Som å reise inn i en tidsmaskin kun med nødproviant tilgjengelig.
Til nå har jeg besøkt samtlige av SAS’ lounger med unntak av noen café-varianter og den i Göteborg. Sett under ett er det ingen som har imponert meg nevneverdig. Jeg hadde derfor ikke de altfor store forventningene til stuen i Helsinki.
Beliggenheten var det utvilsomt lite å utsette på. Like innenfor sikkerhetskontrollen lå den beleilig til. Overraskende nok var resepsjonen betjent av to smilende vertinner. Utrolig at de ikke hadde erstattet dem med sluser, tenkte jeg, og spaserte like smilende inn.
Svømmehall?
Jeg tittet meg rundt og var et sekund i tvil om jeg hadde forvirret meg inn i en svømmehall. De lyseblå flisene på veggene og det hvite interiøret på buffeten gjorde at jeg fikk lyst til å lete etter garderobene. Hvor var stupetårnet?
Det overrasket meg hvor lite folk det var her en søndags ettermiddag. Jeg kunne nærmest velge og vrake i sitteplasser. Krakkene fristet lite, så jeg tuslet inn i kosekroken og fant meg en godstol.
Spøkelseslounge
Det virket som at loungen hadde en blanding av gammelt og nytt design, for stolene her var velkjente fra de nyere loungene mens krakkene av den gamle sorten. Mulig det var en oppussing på gang?
Den gamle avishyllen var derimot ikke fjernet, og jeg fikk en vag fornemmelse av å tusle rundt i en spøkelseslounge. Hyllene var for det meste tomme eller forsøkt etterfylt med et par rester av gamle aviser og magasiner. Spor av en svunnen tid, mimret jeg mens jeg spaserte bort til buffeten.
Kald buffet
At dette ikke var den mest besøkte SAS-loungen kom virkelig til syne i matutvalget. Her var det nærmest ikke annet enn et par skåler med grønnsaker. Noen innbakte lakseboller sto dog på siden, men var av det kalde slaget. Ingen varmmat var å finne utover en suppe.
Det var nesten på grensen til å være like skralt som i café-loungene. Endog loungen i Paris og Chicago var bedre enn dette. Jeg velger å tro det var det tynne passasjergrunnlaget denne søndagskvelden som var årsak i det begrensede matutvalget.
Minimum av drikke og snacks
Av drikke var det derimot slik det skulle være. Øl og vin var fritt tilgjengelig. Styrkedråpene hadde dog SAS gjemt unna. Det sto derimot noen farverike mugger med saft fremme og brus tappet du fra dispenser. Dette var virkelig det absolutte minimum av hva du kan forvente i en lounge.
Snacksen besto av torillachips og minipretzels. I tillegg sto en skål med diverse klissete kjeks fremme. Det var med andre ord ikke all verden å skryte av.
Wi-Fi og skitne toaletter
Når det gjaldt fasiliteter ellers var det like tynt som buffeten. Lesestoff måtte du selv sørge for, men gratis Wi-Fi var om ikke annet en trøst. Utrolig nok bød SAS også på en datakrok med tre maskiner og en skriver. Gudene må vite hvem som benytter seg av disse stasjonære maskinene i disse dager.
Toaletter hadde du selvsagt også tilgjengelig. Det var kun tre i antallet og samtlige var unisex. Stakkars kvinner, sier jeg bare. Her så det nemlig ikke ut. Det var skittent, trangt og direkte gyselig. Det var nesten slik at fellestoalettene ble et spa i forhold.
Nei, det var ikke mye å skryte av bortsett fra den betjente resepsjonen og den romslige plassen. Én time her ble mer enn nok for min del. Nå ville jeg bare hjem til Oslo.
Konklusjon
Alt i alt en lite minnerik lounge. Usedvanlig tynn buffet og et minimum av drikke gjør at du bør kjøpe med deg niste på tur inn. Ellers er det rolige omgivelser og godt med sitteplasser å ta av. Om ikke annet er det bedre her enn ute i terminalen.
Min stjernevurdering: 3 av 6.
PS! Sjekk hva det koster å komme inn her!
Flere bilder
Minneverdig hjemreise?
Turen hjem ble drevet av JetTime. Jeg følte ikke jeg fløy med SAS overhodet. Klikk her for å lese fortsettelsen!
