det du forventer på et femstjerners hotell til stede. Badekåpe, slippers, sysaker, skopussesett og en fyldig minibar. Sistnevnte hadde både vått og tørt. Ikke like rikt som for eksempel Hotel Bel-Air, men mer enn brukbart.
På disken like ovenfor minibaren sto også en liten velkomstgave bestående av to brus og noe godteri. Intet kort var vedlagt, og det virket derfor noe stusslig. Hvor var boblene og de sjokoladedekkede jordbærene?
Svakt trykk og kaldt bad
Nuvel. Jeg ruslet videre inn på badet. Det første jeg merket meg var at det var uten varmekabler i gulvet. Selv om alt så moderne og nytt ut bar det tydelig preg av at vi befant oss i en historisk bygning. Det var kun badekar tilgjengelig, og trykket i dusjhodet var torturerende svakt.
Om ikke annet var det brukbart med badeartikler. I tillegg til de sedvanlige såpene fikk du neglfil, munnskyllevann og badesalt. Jeg savnet tannbørste og barbersett. Dette kunne jeg dog etterspørre i appen dersom det var ønskelig.
Værelset var i grunnen ikke mye å skryte av. Utsikten inn i blokken var ikke akkurat inspirerende. Det var dessuten fravær av balkong. Å bo her over en lengre periode ville derfor kanskje blitt litt i tristeste laget.
Lekker Executive Lounge
Når det gjaldt fasiliteter utover værelset hadde du selvsagt Executive Lounge. Denne befant seg til forandring nede i lobbyen og ikke i toppetasjen slik jeg er vant med.
Her fikk du servert frokost, afternoon tea og hors d’oeuvre. I kontrast til JW Marriott-hoteller i USA var det fri flyt av øl og vin under hors d’oeuvre.
Les hele anmeldelsen av Executive Lounge her!
Brukbart trimrom
Til å kvitte seg med godsakene fra loungen hadde du et velutstyrt trimrom i første etasje. Dette rakk jeg ikke teste, men var selvsagt innom for å utforske utstyret. Det var både variert og moderne.
I avslapningssonen hadde du i tillegg gratis vannflasker, frukt, håndklær og aviser. Til tross for et noe lite lokale var det ikke noe å si på fasilitetene. Jeg savnet kanskje en velværeavdeling med basseng og spa.
Når det gjaldt bespisning bød Grosvenors House på biffrestauranten JW Steakhouse, afternoon tea-stedet The Park Room, middelhavsinspirerte Ruya London og en rekke barer. Jeg fikk bare anledning til å teste biffrestauranten.
Mye mat på JW Steakhouse
Her gikk jeg for «braised short ribs» i den tro at det var noen lette spareribs jeg fikk. Til min store overraskelse var det to enorme kjøttklumper med svin som ikke var «pulled». Aldri tidligere hadde jeg fått så mye mat. Men smaken var upåklagelig.
Reisefølget testet forøvrig burgeren og fish and chips. To klassikere som hverken utmerket seg eller skuffet. Det eneste var kanskje friesene som hadde en svak smak av industrikjøkken, men som forøvrig var godt fritert.
Omgivelsene med metervis opp til taket og klassisk interiør gjorde dette til et trivelig sted. Reisefølget dro paralleller til Brisol Grill, men jeg ville være noe forsiktig med den sammenligningen. Her var det mye mindre intimt.
Prisene var heller ikke de verste og lå på norsk nivå.
Jeg slet litt med å bedømme hotellet. Det var liksom ikke noe å utsette på fasilitetene, og servicen var profesjonell og tilbaketrukket. Men det lille ekstra uteble, samt at følelsen av valuta for pengene var noe lav. Men det sto alltid en pikkolo og holdt døren, og da var jeg solgt.
Konklusjon
Alt i alt et solid femstjerners hotell som tar seg godt betalt og leverer i henhold til forventning. Utsøkt og trygg beliggenhet ved Hyde Park gjør dette til et sikkert valg for weekendturen.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
PS! Sjekk hva det koster å bo her!
Video
Flere bilder
