Var det enkle ofte det beste?
Etter å ha fløyet en del rundt omkring i Europa med Lufthansa gjennom flere år er jeg blitt nokså kjent med loungene deres. Lite nytt har vært å spore uavhengig av destinasjon. Ville London være et unntak?
Som kjent byr Lufthansa på to varianter av samme lounge: Business og Senator. Du skal være ganske dreven i gamet for å skimte forskjellen. Til nå har jeg bare notert meg et par brennevinsflasker forskjell. Selvsagt i tillegg til statusfølelsen av å menge seg med andre gullkortinnehavere.
Mange å velge i
Denne gangen fløy jeg dog ikke med Lufthansa, men med SAS. Og som diamantmedlem har jeg naturlig nok adgang til alle Star Alliances gullstuer verden over uavhengig av billettklasse. På London Heathrow kunne jeg derimot velge mellom fire lounger: Lufthansa, Air Canada, Singapore Airlines eller United Club.
Valget falt på Lufthansa av det enkle grunn at den lå best til i forhold til SAS-gaten. Skulle jeg for eksempel få lyst på asiatisk mat innebar det nemlig 15 minutter gange, og da gikk fort vinningen opp i spinningen.
Lufthansas stuer lå enkelt til ikke langt fra utgangen av fasttracken. Utenfor inngangen sto det en tydelig beskjed om at langveisreisende fra B-gate måtte benytte seg av de andre loungene. Lufthansa opplyste i tillegg om at de kunne nekte adgang av kapasitetshensyn. Enda godt jeg bare skulle til Oslo.
God tilgjengelighet
Men jeg forsto Lufthansa godt. Med så sentral og tilgjengelig beliggenhet er det lett for Singapore- og USA-farende å svippe innom og bli værende. Når da i tillegg europeerne kommer blir det trangt om plassen.
Det var søndag ettermiddag og rushtid på Heathrow. Pågangen i loungen var stor, men både reisefølget og jeg ble møtt av en smilende vertinne som scannet boardingkortene og ga oss en QR-kodelapp for å komme oss inn i Senator-stuen.
Folksomt i rushtiden
«Jøss, det var uvant å høre good evening fremfor guten Abend», sa jeg til reisefølget mens vi spaserte innover mot det aller helligste. Det var tydelig kamp om plassene i Business-loungen. La oss håpe det er romsligere i gullstuen, sa jeg, og scannet QR-koden inn den hemmelige døren.
Det var for meget å håpe på. Her inne var det vel så tettpakket. Heldigvis var kontoravlukket ledig, og reisefølget og jeg fikk sikret oss plasser ved siden av hverandre. Nå var det bare å gyve løs på buffeten.
Stroganoff og suppe
De siste årene har jeg merket en gradvis forbedring i mattilbudet. Det er ofte to varmretter i tillegg til suppene og salatene. I London bød de på chicken stroganoff med ris til samt en pasta. «Nydelig», utbrøt reisefølget etter å ha tatt de første tyggene av stroganoffen.
Jeg var derimot ikke sulten på det salte, og tittet heller bort på dessertbordet som sto på motsatt side. Her hadde de satt frem sjokolademousse, tiramisu og noe pannacottalignende. Jeg kastet meg over førstnevnte og klarte simpelthen ikke stoppe. Selv om det var en meget enkel dessert var den særdeles mild og smakfull. Hele fem bokser gikk med.
Dersom det ikke fristet med varmmat kunne du også få enkle sandwicher. Disse lå plassert ved dessertbordet og minnet om nederste fat under afternoon tea.
Brukbar bar
Det mest interessante var trolig drikken, og på dette området er Lufthansa nokså forutsigbare. Øl, vin og brennevin i fri flyt var tilgjengelig. I tillegg til den vante brusmaskinen. Denne var derimot ikke mye å skryte av. Brusen var blandet ut med springvann, og hadde en tydelig klorsmak. Jeg nøyet meg med kullsyrevannet på glassflaske.
Buffeten var i og for seg ganske enkel. Du hadde akkurat nok til et fullverdig måltid, men jeg savnet variasjon. Det ble litt for mye business class-flymat over det hele. Dessuten var gummibjørnene erstattet med noe annet gummigodteri.
Intimt
Når det gjaldt fasiliteter utover det spiselige hadde du en fyldig avishylle ved inngangen, gratis Wi-Fi (tregt) og toaletter/dusjer. Sistnevnte var rene og innbydende, og til tross for få i antallet opplevde jeg ikke kødannelse.
Sitteplassene var forøvrig varierte med de sedvanlige skinnstolene, spisebord og lenestoler. Alt var nokså kompakt og det var vrient å finne et privat avlukke. Unntaket var lenestolene i avslapningssonen. Her var det mulig å trekke seg litt tilbake.
Konklusjon
Alt i alt en enkel, men fin lounge som byr på det nødvendigste. Den er hverken spektakulær eller prangende, men rett og slett konservativt forutsigbar. Slik en god tysker skal være.
Min stjernevurdering: 5- av 6.
PS! Sjekk hva det koster å fly Lufthansa her!
Flere bilder
