Mer enn bare dyr champagne? Hvordan var det egentlig i det helligste av det hellige hos Lufthansa?
Hos ivrige poengsamlere og flyinteresserte er Lufthansas First Class Terminal i Frankfurt selve rosinen i pølsen. Bedre måte å starte reisen på skal du visstnok lete lenge etter å finne. Jeg var derfor mer enn spent idet jeg spaserte ut av den ordinære terminalen og inn i paradis.
Nå skal det sies at det ikke var bare bare å finne terminalen. Reisefølget og jeg ble hentet etter landing fra London-flyet og brakt inn til terminalen i en sort bil. Vel å merke ikke førsteklassevarianten, men den ordinære ankomsthallen der alle slippes av.
En spasertur unna
Sjåføren fortalte at vi selv måtte gå til First Class-loungen ved B-gatene, men vi dristet oss til å spørre om førsteklasseterminalen. Da fikk vi beskjed om å gå helt ut av ankomsthallen, forbi en taxiholdeplass og inn. Ikke mye ekstra service å spore her.
Det var tydelig at First Class Terminal var forbeholdt reisende bosatt i Frankfurt-området og som kom kjørende i bil. Dog, det var ikke forbudt for oss tilreisende å benytte terminalen, og således droppet vi loungen og satte avsted.
Det var ikke lange spaserturen fra ankomsthallen, men noe kronglete å krysse bilveien og finne hovedinngangen. Det var ingen velkomstkomité som tok oss imot, så vi måtte selv ta heisen opp i annen etasje hvor det heldigvis var andre boller.
Personlig vertinne
Her var det litt av en velkomst som møtte oss. En elegant resepsjon med to vertinner som smilende småløp oss i møte. Vi fikk passene og billettene konfiskert og tildelt en personlig vertinne som skulle følge oss under hele oppholdet. I og for seg ganske butleraktig.
Årsaken til beslaget av pass og billetter var visstnok at de skulle gjøre passkontrollen og sikkerhetssjekken for oss slik at vi slapp den biten. Herlig. Vi trengte heller ikke bekymre oss for tiden. Alt ble tatt hånd om. Det var heller ikke en sjel i sikkerhetskontrollen som forøvrig gikk smidig og rolig for seg.
Gratis gjest?
På vei inn i loungen fortalte jeg at resten av reisefølget befant seg i Senator-loungen i hovedterminalen, men fikk ikke noe mer respons på det. Senere viste det seg at det nemlig var lov å medbringe én gjest per førsteklassebillett såfremt vi satt i samme flyvemaskin. Dette var en fordel hverken jeg eller reisefølget kjente til, og som vi heller ikke ble opplyst om.
Heldigvis hadde det andre reisefølget møtt en særdeles serviceinnstilt og kunnskapsrik Lufthansa-vertinne ved navn Claudia som kjente reglene inn og ut. Hun hadde selv jobbet i førsteklasseterminalen og reagerte med sjokk og vantro på at vi alle ikke var samlet der allerede. Dermed ble det satt i sving en redningsaksjon for å få hele følget samlet.
Det går an(d)
Inne i førsteklasseterminalen var reisefølget og jeg nå godt i gang med å få en omvisning av vertinnen vår. Vi spaserte elegant igjennom det romslige lokalet, forbi cigarloungen og videre inn til velværeavdelingen. Her ble vi tildelt hver vår and og ble fortalt historien om at mange førsteklassereisende samlet på disse endene. De byttet nemlig utseende og farve innimellom. Ved inngangspartiet sto forøvrig en hylle med alle variantene. Det var bare å starte samlingen, sa jeg, og takket vertinnen for omvisningen.
Like ved inngangsdøren hadde du også en privat taxfreebutikk med eksklusive varer. Her kunne du handle i fred fra andre og ta den tiden du trengte. Jeg visste knapt nok hvor jeg skulle begynne og slo meg først ned i en av de mange sofagruppene i lokalet. Her sto det rikelig med nøtter og tørket frukt akkompagnert av en særdeles fyldig barmeny.
Ekstraordinært rikholdig bar
Selv de færreste barer hadde et så rikt utvalg av flytende. Jeg talte for eksempel hele 125 ulike whiskyer og 24 sorter vodka. Da jeg informerte reisefølget om dette fikk jeg et tørt tilsvar om at alle gjorde den samme nytten uansett. I og for seg riktig det, men det gjaldt å kaste seg over det dyreste, la jeg til, og understreket at det ikke var hver dag du fikk en såpass fyldig barmeny uten priser i margen.
Når det gjaldt champagne var listen noe tynnere, men Hediard Brut, Ruinart R og Bollinger Speical Cuvee var å finne. Ikke akkurat av de billigste sortene. Likte du å blande ut godsakene fikk du også bartenderen til å mikse drinker, både med og uten alkohol. Endog smoothies var å oppdrive.
Når sant skal sies var en av servitørene av den arrogante sorten og nærmest sukket hver gang han skulle servere oss noe. Jeg fikk på følelsen av at han så på oss som førstereisgutter, noe vi også var, og behandlet oss deretter. De med mer fartstid fikk en helt annen service. Sånn burde det strengt tatt ikke være, men selv på dette nivået var det hierarki.
Gladlaks i velværeavdelingen
En annen som heller ikke var noen gladlaks var vertinnen inne i velværeavdelingen. For det første var hun ikke ofte til stede i disken sin. For det andre sukket også hun da vi kom med forespørsler. Da jeg skulle dusje måtte jeg endog hente en av de andre vertinnene for å finne henne, og da vi omsider fant henne sukket hun enda mer. Jeg merket at den andre vertinnen nærmest måtte beklage oppførselen. Slik skulle det jo ikke være.
Noe motvillig fikk jeg tilgang på dusjrom. Jeg hadde håpet på badekar, men det var åpenbart rift om plassene. Dusjrommet var dog helt greit. Det var romslig og utstyrt med håndklær, badekåpe, tøfler, såpe, shampoo og lotion. Jeg fikk gjort det jeg skulle og følelsen av femstjerners hotell var til å ta og føle på.
Nesten komplett hotellopplevelse
Jeg savnet bare å gå ut av dusjen og i en seng. Riktignok fantes det to soveværelser i samme avdeling, men disse måtte bookes separat. Dermed var et et stykke mellom seng og bad. Her burde Lufthansa kombinert og tilbudt en komplett hotellopplevelse. Selvsagt ikke for folk med to timers mellomlandinger, men for dem med lengre opphold.
Etter en oppfriskende dusj var jeg mer enn klar for påfyll. Reisefølget og jeg satte kursen mot bespisningsområdet. Her kunne du velge fra en bugnende buffet eller à la carte-meny som sto på bordet. Jeg lot meg ikke friste nevneverdig av buffeten, men tok meg dog en titt.
Buffet eller à la carte?
Utvalget var av den tradisjonelle Lufthansa-sorten med gryteretter, ris, pasta og salater. Det var vanskelig å si om nivået var særlig mye høyere enn i Senator-loungen, men det var om ikke annet mer å velge i. Dessuten sto det en fristende skinke fremme som kokken tidvis kom ut og skar av.
Jeg var som nevnt mer interessert i à la carte-menyen. Denne var overraskende tynn sammenlignet med British Airways’ Concorde Room. Det var i hovedsak tre retter du kunne velge blant. Ellers var det som ble oppgitt i menyen å finne i buffeten. Det var heller ingen tydelig merking om hva som var buffet og hva som var à la carte. Dermed måtte vi spørre servitøren som kunne peke ut rettene.
Wienerschnitzel og Leberkäse
Jeg var uansett sikker i min sak og skulle ha wienerschnitzelen. En klassiker du ikke kan unngå å spise når du først er i førsteklasseloungen. Reisefølget gikk for det samme med unntak av en som valgte den syd-tyske kjenningen Leberkäse. Rettere sagt kjøttpudding.
Det tok ikke lenge før maten ble servert, og det var gøy å se at det var en ekte kokk med lue som tilberedte den på bakrommet. På smak var schnitzelen slik den skulle være og ble servert med tradisjonelt tilbehør. Jeg savnet dog fries, men måtte innse at det ikke skadet å teste noe nytt.
Reisefølgets Leberkäse var derimot ikke mye å rope hurra for utseendemessig. Smaksmessig var det derimot en innertier ifølge tillivssetteren. Til måltidet var det barmenyen som gjaldt og du kunne bestille nærmest hva du ville for å skylle de tyske klassikerne ned.
Loungefølelse
Hele restaurantopplevelsen hadde et loungepreg over seg. Med buffeten i bakgrunnen og ulike verter og vertinner som serverte oss, ble kantinefølelsen nærmere enn Michelin-opplevelsen. Dog en særdeles eksklusiv kantine.
Når det kom til dessert var denne kun å finne i buffeten. Utvalget var greit nok, men også her minnet det veldig om Senator-loungen. Var jeg rett og slett blitt for godt vant? Uvisst, men jeg fant uansett en nydelig sjokoladekake og -mousse til å dempe søtsuget med.
Med dusj og måltid unnagjort var det ikke stort annet å gjøre enn å slappe av i påvente av at vi skulle bli hentet og brakt til flyvemaskinen. Plutselig gikk det opp for meg at det skjedde ganske så snart. De snaue fem timene vi hadde hatt i loungen var borte på et blunk.
Det kan umulig ha gått så fort, sa jeg forskrekket til reisefølget, men klokken løy ikke. Nå måtte jeg skynde meg å utforske de øvrige fasilitetene. Det var heldigvis ikke mye igjen, men dog verdt å få med seg.
Cigarlounge
Cigarloungen var et høydepunkt i seg selv for den som røkte. Flere gjester stakk innom her for en cubansk cigar. Ingen i følget røkte, så det ble bare med titten for min del. Lokalet ble godt luftet slik at eimen ikke spredte seg til loungen ellers.
Forøvrig hadde du en rekke varierte sitteplasser med alt fra sofagrupper til spisebord og barkrakker. Det var også flere private kontorer tilgjengelig for den som måtte ha arbeid å gjøre, og det var ikke rent lite. Det var nemlig her de fleste andre gjemte seg i påvente av flyet.
Smågodt, gjestebok og toaletter
For de yngre (eller eldre) kunne Lufthansa friste med et særdeles rikt utvalg av smågodt ved bardisken. Her var det farverike godbiter i bøtter og spann. Like ved siden av sto også et sjakkbrett og en gjestebok. Her var det bare å signere før vi gikk ut.
Skulle du kjenne behovet for å lette på trykket etter alle godsakene var toalettene i velværeavdelingen rike i antallet og lett tilgjengelige. Her hadde Senator-loungen noe å lære. Hvorfor hadde de så mange toaletter her hvor det var langt færre folk? Jeg klaget ikke. De var utstyrt med små håndklær og var elegante, men ikke oppsiktsvekkende. Jeg savnet flere eksklusive kremer og mer private avlukker.
Selv om jeg ikke slet med å slå ihjel tid, kunne det være noen av de mer drevne trengte noe å bryne seg på. Da hadde du selvsagt en bugnende magasinhylle å gyve løs på. Ferske aviser hadde du også i rikt monn. Det jeg kanskje savnet var et lite bibliotek. Kanskje mest for pyntens del, men også for å heve intelligensnivået noe.
Limousine til flyet
Jeg rakk så vidt å utforske alle fasiliteter før vertinnen kom mot oss og informerte om at det var på tide å sette kursen mot flyet. Vi ble geleidet inn i heisen og ført ned i første etasje hvor limousinene sto og ventet på oss. Vi fikk først passene våre tilbake fra kontrolløren, ble registrert i systemet og kunne følge en sjåfør i gul refleksvest inn i bilen.
Samtlige av de ansatte nede i førsteetasjen ønsket oss god tur og vinket. VIP-følelsen var til å ta og føle på. Nå kunne jeg ikke vente til å fortsette luksusen i skyene.
Konklusjon
Alt i alt en særdeles eksklusiv og privat terminal med lite folk og flotte fasiliteter. Den er noe utilgjengelig for tilreisende i fly og det lugget stedvis noe i servicen, men både mat og drikke innfridde. Å reise på dette nivået er farlig. Enhver annen lounge vil bli satt i skyggen. Du er herved advart.
Min stjernevurdering: 5+ av 6.
PS! Sjekk hva det koster å fly Lufthansa First Class her!
Video
Flere bilder
Fortsettelse følger…
Ville luksusen fortsette i luften? Klikk her for å lese fortsettelsen når jeg inntar snuten på Boeing 747 på vei mot Buenos Aires.
