Når kun det beste er godt nok. 70 kvadratmeter, panoramautsikt og to soveværelser. Men var det godt nok?
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde forventet særlig luksus da jeg utpekte Tromsø som destinasjon. Riktignok var det rikelig med hoteller å velge i, men jeg kunne ikke glede meg til noe mer enn fire stjerner.
Denne gangen overlot jeg i tillegg hotellbookingen til edderkoppen i reisefølget som benyttet sitt brede nettverk til å sikre oss den mest luksuriøse overnattingsmuligheten i Tromsø.
I Nelson Mandelas fotspor
Jeg så først for meg en juniorsuite, men ble slått i bakken da jeg fikk vite at jeg måtte forberede meg på presidentsuiten. Og den hadde ikke fått sitt navn helt uten grunn. Senere kom det nemlig frem at selveste Nelson Mandela hadde bodd her under sin Tromsø-visitt i 2005. Jeg skulle altså innta hellig grunn.
Nuvel. Etter en effektiv munnbindtur med SAS fra Oslo møtte vi resten av følge på flyplassen, hoppet inn i en taxi og satte kursen mot Radisson Blu. Det var blitt kveld og både mørket og tåken hadde sett sitt snitt til å pakke inn byen. Det la ingen demper på min entusiasme idet vi hoppet ut av drosjen og satte kursen inn mot resepsjonen.
Her var det hverken portier eller pikkolo, men bagasjetrallene sto pent parkert på innsiden ved heisen. De hadde vel trolig ikke vært i bruk siden Mandela satte sine ben her, tenkte jeg, mens jeg iakttok reisefølget foreta innsjekken.
Typisk Radisson Blu
Lobbyen var typisk Radisson Blu: enkel, liten og oversiktlig. Det sto en isbjørn med hansker litt malplassert på siden mens pleksiglasset rammet inn resepsjonistene. Coronaen hadde utvilsomt ikke sluppet taket. Munnbind på de ansatte, sprit ved inngangen og klistremerker om avstand på gulvet.
Selve innsjekksprosessen gikk greit for seg uten den store entusiasmen. Jeg vil tro Mandela fikk en litt annen mottagelse, men nå måtte jeg ikke glemme at 1) jeg var ingen president og 2) dette var et firestjerners hotell.
Med innsjekken unnagjort ruslet vi mot heisen. Vi skulle sette kursen opp i sjette etasje. Pussig at de ikke hadde lagt presidentsuiten i toppetasjen, utbrøt jeg, og plantet tanken om at vi kanskje ikke hadde fått den allikevel. Korridoren var nemlig helt ordinær og det var intet på utsiden av dørene som antydet av vi var kommet riktig.
Tre anonyme dører
Vi hadde hele tre dører å velge i. For i tillegg til selve presidentsuiten og tilhørende soveværelse hadde vi bestilt til et connection-værelse. Dermed fikk vi et ekstra bad samt noen flere kvadratmeter å boltre oss på. Det kom godt med.
Nuvel. Jeg låste meg inn og fikk umiddelbart Radisson Blu-følelsen. Interiøret var typisk enkelt skandinavisk, rent og pent. Det var ingen sjel å spore, men nok av plass å slå seg ned.
I entreen var det skapplass og gjestetoalett. Videre innover kom vi til stuen som bød på en sofakrok med fjernsyn, spisebord med sitteplass for åtte personer, skrivebord, minibar, kaffemaskin og kunst. I grunnen som en liten leilighet. Minibaren var forøvrig tom og fungerte kun som kjøleskap.
Generøs velkomstgave
Det som forbauset meg mest var kanskje den særdeles generøse velkomstgaven. Vi hadde nemlig fått en flaske champagne og to esker med melkehjerter i tillegg til et hyggelig kort. Sånn skulle det være. Presidentfølelsen begynte å nærme seg.
I tilknytning til stuen hadde vi connection-værelset og suitens master bedroom på hver sin side. Hadde du med deg en med snorkeproblemer i følget skulle det godt gjøres å høre duringen værelsene imellom. Takk og pris.
Utsøkt utsikt fra master bedroom
Hovedsoveværelset var som en juniorsuite i seg selv. Her hadde du nok en sofagruppe, fjernsyn og en romslig dobbeltseng. Sovekomforten var upåklagelig og utsikten likeså. Her kunne du våkne til soloppgangen over Tromsdalen og Ishavskatedralen. Det eneste jeg savnet var en balkong å spasere ut på i morgenkåpen.
På det samme værelse hadde du hovedbadet med en romslig walk-in-garderobe utenfor. Her lå det både badekåpe og tøfler i tillegg til strykebrett og skopussesaker. Det var mer enn nok plass å henge fra seg på.
Bad uten altfor mye ekstra
Badet i seg selv var kanskje ikke det mest spektakulære. Du hadde selvsagt badekar og dusj adskilt samt to servanter, men jeg savnet bidé og et rikere utvalg av amenities. Du hadde de tradisjonelle såpene og badehetten til stede, men hverken kam, tannbørster eller barbersaker var å finne. Dette er selvsagte ting i en suite av et slikt kaliber. Sminkespeil manglet forøvrig også.
Det var ellers greit med håndklær og nok av plass å boltre seg på. Det jeg derimot savnet var en litt mer elegant utførelse. Hvor var marmoren? Mulig jeg forventer for meget, men er man president så er man president.
Det ble heldigvis ikke noe krangling om toalettfasilitetene. Med tre toaletter og to fulle bad tilgjengelig kunne mye skje før vi måtte utvide. Connection-værelset i tilknytning til suiten var forøvrig et klassisk business class-værelse. Det hang endog et gammelt skilt ved døren som ramset opp fordelene med et slik værelse.
Connection og fest
Blant annet skulle du kunne velge frokost på døren og få dagens avis. Jeg skjønte dog raskt at dette ikke gjaldt i coronatid, og trolig heller ikke ellers. Men både badekåpe og Nespresso-maskin var på plass. Det at vi i tillegg hadde et ekstra skrivebord kom godt med i disse hjemmekontortider.
Hele følget var enige om at det var deilig med ekstra plass, men vi følte at suiten ble noe for pregløs. Det var tydelig at dette mer var et festlokale enn en presidentsuite tatt de smarte løsningene med kunstige planter og lett erstattelige møbler i betraktning. For ikke å snakke om de ferske fotavtrykkene i spisestuestolene.
Utover suiten var det i grunnen ikke mye å skrive hjem om. Det meste var coronastengt foruten frokosten. Denne besto forøvrig av en enkel buffet i lyse lokaler.
Enkel frokostbuffet
Vanligvis byr Radisson Blu på en innbydende frokost utseendemessig, men her hadde de valgt den mer tradisjonelle og kjedelige sorten. Du hadde det du forventer å finne: brød, bakst, pålegg, egg, bacon, frukt, yogurt og juice. Det var lite engangsemballasje og det meste foregikk på gamlemåten med delte klyper.
Det sto ingen frokostmeny på bordet heller, så du var prisgitt det utvalget du fant i buffeten. Jeg kjente umiddelbart at jeg savnet havregrøt. Det ble i overkant enkelt. Bacon og pålegg virket også å være av den billige sorten med bismak. Heldigvis var frukten frisk og smakfull.
Stengt restaurant og gym
Utover frokosten ble det ikke servert noen andre måltider på hotellet, ikke engang room service. Du kunne derimot spasere noen meter for å komme til pizzarestauranten Yonas eller legendariske Rorbua pub vegg i vegg. Reisefølget og jeg testet pizzaen på Yonas, men det var lite å skrive hjem om; folkelig og peppesaktig.
For å trene bort godsakene skulle hotellet i utgangspunktet ha en innbydende gym i toppetasjen, men denne fikk vi beskjed om at var coronastengt. Pussig nå som alle treningssentre er åpne. Riktignok kunne vi kjøpe oss inn på SATS som lå like ved, men det ble liksom ikke helt det samme.
Hadde vi ikke hatt presidentsuiten ville oppholdet blitt nokså stusselig. Men potensialet var absolutt til stede. Den utsøkte beliggenheten nede ved havnen var om ikke annet et stort pluss. Selv om Tromsø ikke er verdens største by var det både elegant og enkelt å komme seg rundt med Radisson Blu som utgangspunkt.
Konklusjon
Alt i alt et velkjent og traust Radisson Blu-hotell uten den altfor store luksusfølelsen. Romslig og praktisk presidentsuite med en flott mottagelse gjør at du lett kan trives her. Noe fyldigere og flottere frokost hadde gjort seg, men jeg kommer gjerne tilbake igjen etter corona.
Min stjernevurdering: 4+ av 6.
PS! Sjekk hva det koster å bo her!
Video
Flere bilder
