En stjerne for mye eller bare for høye forventninger?
Det er ingen tvil om at Berlin er et mekka for rimelige hoteller. På mine tidligere besøk i byen har jeg bodd på både Radisson Blu og The Ritz-Carlton. Begge hoteller i det øverste sjiktet. Nå skulle jeg derimot bevege meg noe ned.
Aller helst hadde jeg lyst til å bo på The Ritz-Carlton igjen ettersom de nettopp hadde pusset opp, men tenkte som så at det ville være mer interessant å dele noen erfaringer fra nabohotellet Marriott, som forøvrig også skrøt på seg fem stjerner. Beliggenheten var jo like fin på Potsdamer Platz. Prisen var derimot en helt annen.
Etter en presis og enkel reise med SAS ned mot Tegel, hoppet jeg inn i en Uber og satte kursen mot hotellet. Turen tok knappe 20 minutter. Entreen var langt fra så prangende og imøtekommende som hos naboen Ritz-Carlton.
Upersonlig innsjekk
Her måtte jeg ta med meg bagasjen inn selv for innsjekk. Tidspunktet midt i utsjekkstiden var kanskje ikke det aller heldigste, men jeg håpet i det minste å få et værelse fremfor å vente. Jeg stilte meg i Elite-skranken, men slapp ikke unna køen her heller.
Etterhvert ble jeg betjent. Det opprinnelige værelset mitt var, ikke overraskende, opptatt, men resepsjonisten skulle forsøke å finne en fin erstatning. Jeg understreket dog at jeg kunne vente hvis det ville vise seg å være verdt det. Resepsjonisten bedyret dog at det nye ville være vel så flott.
Jeg takket ja til å sjekke inn med det samme. For første gang skulle jeg også prøve det digitale nøkkelkortet via appen. Dette så ut til å fungere problemfritt, men jeg ba allikevel om å få et fysisk kort i tilfelle noe skulle skje. Det angret jeg ikke på.
Ordinært Executive-rom
Værelset befant seg i niende etasje. Med andre ord nest øverste. Utsikten burde derfor være upåklagelig. Det var tydelig et såkalt Executive-rom, selv om jeg ikke fikk det inntrykket til å begynne med.
Interiøret var noe gammelmodig og alt virket godt brukt. Det var dog romslig med plass, men jeg savnet at det hele ble utnyttet bedre. Sengen var nokså ordinær, men fungerte greit å sove i.
Badet var i likhet med resten helt ordinært. Her hadde du kun et badekar som også fungerte som dusj. Fra andre femstjerners hoteller er jeg vant med separat badekar og dusj, men det hadde de tydeligvis ikke prioritert her.
Utvalget av badeartikler var helt grunnleggende. Jeg savnet tannbørsten og barbersettet, men benyttet appen til å få det sendt opp. Håndklær var det forøvrig heller ikke overflod av. Det virket som at det meste ble spart på. Badekåpe og tøfler var heldigvis ikke kuttet.
Minibaren var derimot velfylt og bød på en rekke fristelser til normal pris. Jeg som hadde adgang til loungen benyttet meg selvsagt ikke av denne, men det var positivt at hotellet ikke hadde fjernet minibaren av kostnadshensyn.
Fra værelset hadde jeg utsikt ut mot fjernsynstårnet, men det var ikke all verden å skryte av. Det hadde gjort seg med noe mer enn en fransk balkong. Men klage skulle jeg ikke. Dette var jo hotellets beste utsikt.
Generøs Executive Lounge
Loungen fungerte som en slags forlengelse av værelset. Ulempen var dog at denne var plassert i tiende etasje og jeg måtte ta heisen opp for å komme meg hit. Trapp fantes nemlig ikke med unntak av nødutgangen.
Av serveringen fikk du frokost og hors d’oeuvre. Ellers på dagen sto det noen croissanter, frukt og snacks fremme til forlystelse. Selvsagt med fri flyt av brus, vann og juice til. Det fine var at drikken kom på glassflasker. Ulempen var at det var forbudt å ta med seg noe ut fra loungen. Alt måtte fortæres her.
Frokosten var innholdsrik med både varmt og kaldt. Jeg fant ikke noe jeg savnet bortsett fra kanskje en dedikert omelettkokk inne i loungen som på JW Marriott i Singapore. Baconet var sprøtt, pølsene smakfulle og frukten frisk og innbydende.
Frokost i frokostsalen
Det skal nevnes at Marriott hadde et sommertilbud til alle loungegjester om å teste frokosten nede i lobbyen gratis. Dette utnyttet jeg meg selvsagt av, men måtte se meg skuffet. Utvalget var prikk likt som i loungen. Den eneste forskjellen var at du satt i mer støyende og nitriste omgivelser på bakkeplan. Det ble dermed med denne ene gangen.
Vel så viktig som maten er nemlig omgivelsene. Jeg ofrer gjerne noe av utvalget for å sitte i fred og ro å innta dagens viktigste måltid. Men her var det altså hverken mer mat eller bedre omgivelser å spore. Valget var derfor lett.
Fyldig hors d’oeuvre
Neste servering etter frokost var hors d’oeuvre klokken halv seks. Og denne var overraskende god. Her hadde du lekre kanapeer og småretter i tillegg til smakfulle varmretter. Det var nesten som en fullverdig middagsbuffet å regne.
En kjøttrett med enten poteter eller ris, vegetarisk pasta og salater. Det var noe for enhver smak. Utvalget av desserter var også upåklagelig. Jeg fant blant annet noen lekre sjokolademousser som gikk ned på høykant. En dag spiste jeg meg faktisk så mett at middagen måtte utgå. Fantastisk.
Av drikkevarer var det også fri flyt av øl og vin. Ikke akkurat de mest eksklusive variantene, men du slapp i det minste å betale som du må i USA. Brennevin var derimot fraværende.
Etter hors d’oeuvre ble søtsakene og osten stående fremme sammen med vinen. Dermed gikk det an å kose seg helt frem til klokken 10. Dette var usedvanlig generøst av Marriott, og det viste seg at tilbudet var meget populært. Aldri før hadde jeg sett så mange i loungen så sent om kvelden.
Svømmebasseng og trimrom
Av fasiliteter utover loungen hadde du i kjelleren et svømmebasseng og trimrom. Jeg hadde planer om å teste begge, men måtte melde pass da jeg så barnehaven som fløt rundt i den lille baljen der nede. Hotellet var nemlig helt fullt av barnefamilier, og de visste å ta seg til rette.
Trimrommet fikk jeg derimot testet innimellom slagene. Selv om dette var trangt og klaustrofobisk uten utsikt fikk jeg gjort det jeg skulle. Håndklær og vann var forøvrig fritt tilgjengelig. Dog ville det løftet opplevelsen betraktelig om Marriott hadde plassert det med utsikt i toppetasjen.
God beliggenhet for mat utenfor hotellet
Når det gjaldt bespisning utover loungen fikk jeg bare testet room service. Prisene var ikke akkurat rimelige, men heller ikke så altfor avskrekkende. Jeg testet blant annet en wienerschnitzel og sjokoladekake. Helt grei mat som var laget ferskt.
Det skal forøvrig nevnes at det er en rekke spisesteder rundt Potsdamer Platz. Dermed er det ingen grunn til å nøye seg med hotellrestauranten. Jeg testet blant annet et knippe av de i nærheten med stor suksess.
Til tross for en god lounge og greie fasiliteter ellers var det noe jeg savnet på hotellet. Det var liksom som den femte stjernen var blitt glemt. Hvor var den ekstraordinære og personlige servicen? Hvor var wow-følelsen?
Jeg fikk både tidlig innsjekk og sen utsjekk som gullmedlem. Oppgradering likeså. Men dog. Er jeg bare blitt for godt vant?
Konklusjon
Alt i alt et godt hverdagshotell uten de minnerike opplevelsene. Generøs lounge og sentral beliggenhet løfter helhetsinntrykket. Med et litt presset budsjett kan jeg anbefale et opphold her, selv om det ikke helt leverer fem stjerner.
Min stjernevurdering: 4+ av 6.
Video
Flere bilder
Hjemreisen
Sist fant jeg ikke Lufthansas Senator Lounge. Ville jeg lykkes denne gangen? Klikk her for å lese fortsettelsen!