Er dette den beste måten å komme seg til Sveits på?
Det er meg egentlig en gåte hvorfor jeg fortsetter å fly SAS Plus nå som jeg er diamantmedlem. Men denne gangen var utrolig nok Plus billigere enn Go, og da var jeg ikke vond å be. Du får jo tross alt et gratis måltid ombord i tillegg til noen flere poeng.
Reisen startet som sedvanlig med en tur til mitt andre hjem og Jessheims skjønne perle: Oslo lufthavn Gardermoen. Her skulle jeg møte reisefølget. Men først måtte jeg sjekke inn.
Kredittkortgjeld til jul
For anledningen var Oslo lufthavn pyntet i julens drakt. De dunkle, grå søylene var ikledd lys og lignet unektelig på det barnålløse juletreet vi hiver ut like over nyttår. Det var stappet med reisende og kredittkortselgerne gjorde alt de kunne for å sette meg i gjeld.
«Jeg ser du har diamantkort i SAS, har du…» Ja, jeg har alle de kortene der. Adjø. Det gjelder å komme luksusfellen i forkjøpet, si.
Jeg tuslet videre bort til automatene for å sjekke inn bagasjen. Hele fire stykk kunne jeg visst bringe med meg uten ekstra kostnader. Jeg liker Sveits, men det er trolig litt for tidlig å flytte formuen alt nå. Det ble dermed med den ene.
Etter å ha lagt bagasjen på båndet gløttet jeg bort på fasttracken. Fredag ettermiddag pleier å være et mareritt av gullgutter med innholdsrik håndbagasje, pipende sko, meterlange belter og tykke klokker. Men nå i julen ligger åpenbart presset på de feriereisende. Fastracken var faktisk «fast».
På villspor
Vel inne rettet jeg blikk mot utland, og spaserte av gårde. Jeg pleier aldri å la meg lure av taxfree-en og velger ofte snarveien på baksiden. Denne gangen skulle snarveien bli alt annet enn snar.
Som nevnt har Oslo lufthavn så smått begynt å ta i bruk den nye terminalen. Taxfree-en er bygget om og åler seg innover i terminalen. Det jeg trodde var min vante snarvei var nå blitt veien til den nye terminalen. For første gang på norsk jord hadde jeg nå gått meg vill på en flyplass. Og så du, mitt kjære Gardermoen.
Etter en noe ufrivillig sightseeingtur i nybygget fant jeg omsider frem til SAS-loungen. Her var heldigvis alt som før. Jeg scannet meg inn og gikk rett i gulloungen for å møte reisefølget.
Pizzafredag
Det var betydelig færre folk enn vanlig på en fredags ettermiddag, og reisefølget hadde reservert noen godstoler. Jeg var derimot mest opptatt av næringsinntaket, og hadde krysset fingrene for burgerfredag helt siden lunch.
Til min store overraskelse kunne reisefølget opplyse om at det var pizza. Du sprellende laks, her skjer det fremskritt. Jeg hev meg rundt og fikk sikret meg et par stykker.
Smaken var så som så. Dette var typisk oppvarmet frossenpizza. Men nå har det jo seg slik at alt som er gratis gir et aldri så lite løft i ganen.
Etter å ha fylt maven og reisevesken med aviser var det bare å sette kursen mot gate. Nok en overraskende nyhet ventet. Gaten var i den nye terminalen. Var det ikke slik at denne kun var forbeholdt Norwegian? Åpenbart ikke.
Ny terminal
Jeg tuslet altså tilbake i den samme hinderløypen jeg slet med på vei til loungen. Nuvel. Nå hadde jeg ihvertfall gått opp løypen. Like greit å bli kjent med terrenget først som sist.
Dette var min aller første gang i den nye terminalen. Ganske morsomt å prøve før den offisielle åpningen neste år. Omgivelsene var luftige og moderne, og den største fordelen av alt: nesten ingen andre folk.
Jeg stilte meg som vanlig fremst i køen for å gå ombord. Den prioriterte ombordstigningen virket å bli håndhevet. Så langt lite å sette fingeren på.
Håp om god plass
For anledningen satt jeg på sete 3A. Jeg hadde plassert reisefølget på C for å sikre blokkert midtsete. Idet flyvertinnen opplyste om at flyet nesten var fullt, merket jeg nervene komme. Ble det bingo denne gang også?
Boarding complete. Yes! Med nesten samtlige seter bakover fulle var det en deilig følelse å ha god plass på denne to timers lange flyturen ned til Zürich.
Livet som snik
Flyvertinnene hadde blingset med Plus-skiltet og festet dette en rad for langt bak. Selvsagt var det en snik som utnyttet seg av dette og ba om å få sette seg på det ledige yttersetet helt forrest. Den unge, godtroende flyvertinnen trodde jo vedkommende satt i Plus og ga selvsagt adgang til dette.
Resten av turen koset denne personen seg glugg ihjel, selv om den eldre flyvertinnen ante uråd og dro frem listen sin. De kom dog til den stilltiende konklusjonen om at vedkommenede fikk bli sittende. Litt flaks må du jo kunne ha iblant.
Hurtig kaldmat
Like etter at skiltet med fest setebelte var slukket begynte serveringen. Den varme kluten ble like hurtig som den ble utdelt samlet inn igjen. Jeg rakk så vidt å benytte den, og kunne bare glemme vasken av bordplaten denne gang. Ned fløy en papirbit, også kalt duk, og matboksen kom på bordet.
Aftensmåltidet for anledningen bød på en liten skål med and, en roastbiffsalat og en ostekake. Alt selvsagt servert kaldt med et varmt rundstykke til.
Forbedringspotensial
Smaken er som baken, men maten var helt grei. Det jeg reagerer på er bruken av papp og plast. I SAS Plus burde du kunne forvente noenlunde samme presentasjon som Lufthansa med porselen, bestikk og glass. Men det koster vel for meget.
Ellers forløp turen nokså normalt for seg. Det ble ingen flere serveringer eller opplevelser. Kursen gikk nå mot Zürich. Som alltid var jeg spent på om den prioriterte bagasjen kom først. Det gjorde den dessverre ikke. Heldigvis var ikke hotellet langt unna.
Konklusjon
Alt i alt var dette en helt ordinær tur med SAS Plus. Ingen store høydepunkter eller nedturer. Servicen var også helt grei.
Om dette er den beste måten å reise til Sveits på vites ikke. Det er meget mulig Lufthansa og deres SWISS tilbyr et bedre premiumprodukt. Det gjenstår i så fall å teste.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
Hvor skal jeg bo?
Hotellet ligger på flyplassen, men er alt annet enn ordinært. Klikk her for å lese anmeldelsen!
Husk at du også kan melde deg på e-postlisten min. Da slipper du å gå glipp av de beste innleggene.
