Ingen lounge-tilgang og rotete innsjekk, men vi vant lotto i service ombord.
De siste årene har det ikke skjedd de store endringene i SAS’ Plus-konsept. Jeg har derfor i større grad gått helt bort fra å skrive om opplevelsene ettersom de tidvis har vært svært gjentagende. Denne gangen måtte jeg dog gjøre et unntak. Og det var flere årsaker til det.
La oss ta det fra begynnelsen. Reisefølget og jeg hadde bestilt flybuss tur/retur Reykjavik. Dette gikk som smurt, og vi var fremme i god tid før flyet skulle gå. At reisefølget ville ta en buss som gikk en time tidligere for å være på den sikre siden skulle vi nå være sjeleglade for.
Liten og kaotisk flyplass
Keflavik er ikke akkurat verdens største flyplass, noe vi sårt fikk erfare idet vi skulle sjekke inn. Det var fullt av folk og kaotiske køsystemer. SAS-skranken åpnet akkurat i det sekundet vi fant frem til den, og med kun én operativ skranke gjorde de ikke forskjell på Go og Plus. Dermed havnet vi alle i samme lange kø.
Heldigvis var vi såpass tidlig ute at vi sikret oss en plass langt fremme. Det skulle allikevel ta evigheter ettersom flere forfjamsede IcelandAir-passasjerer forsøkte å snike. Heldigvis kom disse ingen vei hos SAS, men det forsinket hele prosessen.
Kø og opplæring
Skrankebetjenten for anledningen var under opplæring i tillegg, noe som ikke akkurat kortet ned køtiden. Reisefølget kjente blodet bruse og liret av seg noen ukvemsord. Jeg prøvde å berolige med at vi hverken hadde lounge eller dårlig tid.
Da det omsider var vår tur sløyfet skrankebetjenten prioritetslapp på bagasjen og informerte om at vi ikke hadde adgang til lounge. Fiffig at vi sto der og hadde betalt flerfoldige tusen for billetten og var diamantmedlemmer hele gjengen. Dette var altså servicen vi betalte ekstra for.
Ingen fast track
Nuvel. Vi tuslet avgårde til sikkerhetskontrollen. Jeg hadde et lite håp om at fast track om ikke annet var inkludert. Skuffelsen var stor da jeg så IcelandAir-skiltet som informerte om at det kun var deres premium-kunder som hadde adgang. Vi var altså ribbet til skinnet for fordeler.
Sikkerhetskontrollen gikk i og for seg greit. Det var ikke all verdens med kø. Derimot fikk vi en langt større overraskelse inne i terminalen. Denne var nemlig smekkfull av amerikanere. Det fantes ikke så mye som en krakk å oppdrive, hverken i restaurantene eller i fellesområdene.
Ingen lounge og pussig gate
En matbit måtte vi uansett ha, og satte kursen mot kantinen midt i terminalen. Her kunne du velge helsekost av typen pizza, burger, nuggets og fries. Reisefølget og jeg røsket med oss noen cheeseburgere med brus til, betalte snaue 500 kr og fant oss en ståplass.
Etterhvert ruslet vi mot gate. Og dette var ikke en gate av den ordinære typen med sitteplasser rundt. Nei, her hadde de koblet broen direkte til en korridor i terminalen slik at alle måtte stå langs siden og vente. Heldigvis var det skilt mellom Go og Plus, men jeg tør ikke tenke på hvordan det ville blitt med en lengre forsinkelse. Da måtte samtlige hatt rullestol.
Vi slapp rullestol ettersom boarding gikk i gang som planlagt. Jeg sto aller fremst i køen og kom således først ombord. Flyvemaskinen var av den eldre sorten uten Wi-Fi eller strømuttak. Så her var det bare å forberede seg på å koble helt ut.
Ledig nabosete
På forhånd hadde jeg sjekket setekartet og forsikret meg om at reisefølget og jeg fikk blokkert midtsetet. Plus-kabinen var knapt halvfull. Derimot var det langt tettere baki. Endelig en fordel, sa jeg, og satte meg godt til rette.
Det var ikke noe å utsette på benplassen på dette eldre flyet, og med fravær av nabo i tillegg ble det en behagelig tur. Nå var jeg mer enn spent på hva matboksen bød på. Reisefølget og jeg hadde fleipet om at det ble laks igjen som på turen over.
Ikke før setebeltelyset hadde rukket å slukke kom flyvertinnen igjennom kabinen med de varme klutene. Like fort som de ble delt ut ble de samlet inn. Jeg rakk så vidt å vaske bordet. Her gikk det unna.
Fri meg fra laksen
Ikke mange minuttene senere kom trallen med matbokser. Både reisefølget og jeg var nokså godt vante med SAS Plus, så vi spurte om hva som sto på menyen før vi takket ja eller nei til maten. Ikke overraskende var det laks.
Jeg forsøkte å forklare at vi ikke var så fryktelig glade i Plus-maten og fikk en overraskende medfølelse av flyvertinnen. Hun var helt enig i at det var tilnærmet uspiselig, og da jeg nevnte den beryktede kjøttklumpen lo hun hjertelig.
Jeg spurte ydmykt videre om vi kunne bytte i pizza og sandwich. Det var en selvfølge ifølge flyvertinnen som sa vi kunne velge hva som helst. Så fort vi hadde bestemt oss løp hun bak og sikret både pizza og sandwich. Vanligvis er det slik at vi må vente til de er ferdige med salget i Go for å se hva som blir til overs, men her knabbet hun altså godsakene foran nesen på Go-passasjerene. For en service!
Utsøkt service
Videre gikk praten lystig for seg og vi fikk rikelig med servering. Det var sjeldent jeg hadde fått så mye i løpet av en Plus-tur. Denne flyvertinnen hadde virkelig skjønt å skjemme bort lojale passasjerer.
Til tross for at det ikke akkurat er noen kulinariske opplevelser på snackmenyen var det tanken som tellet. Flyvertinnen overtalte oss til å ha en av lakseboksene på bordet slik at vi kunne prøve. Det var visstnok den laksen som kunne spises, sa hun.
Det gikk derimot ikke lenge før vi fant ut at vi måtte sende laksen tilbake til der den kom fra. Kald, røkt laks med poteter og en eller annen iskald grønn gugge på toppen fristet ikke særlig. Reisefølget, som turte å smake, kunne forøvrig informere om at ettersmaken satt i resten av flyturen.
Ellers gikk flyturen som normalt. Vi fikk rikelig med påfyll av snacks og drikke, og ankom Gardermoen et par minutter før rutetid.
Konklusjon
Alt i alt en utsøkt flyvning under ledelse av en særdeles serviceinnstilt purser Marianne. Dette til tross, å fly SAS Plus fra Island er fullstendig bortkastede penger. Ingen lounge, ingen fast track og en kald boks med laks ombord er ikke verdt differansen fra Go. Men jeg hadde med glede betalt for å fly med Marianne igjen.
Min stjernevurdering: 3 av 6.
Flere bilder
