Gammel flyvemaskin, men moderne premiumklasse rett bak business løftet opplevelsen.
Det skal mye til før jeg flyr tradisjonell økonomiklasse på flyvninger over fem timer. Men det er heller ikke alltid jeg ønsker å kaste penger ut av vinduet på business class i høysesongen. Derfor er premium economy et glimrende alternativ midt imellom.
Til nå har jeg kun fløyet SAS’ premium economy på langdistanse, og stort sett vært fornøyd. Da har jeg ofte booket god tid i forveien og således sikret meg det beste setet. Nå stilte saken seg noe annerledes ettersom jeg måtte bestille i siste liten. SAS Plus var svinedyrt og uaktuelt og Lufthansa nesten fullt. Men kunne det være så ille å få et dårlig sete, da? Tiden fikk vise. Men først måtte jeg komme meg til Frankfurt.
Vanlig økonomi til Frankfurt
Turen startet som sedvanlig på Gardermoen der jeg sjekket inn ved Lufthansas egne skranker. Jeg spaserte videre igjennom den håpløse felles-fasttracken og opp i gullstuen før kursen gikk mot Frankfurt. I motsetning til hos SAS, så får du ikke annet enn vanlig økonomiklasse på intra-europeiske flyvninger når du skal på langdistanse i premium economy.
Det skal nevnes at bookingklassen var høy og poenginntjeningen generøs, men det hjalp lite når det eneste du fikk ombord var drikke og en sandwich. I tillegg satt det en fremmed i midtsetet. Akk, ja. Turen skulle bare ta snaue to timer uansett.
Det overrasket meg positivt at jeg for en gangs skyld kunne velge vekk den tørre sandwichen til fordel for et lite wienerbrød. Mulig det var fordi jeg befant meg på en morgenflyvning. Smaken var ikke særlig mye bedre, men det var sannelig greit med litt forandring.
Lounge og ekstra sjekk
Vel nede på bakken i Frankfurt satte jeg kursen mot Senator-loungen. Denne hadde jeg vært i ved flere anledninger tidligere og det var lite nytt å melde herfra. Jeg slurpet i meg noe suppe og gikk nokså raskt videre til gaten. Jeg var nemlig blant de heldige med fire S-er på billetten, noe som betød en ekstra sjekk av håndbagasjen.
Med sikkerhetssjekken unnagjort var det bare å stille seg i den prioriterte køen. Det er verdt å nevne at uten gullkort i Star Alliance så må premium-passasjerer finne seg i å stå med økonomiklasse. For min del var det dog noe lettere som fikk menge meg med business og first class. Denne køen var dog hinsides lang, og det føles ikke ut som særlig mye prioritet.
Nuvel. Jeg kom meg etterhvert ombord i flyvemaskinen. Den gamle Boeing 747-maskinen var godt brukt, men setene var moderne i henhold til Lufthansas siste design. Premium Economy befant seg på nederste dekk bak business class.
Stor forskjell fra business?
Jeg fikk dermed anledning til å smugkikke på business-setene, men merket ikke nevneverdig misunnelse. Forskjellen til premium kunne umulig være all verden sett bort fra at jeg ikke kunne legge meg helt flatt ned. Du kan forøvrig lese en fyldig anmeldelse av Lufthansas business class her.
Premium Economy var altså plassert rett bak siste rad med business. Her kunne jeg så vidt se igjennom forhenget til de foran, spesielt ettersom jeg hadde valgt setet på første rad. Eller valgt og valgt. Jeg hadde ikke mange mulighetene da jeg booket i siste liten.
Setet skulle visstnok ikke være så ille ifølge tidligere anmeldelser, men jeg merket raskt at det ikke var helt optimalt. Yttersetet i midtre seksjon sto ganske ut fra de andre og følelsen av å sitte på utstilling ble påtagende. Dessuten var benplassen noe redusert på grunn av veggen foran.
Greit med plass
Selve setet var det derimot ikke mye å utsette på. Lufthansa hadde en 2-4-2-konfigurasjon som gjorde at det føltes litt bredere enn normalt. Optimalt sett skulle jeg sittet på vindusrekken, men priset meg lykkelig over at jeg ikke fikk en nabo i midten. Det var forøvrig ikke all verdens forskjell fra SAS Plus.
Det som overrasket meg var at Lufthansa bød på amenity kit i tillegg til vannflasken, teppet og puten. Sistnevnte to var forøvrig akkurat likt som i økonomiklasse. Det skuffet meg. Her kunne Lufthansa lære av SAS’ fyldige pledd.
Velkomstdrink og meny
Før take-off ventet velkomstdrink og utdeling av meny. Med fire klasser ombord overrasket det meg at Lufthansa hadde lånt denne servicen fra business. Det var dog ikke meg imot. Jeg tok en appelsinjuice og begynte å titte i menyen. Det gikk raskt opp for meg at det var et stykke frem til business.
I løpet av de neste 12 timene ventet to måltider, begge av typen middag. Ifølge menyen kunne du velge mellom to hovedretter, og det var det. Flere valg hadde du ikke. Det fine var dog at du fikk en oversikt over serveringen og drikkeutvalget. Her har SAS noe å lære.
Like etter at vi hadde passert marsjhøyde, og fått utdelt varme servietter, gikk første servering i gang. Dette var en appetittvekker bestående av kalde nøtter i pose og en valgfri drink. Det var forøvrig fri flyt av både alkoholholdig og svakere drikke turen igjennom.
Enkelt hovedmåltid
Like etterpå fulgte hovedmåltidet som besto av tre retter servert på ett brett. Ved første øyekast minnet det veldig om flymat. Det var lite annet en porselenet som skilte dette fra economy.
Forretten var en enkel blandet salat. Til hovedrett sto valget mellom pasta i hvitløkssaus eller biffstrimler i sursøtsaus. Jeg gikk for sistnevnte. Smaken var kjedelig og ordinær, men det gikk ned.
Til dessert ventet en like ordinær Créme Brûlée. Den dempet søtsuget, men neimen ikke noe mer. Nå så jeg frem til å sette i gang en film og vente på neste servering, men før den tid måtte jeg sjekke ut toalettfasilitetene.
Delte toaletter og skjev skjerm
Som hos SAS måtte du dele toalett med økonomiklasse. Heldigvis satt jeg lett til slik at jeg kunne gå når køen var minst, men det var skuffende ordinære fasiliteter. Rett og slett helt vanlige flytoaletter uten noe ekstra.
Tilbake i setet fyrte jeg i gang underholdningssystemet. Dette var heldigvis moderne og innholdsrikt, men skjermen som var gjemt i armlenet var irriterende liten og skjev. Her var det nok mitt valg av sete som hadde mye av skylden, men dog. Hodetelefonene til var i tillegg av den billige og ubrukelige sorten. Heldigvis funket mine medbrakte Bose-øreklokker ypperlig.
Tynn servering
Etter et par filmer og en liten lur nærmet det seg siste servering. Fra hovedmåltidet og til dette før landing var jeg kun blitt servert en kjeks og et glass med vann. Altfor tynt. Jeg var faktisk sulten.
Lunchen før landing var heller ikke mye å hoppe i taket for. Her kunne du velge mellom kylling i curry eller rigatoni med tomat og oliven. Jeg gikk for sistnevnte som i og for seg ikke var veldig mettende, men forhåpentlig noe mindre flymataktig enn førstealternativet.
Pastaen smakte som den du får servert på Turkish Airlines. Helt greit. Blåbærkaken til var så industriell at jeg måtte stå over. Nå gledet jeg meg bare til å komme ned på bakken og få i meg noe skikkelig mat.
Servicen underveis på turen var ellers høflig, tilbaketrukket og profesjonell. Jeg ble ofte titulert med etternavn og alt gikk i grunnen etter den tyske håndboken. Således intet å klage på.
Konklusjon
Alt i alt en behagelig tur i greie seter og med brukbar service. Dessverre begeistret ikke maten meg særlig, og det ble litt for mye økonomiklasse til at det føltes veldig premium for min del. Men for all del, dersom det ikke står om så altfor mange tusenlapper i forskjell fra laveste klasse, så kan det være verdt å rykke opp.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
Flere bilder
Nysgjerrig på mer?
LA er kanskje den byen jeg har besøkt mest og som står mitt hjerte nærmest. Les mine fyldige reportasjer fra legendariske Hotel Bel-Air, Marriott Beverly Hills og Ritz-Carlton Marina del Rey.
