Enkelt og effektivt fra A til B. Selvsagt med noen ekstra fordeler på kjøpet.
Etter en behagelig tur med privatsjåfør fra Radisson Collection ankom vi terminalen på Nikola Tesla internasjonale lufthavn. Jeg var spent på om Lufthansa hadde rigget opp innsjekk her som de pleide med tydelige skiller.
Og jommen sa jeg smør. Lufthansa hadde fått sin egen lille krok et stykke fra Air Serbias kremplasser. Her var det tydelig delt mellom økonomiklasse og business/first. Det skuffende var dog at det ikke var noe kø å spasere forbi, og ei heller noen betjent i businessinnsjekken.
Smidig innsjekk uten kø
Det tok allikevel ikke lang tid før vi ble betjent av de som satt klare i økonomiklasseskrankene. Alt gikk som smurt. Prioritytagene ble klistret på og vi fikk informasjon om loungen. Dermed var et bare å rusle videre mot fasttracken. Trodde jeg.
Det var nemlig slik at sikkerhetskontrollen var ved hver gate, og det eneste vi måtte igjennom for å komme inn i terminalen var passkontrollen. Denne hadde sluser både for business og økonomi, men det var heller ingen køer her. Dermed spaserte vi elegant igjennom og inn til loungen.
Business Club Lounge
Loungen var en såkalt contract-variant som tok inn en samling av flyselskaper og kredittkort. Hadde jeg fløyet SAS ville jeg ikke sluppet inn. Heldigvis visste Lufthansa råd.
Les hele anmeldelsen av Business Club Lounge her!
Etter en avslappende time i noe shabby omgivelser bar det avgårde til gate. Denne befant seg like utenfor, og det var alt begynt å danne seg kø foran sikkerhetskontrollen.
Frekk fast track
Her var det bare å glemme fasttrack, men en bortskjemt serber visste råd og snek seg inn foran oss. Jeg gadd ikke bry meg. Å lære voksne mennesker folkeskikk er og blir et tapt prosjekt.
I likhet med den bortskjemte frøkenen stilte jeg meg opp fremst ved gate. Her skulle vi jammen konkurrere om å komme først ombord. Hun vant med knapp margin, og hadde alt satt seg ned i setet med benene oppetter veggen på første rad da jeg tuslet inn.
Maken, tenkte jeg, og himlet med øynene mot reisefølget. At det går an å oppføre seg så kvalmt. Det er en grunn til at det finnes privatfly, slik at vi slipper slike mennesker i det offentlige rom.
Intet blokkert midtsete
Nuvel. Jeg lot meg ikke provosere nevneverdig og slo meg ned et par rader bak forhenget. Flyvemaskinen var en ordinær A319-100 med tre ganger tre setekonfigurasjon. Ut fra setekartet så det lovende ut for blokkert midtsete ettersom det var mye ledig.
Det gikk dog ikke lenge før en særdeles forkjølet tysker hoppet inn i midten. Reisefølget hennes satt i midten både foran og bak, og de skravlet og snøt seg om hverandre. Det var tydelig at de hadde booket i siste liten, og jeg var blitt skadelidende fordi de hadde valgt midtsetene lengst fremme.
Sandwich og snytefiller
Flyvertinnen hadde servert en hel boks med snytefiller, og det fristet derfor lite å gyve løs på sandwichen fra trallen. I likhet med turen nedover kunne du velge mellom ost eller biff. Jeg tok osten, men lot den ligge inntil videre. Jeg nøyet meg derimot med leskende drikke og krysset fingrene for at jeg ikke ble smittet.
Flyturen mot München tok halvannen time, men det skulle bli usedvanlig deilig å komme inn i loungen. Sulten var nemlig på ny begynt å melde seg, men før jeg kunne hugge innpå med godsaker ventet et terminalmaraton.
Senator Lounge i München
Det var søndag ettermiddag og et mylder av mennesker på flyplassen. I Senator-loungen var det derimot langt mer luftig. Reisefølget og jeg sikret oss kremplassene inne i veggen med strømuttak, bord og myke stoler.
Nå var det bare å kaste seg over buffeten som for anledningen bød på karbonader, kyllingklubber, pasta og grønnsaker. Du verden, her var det jo mulig å innta en fullverdig middag. Akkurat hva jeg trengte.
Siden forrige gang jeg testet loungen virket det som at utvalget av champagne var utvidet. Flaskene sto fremme på disken til selvskjenk flankert av konfekt. Utsøkt.
Til dessert kastet jeg meg over godteribuffeten. Det skuffet meg at gummibjørnene var erstattet med marshmallows og julesjokolade, men det var forhåpentlig bare midlertidig.
God og mett som jeg var, var det nå bare å sette kursen mot gate og den siste etappen mot Oslo. Jeg gruet meg smått til sandwichen, men bestemte meg ganske tidlig for å droppe den.
Trangt og dunkelt bak forhenget
Setet denne gangen var rett bak forhenget. Noe dunkelt, men jeg fikk i det minste titte litt på maten de fikk foran, og det var sannelig ikke all verden. En lett salat på porselen. Dog bedre enn den kjedelige sandwichen.
Ettersom flyet var smekkfullt utgikk også det blokkerte midtsetet denne gangen. Det var jeg i og for seg forberedt på. Dermed var det bare å lukke øynene og sove seg frem til Gardermoen. Helt til jeg våknet av at sidemannens Rød 3-rulling sved i nesen.
Konklusjon
Alt i alt en enkel og effektiv tur hvor jeg nøt godt av gullkortfordelene mine. Uten ville det vært nokså stusslig. Lufthansa bør dog bli flinkere til å holde av midtsetene for sine Star Alliance Gold-reisende.
Min stjernevurdering 4- av 6.
Flere bilder
