Peruanske delikatesser i litt for hippe og støyende omgivelser.
Det er ikke ofte hotellrestauranter klarer å skape et såpass godt konsept at det trekker gjester utenfra. Mye tyder på at luksushotellet Mandarin Oriental på Brickell Key har knekket koden her med sitt La Mar.
Det var etter reisefølgets romantiske lunch her for ett år siden interessen ble vekket. Selv hadde jeg nå hørt godordene om dette stedet på repeat det siste året. Det var derfor på tide å teste selv.
Bookingen skjedde i siste liten, noe som ikke akkurat var et sjakktrekk en lørdags aften. Heldigvis klarte jeg å finne bord ved første bordsetting. Litt tidlig, men det fikk gå. Det gikk forresten overraskende lett å booke på nett.
Ute var det skikkelig uvær med regn og vind i alle retninger. Til tross for at det kun var knappe kilometeren unna hotellet vårt så vi oss nødt til å hoppe inn i en drosje.
Velkommen til Mandarin Oriental
Ved inngangen til hotellet ble døren åpnet av pikkoloene. Dessverre skulle vi ikke sjekke inn, men vi fikk altså velkomstservicen på kjøpet. «Welcome to Mandarin Oriental!». Gid jeg skulle bo her.
Bygningen var i og for seg ikke særlig spektakulær. Den så godt brukt ut. Dette var neppe blant de aller mest luksuriøse i kjeden, men det fikk vike. Vi skulle bare prøve restauranten.
La Mar lå en trapp ned fra lobbyen med direkte utsikt mot havet. Det var dunkelt og krydde av folk idet vi henvendte oss til vertinnen for bord. Selv om vi var ankommet noen minutter før var bordet klart ble vi ønsket varmt velkommen og geleidet frem.
Høylydt discjockey
Bordet vårt lå tett inntil discjockeyen som spilte tropiske toner på full guffe. Lokalet var nærmest overfylt. Det tydet på at dette var et meget populært sted, især for latinobestanden i byen. Kanskje ikke så rart når maten var basert på peruanske delikatesser.
Menyen kom ganske kjapt på bordet og det ivret av servitører som ville servere drikke. Like etter at vår hovedservitrise hadde presentert seg, kom en liten asiat bort med vann og stilte de samme drikkespørsmålene.
Det var nærmest umulig å høre hva noen sa når discjockeyen hamret løs på dataen. Det var bare å ta i bruk utestemmen. Spisefølget var ikke videre begeistret for støynivået. Jeg, som er ganske så liberal og åpen for nye inntrykk, måtte faktisk istemme.
Peruansk meny med asiatisk touch
Etter å ha tygget litt på menyen var det klart for å bestille. Forretten utgikk denne gangen til fordel for en flytende aperitiff og noe hjemmelaget chips. Spisefølget måtte selvsagt starte med sin Dry Martini.
Jeg gikk for «Lomo Saltado». Dette var strimler av indrefilet woket med grønnsaker og potet i soyasaus. Hørtes i grunnen mer asiatisk ut enn peruansk. Spisefølget tok derimot turen til sjøs med pikante reker og mild laks.
Det tok ikke lang før maten kom. Her var effektivitet i høysete. Retten min så umiddelbart ikke noe spesiell ut. Det var den forsåvidt heller ikke på smak.
Soyasausen ga de øvrige ingrediensene en besk saltsmak som overskygget de gode råvarene. Mulig det var slik det skulle være og at jeg lot meg forlede av det asiatiske utseendet. Indrefileten var derimot utsøkt stekt.
Utsøkte fiskeretter
Spisefølget var derimot i ekstase over sin rett. De pikante rekene gikk ned på høykant og laksen likeså. «Den beste sausen jeg har smakt,» utbrøt den ene og nærmest slikket skålen ren. Det var like før serviset slapp en tur i oppvaskmaskinen.
Noen konversasjon var det vanskelig å føre mens discjockeyen holdt rabalderet gående. Etterhvert måtte den ene ha pause og en ny en steppet inn. «Selv discjockeyen måtte ta pause fra gnålet,» sa jeg tørt til latter fra spisefølget.
Spesiell oppmerksomhet
Det gikk ikke lenge før maten ble samlet inn og dessertmenyen kom. Det vanket ikke engang noe spørsmål om vi ønsket meny. Her gikk det unna. Heldigvis var vi alle mer enn klare for en søt avslutning.
På forhånd hadde jeg lagt inn informasjon om at middagen var en spesiell anledning. Dermed lå det også litt i kortene at det kom en overraskelse. Og jommen sa jeg smør. Ned på bordet kom en kake med påskrift. Den travle servitrisen rakk så vidt å gratulere før hun hastet videre.
Men dette holdt ikke som dessert. Vi måtte ha mer. Jeg gikk for brownien av 60 prosent peruansk sjokolade mens spisefølget valgte sjokolademoussen. Det ante meg at det ventet mørk sjokolade, og det var ikke meg imot.
Sjokoladebonanza
Presentasjonen var usedvanlig lekker og ikke minst generøs. Hele tre browniestykker med mousse toppen. Om jeg ikke var mett av hovedretten skulle jeg ihvertfall bli det nå.
Spisefølgets sjokolademousse minnet om en potte med jord og frø. Frø var det, men jorden var himmelsk mørk sjokolade. En kreativ blanding av søtt, salt og sprøtt.
Måltidet gikk etterhvert mot slutten, men lokalet tømtes aldri. Her var det om å gjøre å få solgt flest mulig bord i løpet av kvelden. Idet vi sa adjø og ruslet ut til toalettet ble vi overveldet av stillheten i lobbyen. Du verden så deilig det var å høre hverandre igjen.
Den tropiske discjockeyen kunne La Mar ha spart seg eller forbeholdt til en bar tilhørende samme konsept. Musikken passet ikke til matopplevelsen og konseptet forøvrig. Det hadde passet mye bedre med rolige panfløyter i bakgrunnen.
Konklusjon
Alt i alt en storslått peruansk matopplevelse i noe støyende omgivelser. Mat og miljø henger ikke helt sammen, men jeg velger å legge vekt på maten. Den kan du jo tross alt fortære utendørs til lunch også, og ikke med discjockeyen oppi fleisen.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
PS! Sjekk hva Mandarin Oriental koster her!
Flere bilder
