Et klassisk, men noe slitent forretningshotell med den lille ekstra servicen.
Etter en praktfull uke på Miami Beach var det på tide å sette kursen inn mot sentrum. Det er jo en kjent sak at det er et stykke fra stranden og inn. Derfor lønner det seg å skifte hotell hvis du skal oppleve det beste fra to verdener.
Ikke bare sparer du drosjeutgifter, men du får også muligheten til å teste noen av de luksuriøse forretningshotellene til en rimelig penge. Det er nemlig flere tusen kroner å spare på å bo i downtown kontra Miami Beach.
I min research fant jeg ut at du kunne få et værelse på Four Seasons til under 3 000 kr natten. Det er det ikke ofte du finner. Jeg valgte derimot å være tro mot Marriott ettersom jeg både ønsket å sanke poeng samt nyte godt av platinumkortfordelene.
Det å velge Marriott-hotell skulle vise seg å være en utfordring ettersom det krydde av dem. Skulle jeg gjøre et sikkert valg med JW Marriott Marquis? Her bodde jeg nemlig for ett år siden og var tålelig fornøyd. Nei, vi måtte ha forandring. Det ble JW Marriott, men denne gang på Brickell Avenue.
Ingen bagasjehjelp
Vi ble kjørt til hovedinngangen som minnet mer om en parkeringskjeller enn et prangende inngangsparti. Her var det ingen pikkoloer som åpnet døren, og bagasjen måtte vi bære selv. Sløvt. Du kan ikke kalle deg fem stjerner uten denne servicen.
Nuvel. Vi måtte ta handicapheisen for å komme oss opp med alle koffertene. Til tross for at det vimset en rekke ansatte rundt omkring tilbød, pussig nok, ingen seg å hjelpe oss.
Lobbyen var romslig og det var lett å finne resepsjonen. Her ble vi møtt av et bredt hvitt smil og hjertelig velkommen. Jeg benyttet det blide humøret til å spørre om jeg hadde fått en oppgradering.
Venting i baren med lunch
Det viste seg at værelset ennå ikke var klart, men at vi hadde fått en oppgradering til presidential floor i 22. etasje. Dessverre ikke presidentsuiten, men et ordinært club-rom. Jeg klaget ikke.
I påvente av værelset ble vi tildelt tre drikkebonger slik at vi kunne slappe av i baren mens vi ventet. Et velkjent salgstriks for å få oss til å kjøpe mer, og jommen bet vi ikke på. Det ble ikke bare det ene glasset, men full lunch med forrett til.
Dessverre skulle det vise seg at salget var bedre enn maten. Jeg bestilte en syrlig pasta med pølse i som mildt sagt ikke falt i smak. For all del, den var ikke dårlig, men syrligheten drepte alle andre smaker og ødela hele retten.
Forretten, som besto av calamari og friterte kjøttboller, kunne forøvrig størrelsesmessig fungert som hovedrett. Vi var mer enn mette da hovedretten kom. Jeg følte med reisefølget som hadde tømt havet for blekksprut og som nå skulle fortære en hel laks. Jeg ble sjøsyk bare av synet.
Presidential floor
Etter at den gedigne lunchen var fortært var det på tide å stikke ned i resepsjonen for å hente nøkkelkortene. Værelset var heldigvis klart. Vi tok heisen opp i toppetasjen. Kunne det vente en suiteoverraskelse allikevel?
Spenningen var til å ta og føle på idet emblemet med «presidential floor» lyste imot oss. Romnummeret var forøvrig tidenes enkleste: 2222. Dessverre pekte pilene i motsatt retning av presidentsuiten denne gangen.
Jeg låste meg inn, fortsatt håpefull om en oppgradering, men ble fort skuffet. Det var et helt vanlig club-rom med to queensize-senger. Det var naturlig nok ingen balkong og utsikten var delvis mot havet.
Gammelmodig club-rom
Interiøret var gammelmodig og slitt. Det minnet i grunnen litt om Ritz-Carlton i Berlin. Det sto en brun, nedsunken skinnstol i hjørnet og gulldetaljer prydet rammene. Størrelsen var det lite å utsette på. Det var godt med plass til å være et ordinært hotellrom.
Minibaren var fyldigere enn normalt med både vått og tørt til greie priser. Ingen røverkjøp, men heller ikke så avskrekkende som på EDITION.
Det skortet derimot på både badekåpe, tøfler og amenities. Rettere sagt: det var til stede, men ikke nok ut fra antall personer på værelset. Nok en gang tydet det på at værelset var klargjort i siste liten. Dette ble senere understreket da velkomstgaven kom inn i ettertid.
Personlig velkomstgave
Velkomstgaven var storslått. Her ventet et personlig kort med hilsen signert flere ansatte samt en flaske sprudlevann på kjøl og sjokoladedrasjerte jordbær. Generøst.
Badet var litt lite og bød kun på badekar. Heldigvis var det særdeles godt trykk og du hadde et avtagbart dusjhodet i tillegg til det fastmonterte. En sjeldenhet i Land of the Free.
Utvalget av amenities var derimot brukbart. Ikke helt der det bør være på et femstjerners hotell, men utrolig nok bedre enn EDITION. Jeg benyttet uansett appen til å forespørre mer. Blant annet tannbørste og barbersett.
Liten Executive Lounge
Den største fordelen med club-rom er uansett adgangen til lounge. Denne befant seg én etasje ned. Dessverre var det ingen enkel adkomst i form av en trapp. Du måtte ta heisen denne ene etasjen. Typisk amerikansk.
Loungen bød forøvrig kun på én servering: hors d’oeuvre fra 17:30 til 19:30 med påfølgende dessert frem til 22:00. Ellers var den åpen døgnet rundt for påfyll av mineralvann og lett snacks.
Full frokost i restauranten
Men hva med frokost, spør du. Jo, den var flyttet ned i hovedrestauranten. En logistikkmessig besparelse for hotellet. Da slapp de å frakte maten opp i 21. etasje hver morgen. Det var dessuten et eget avlukke for oss med executive lounge-adgang.
Idet jeg så skiltet kjente jeg litt på den eksklusive følelsen. Denne varte ikke lenge da det ble helt fullt og den ordinære restauranten var helt tom. Det tydet på at få valgte å betale for frokost, og at det var oss gratisjegere som visste å nyte godt av den.
Nuvel. Buffeten var særdeles rikholdig med en egen omelettkokk. Fersk frukt, bær, pålegg, masse bakst, bacon, eggerøre og i grunnen alt du kunne tenke deg til frokost. Drikke ble servert ved bordet. Det var særlig baksten og laksen som fristet det livsnytende reisefølget.
Enkel hors d’oeuvre
Like innholdsrik og spenstig som frokosten var ikke hors d’oeuvre. Her ble det satt frem enkel spekemat, frukt, snacks, grønnsaker, oster og to varme retter.
Varmrettene varierte fra dag til dag med alt fra wok og stekte grønnsaker til pasta. Det var flere som så sitt snitt til å innta middagen da dette ble satt frem. Både reisefølget og jeg benyttet det til det formålet som var tenkt: hors d’oeuvre.
Bar mot betaling
Når det gjaldt drikkevarer ble det satt frem et lite barskap med de mest kjente edle dråpene. Men du måtte ikke tro det var gratis. Dette var en såkalt «honor bar» som på JW Marriott Marquis. Det vil si at du betalte for drikkevarene ved å skjenke selv og fylle ut et skjema.
Forskjellen her var at skjemaet var fraværende og du måtte henvende deg til loungevertinnen for å bli servert. Da en prøvde å skjenke selv spratt hun frem med noen spanske gloser og tok over. Prisene var forøvrig som i baren nede. Her var det altså intet å spare. Reisefølget tuslet dermed over gaten til CVS Pharmacy for å sikre seg noe «medisin» til langt rimeligere priser.
Nitrist dessert og lokale
Desserten etter hors d’oeuvre var lite å rope hurra for. Frukten fra tidligere sto fremme i tillegg til to kaker. Disse både så og smakte fabrikkerte ut. Det ble dermed ingen sene timer i loungen.
Det var i grunnen ikke noe hyggelig oppholdsted uansett. Lite og trangt lokale med få fasiliteter. Du hadde en liten datakrok, men ingen aviser. Toalett fantes hverken inne i loungen eller ute på gangen. Du måtte pent ta heisen til eget værelse for å gjøre ditt fornødne.
Det var dessuten sløv etterfylling av snacks. Den store fordelen var at det var tillatt å ta med både mat og drikke ut til enhver tid. Det var endog under hors d’oeuvre satt frem plastbeholdere til å frakte mat. Skulle det være fullt i loungen kunne du altså nyte godsakene på eget værelse.
Basseng i byen
Av fasiliteter utover loungen bød hotellet på trimrom, spa og utendørs bassengområde. Været var dessverre ikke med oss denne gangen, og vi fikk dermed ikke nytt fasilitetene fullt ut.
Til å være midt i sentrum var det et helt greit bassengområde. Det er nok neppe her jeg ville tilbrakt solferien, men det funker til avslapning for en kortere tur. Er det solen du jakter bør turen legges til Miami Beach i stedet.
Trimrommet var velutstyrt, men overraskende lite tatt hotellets størrelse i betraktning. Her kunne JW Marriott Marquis skimte med langt mer spektakulære fasiliteter.
Glimt av utsøkt service
Forøvrig var det ikke stort å melde. Dette var i grunnen et ordinært femstjerners forretningshotell som manglet det ekstraordinære. Det skal dog nevnes at servicen utrolig nok var langt mer personlig og til stede enn på EDITION. Især vil jeg fremheve Caleb i resepsjonen som til enhver til ytte det lille ekstra ved å hilse og spørre hvordan vi hadde det.
Etter en kort bytur var det nå på tide å vende nesen hjemover igjen. Vi sløyfet å be om bagasjehjelp etter det mislykkede forsøket på forrige hotell og ordnet det meste selv. Utsjekk ble mesterlig håndtert av Caleb og vi fikk et verdig adjø. Sånn skal det gjøres.
Konklusjon
Alt i alt et flott femstjernes hotell uten ekstraordinære fasiliteter. Gamle værelser, liten lounge og greit bassengområde, men ypperlig service. Det holder med et par dager her.
Min stjernevurdering: 4+ av 6.
Video
Flere bilder
Spektakulær hjemreise
Gå ikke glipp av hjemreisen i første klasse. Klikk her for å lese fortsettelsen!
