Fri flyt av drikke og en sandwich å bite i. Savnet jeg business class?
Vel over tre år hadde gått siden jeg fløy Lufthansa Economy Class sist. Den gang til Frankfurt. Nå skulle jeg fly samme ruten på nytt, men fortsette videre til Beograd. Hva hadde skjedd i løpet av de siste tre årene?
Reisen startet som sedvanlig på Oslo lufthavn. Her deler Lufthansa innsjekksskranker med SAS, og jeg med mitt diamantkort henvendte meg selvsagt i businesskranken. Det skulle bli en litt mer innholdsrik opplevelse enn først antatt.
Opplæring og surr
Reisefølget og jeg havnet midt oppe i en opplæringssituasjon, og det tok en halvtime før vi fikk sjekket inn våre to små kofferter. Idet vi omsider var ferdige og skulle rusle igjennom fasttracken ble boardingkortene avvist. De hadde selvsagt glemt å legge inn EuroBonus-nummeret.
Dermed bar det tilbake til skranken for å få det oppdatert. Her sto det en eldre dame på vei mot Syd-Amerika med et lass av bagasje og opptok tiden. Tilfeldigvis var vertinnen bak skranken fra det samme landet og prøvde så smått å dele litt erfaringer. Det var ikke særlig gehør for.
Reisefølget og jeg ristet på hodet mens vi ventet på tur. Skrankevertinnen lot ikke den gretne damen tære på humøret og møtte oss på en særs vennlig og blid måte. Billettene kom etterhvert i stand og vi kom oss igjennom fasttracken.
Det som derimot irriterte meg med felles-fasttracken var at den var slått sammen med den ordinære. Det vil si at vi måtte snike oss frem og imellom de som har stått i kø i evigheter. Ingen vektere kom heller og hjalp oss. Her burde OSL umiddelbart ryddet opp. Det var ikke mye premium over denne opplevelsen.
Julestemning i gullstuen
Å fly Lufthansa er tilnærmet som å fly SAS hva gjelder fordeler på bakken. Vi ruslet derfor opp i gullstuen for en matbit før vi skulle sette kursen ned mot Frankfurt.
Her var det pyntet til jul med nisser, trær og nellikappelsiner. Buffeten bød forøvrig på en enkel salatbar. Ettersom jeg visste at det ville bli begrenset med servering ombord benyttet jeg anledningen til å hugge innpå.
Var det bare meg eller hadde de også utvidet brennevinsutvalget, sa jeg forsiktig til reisefølget. Mulig de ville få oss i julestemning. Akevitten var nemlig satt frem.
Smekkfull A320neo
Med salaten skvulpende i maven var det på tide å sette kursen mot gate. Vi skulle selvsagt nyte godt av den prioriterte ombordstigningen. Alt tydet på at flyet skulle bli fullt. Da gjaldt det å sikre seg plass i hattehyllen.
Jeg gikk elegant ombord først og fikk således iakttatt flyvemaskinen. Det var ikke mange rader i business class denne fredags kvelden. Reisefølget og jeg satt selv på rad 11 – et godt stykke bak forhenget.
Vi hadde som sedvanlig valgt A og C i håp om at B skulle forbli tomt, men det var selvsagt for meget å håpe på. Dermed bet reisefølget i det sure eplet og hoppet inn i midten. Det var kun snakk om to timer ned mot Frankfurt.
Brukbar benplass
Setene var forøvrig sterile og enkle. Benplassen var forholdsvis romslig og interiøret konservativt. Helt i Lufthansas ånd. Og uten velkomstservice var det bare å slå seg ned og vente på take-off. Flyet var heldigvis presist.
Like etter at skiltet med fest setebelte var slukket gikk serveringen i gang. For ja, Lufthansa byr på gratis mat og drikke uavhengig av hvilken billett du har. Reisefølget fløy blant annet på Economy Light, som er den absolutt billigste sorten, og det er ingen forskjell i servicen her.
Sandwich med drikke
Først ute var trallen med sandwicher. Du fikk valget mellom en vegetarvariant av ost, grønnsaker og sennep eller roastbiff med egg for kjøtteteren. Jeg valgte sistnevnte på turen ned mot Frankfurt, og var ikke videre begeistret.
Påsmurte sandwicher innpakket i plast er ikke akkurat min favoritt. Dermed så jeg heller frem til drikken. Det tok ikke mange minuttene for drikketrallen kom igjennom kabinen. Og her kunne du velge mellom juice, brus, vann, kaffe, te, øl og vin. Fri flyt, altså.
Jeg nøyet meg med en cola og litt vann. Trallen kom bare igjennom kabinen én gang i løpet av den to timers lange turen, men det var fullt mulig å be om mer. Dette er verdt å ha i mente dersom du står mellom å fly SAS eller Lufthansa bak forhenget.
Ta det du får
Ulempen er derimot at du må ta til takke med det du får. Liker du ikke sandwichen kan du ikke kjøpe noe annet som erstatning. Da må du finne deg i å vente til du er på bakken igjen.
Utover denne ene serveringen var det ikke stort mer som skjedde før vi landet i Frankfurt. Her ventet knappe førti minutter mellomladning før turen gikk videre mot Beograd. Ville jeg rekke en tur innom loungen? Håpet var i det minste at den lå i nær tilknytning til gate.
Og jommen sa jeg smør. Etter å ha løpt maraton mellom terminalene fant vi omsider frem til passkontrollen og non-Schengen-delen. Det er nemlig verdt å huske at Serbia ikke er med i EU eller Schengen. Legg derfor ikke igjen passet hjemme. Visum slipper du derimot.
Non-Schengen-lounge
Loungen lå en trapp opp fra gaten, og dermed rakk vi en kjapp tur innom. Om ikke annet for å låne toalettet. Og det overrasket meg hvor enorm og innholdsrik den var.
Jeg har tidligere testet både Business og Senator Lounge i Frankfurt, men denne non-Schengen-varianten var ny. Buffeten var overraskende fyldig med pastaretter, ris, supper og kjøtt.
Her skulle vi hatt mer tid, sa jeg forsiktig til reisefølget, og så for meg den innpakkede sandwichen fly imot meg. Heldigvis rakk jeg å smake litt på gryteretten før vi måtte haste ned trappen til gate.
Overbooket fly og lystig selskap
Flyet mot Beograd var nemlig overbooket, og reisefølget og jeg var blitt plassert på seter en halv flykropp unna hverandre. I grunnen ikke noe galt i det ettersom vi begge hadde vindusseter, men dog.
Reisefølget var derimot noe uheldig med kavaleren i B. En strandet lastebilsjåfør med unormalt stor trang til å konversere med piker hadde funnet sin hjertesvenn. Jeg måtte humre for meg selv da jeg fikk høre om erfaringsutvekslingen.
For min del fikk jeg en taus og spinkel kvinne ved min side som ikke gjorde stort ut av seg. Dermed kunne jeg nyte sandwichen i ro og mak. Denne gangen valgte jeg ostevarianten.
Kjedelig i lengden
Med samme servering i økonomiklasse på alle Europa-turer blir det ikke mye variasjon. Jeg merket allerede etter min andre sandwich at det ikke fristet til mersmak. Nå forsto jeg også hvorfor folk elegant takket nei idet trallen trillet forbi.
Du får utvilsomt mer med Lufthansas økonomiklasse enn hos andre europeiske flyselskaper, men det er langt fra å svare til fem stjerner. Da burde Lufthansa tittet på Garuda Indonesia og deres fenomenale økonomiklasse.
Og savnet jeg business class? Jeg savnet ihvertfall det blokkerte midtsetet og større variasjon i maten.
Konklusjon
Alt i alt en punktlig, forutsigbar og enkel reise med Lufthansa. Fri flyt av drikkevarer og sandwich er i disse dager som raust å regne i økonomiklasse, men det er fortsatt en vei å gå. Jeg velger dog mye heller Lufthansa enn SAS hvis jeg først må sitte bak forhenget.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
PS! Sjekk hva det koster med Lufthansa Economy Class her!
Flere bilder
Fortsettelse følger…
Jeg tester Radisson Collection for første gang. Klikk her for å lese fortsettelsen!