Visstnok et av de bedre hotellene på Island, men ble jeg overbevist?
Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at det ikke akkurat er noen overflod av femstjerners hoteller på Island. Det finnes ett hederlig unntak og det er The Retreat at Blue Lagoon, men dette ble noe usentralt for en som skulle besøke Island for første gang.
Dermed falt valget på Radisson Blu 1919. Dette hotellet lå midt i sentrum i nærheten av rådhuset med gangavstand til det meste av severdigheter Reykjavik hadde å by på. Skjønt det ikke var så meget å titte på, var det om ikke annet kort vei til en rekke spisesteder.
Dyr flybuss
Reisefølget og jeg fløy SAS direkte fra Oslo. Ved ankomst kjøpte vi billetter med Flybus+ som tok oss inn til bussterminalen og videre til hotellet. Det innebar et bytte underveis, men tok drøye timen totalt. Prisen var rundt 500 kroner per person tur/retur.
Minibussen fra bussterminalen kjørte oss heller ikke helt til hotelldøren, men til et fellesstopp like ved. Dermed fikk vi en fuktig start på oppholdet mens vi lette etter hovedinngangen.
Ingen prangende ankomst
Etterhvert fant vi frem. Det var ikke akkurat noen prangende ankomst. Her var det ingen portier eller pikkolo som tok oss imot. Skyvedøren var i tillegg manuell. Men vi var ikke fremmede for å gjøre jobben selv.
Radisson Blu 1919 er et boutiquehotell med snaue 80 værelser. Dermed var det ikke all verdens med aktivitet i lobbyen heller. Det sto én resepsjonist på jobb mens det svirret en rekke arbeidere rundt omkring. Hotellet var nemlig under renovering idet vi kom, men det skulle visstnok ikke plage oss ettersom arbeidene ble gjennomført i arbeidstiden.
Innsjekk gikk forøvrig enkelt og effektivt for seg. Vi fikk ikke særlig med informasjon om værelsene, så det ble en overraskelse hva vi kom til. Det vi visste var dog at vi befant oss i toppetasjen. Dermed var det bare å ta heisen opp.
Under oppussing
Det fiffige var at idet heisdøren gikk opp fikk vi øye på en stol som sto på skrå. Jøss, sa jeg, den må vel være for heisføreren? Mens latteren runget forsto vi raskt at arbeiderne hadde valgt enkleste løsning og sendt møblene med gjesteheisen fremfor å bære disse opp trappen selv.
Vel oppe skilte vi lag. Jeg spaserte mot værelse 506 som lå i enden av korridoren. Dette lovet godt, tenkte jeg, og låste meg inn. Det første som møtte meg var en blå stol i entreen med en trapp opp til soveværelset. Nå snakker vi, tenkte jeg, og ruslet videre innover.
Suitefølelse
Størrelsesmessig var det ikke all verden å skryte av, og jeg var i tvil om det faktisk var en suite eller et veldig godt premium-værelse, men jeg fikk om ikke annet suitefølelsen. Nespresso-maskinen var på plass og badekåpene med tilhørende tøfler lå i skapet. Dette var utvilsomt intet standardværelse.
Velkomstgaven som sto på skrivebordet besto av to vannflasker og et hyggelig kort. Hvor var den inntørkede frukten? Jeg savnet den i grunnen ikke, men det var noe med helhetsopplevelsen. De to vannflaskene får jo alle Radisson Rewards-medlemmer uansett.
Nuvel. Jeg fortsatte å utforske værelset. Opp den lille trappen sto dobbeltsengen. Denne var romslig og behagelig. Det var høyt under taket og du kunne tydelig se takbjelkene. Det var ingen tvil om at dette var loftsetasjen. Skråvinduene kunne åpnes og lukkes ved hjelp av noen knapper. Fiffig.
Minibaren under skrivebordet var av den ordinære sorten. Her hadde du et grunnleggende utvalg av drikke og snacks til priser tilsvarende norske. Med andre ord ikke gratis.
Lite bad
Badet som lå i tilknytning til entreen var heller ikke særlig innholdsrikt. Det var lite og intimt med grunnleggende badeartikler som såpe, shampoo, balsam og lotion til stede. Det eneste som skilte seg ut fra standarden var kanskje den lille tuben med håndkrem.
Det var forøvrig kun én servant, et ordinært klosett og en romslig dusj tilgjengelig. Dusjen var ikledd et islandsk fossefall, men manglet regnfallsdusj. Her kunne de gjort så mye mer ut av omgivelsene. Flisene kunne også vært erstattet av marmor. Da ville luksusfølelsen var langt mer fremtredende. Trykket var dog upåklagelig.
Utover værelset bød ikke hotellet på all verdens med fasiliteter. Det var tross alt kun et lite boutiquehotell. Du hadde selvsagt room service og en restaurant dersom sulten skulle melde seg, men hverken reisefølget eller jeg fikk anledning til å teste dette. Med et så rikholdig utvalg av restauranter like utenfor var det rett og slett for mange fristelser.
Boutique frokostbuffet
Det vi derimot fikk testet inngående var frokostbuffeten. Denne var dog av den mindre sorten, men bød på det aller nødvendigste. Lokalet minnet i grunnen mer om en lounge enn en frokostsal. Det var dessuten svært få folk til stede. Trolig ettersom Radisson Blu nå tar betalt for frokost.
Foruten pålegg, bakst, grønnsaker, frukt og frokostblandinger kunne du nyte noen varmretter fra buffeten eller à la carte. Bacon sto overraskende nok fremme, så her var det bare å forsyne seg. Ellers fikk du skreddersydd omelett og stekte egg fra kokken.
Jeg måtte selvsagt teste à la carte-menyen og slo til med en «Deluxe Oatmeal». Reisefølget fulgte på. Mens min bestilling gikk som normalt fikk reisefølget en litt artig vri på sin bestilling. Det var for all del ikke deluxe, må vite. Forventningene ble jekket kraftig ned av kokken som desperat forsøkte seg på noen flørtende gloser bak kjøkkenbenken.
Ikke bare manglet ingrediensene fra menybeskrivelsen, men havregrøten ble servert på fat og var laget på tykk melk. Presentasjonen var innbydende og smaken likeså, så jeg skjønte ikke helt den flørtende advarselen reisefølget fikk.
Intim trim i bomberommet
Med rikelig med bacon og havregrøt i maven ville det vært naturlig å tenke på å forbrenne litt også. Hotellet bød på et treningsrom nede i kjelleren, men jeg lot meg ikke friste særlig.
For det første hadde de tatt i bruk bomberommet til trening, og det var nokså intimt om du skulle få besøk av en annen gjest. For det andre var det særdeles begrenset med apparater. Det som derimot løftet opplevelsen var kjøleskapet med gratis vannflasker.
Det hadde gjort seg med et spa-anlegg eller lignende i tilknytning til hotellet, men ettersom vi befant oss midt i sentrum i en forholdsvis liten bygning var det kanskje ikke helt optimalt. Da var det bedre med et fullverdig, men noe avsidesliggende spa-hotell.
For et første weekendopphold på Island fungerer Radisson Blu 1919 optimalt. Du har nærhet til det meste og det er enkelt å busse ut til øvrige severdigheter.
Konklusjon
Alt i alt et sentralt, lekkert og ukomplisert hotell i kjent Radisson-stil. Ingen overflod av fasiliteter, men skal du allikevel farte rundt på sightseeing er dette et funksjonelt tilholdssted.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
Video
Flere bilder
