I overkant enkelt på standardværelset, men samtidig ærverdig og storslått i Alexandrasuiten.
Det er ikke ofte du ser meg på en Scandic-hotell, men noen ganger må unntak gjøres, især når utvalget av hoteller er tynt og det er vanskelig å finne ut hvilket av de ordinære som er «best».
I utgangspunktet skulle vi innta Seilet, som forøvrig også er et Scandic-hotell, men som om ikke annet har en spektakulær arkitektur. Dessverre viste det seg å være overbooket og vi ble frarådet å ta inn der. Vi lyttet selvsagt til gode råd og gikk for det tidligere legendariske Alexandra i stedet. Herfra fikk vi nemlig utsikt mot Seilet.
Rift om værelsene
Når det er sagt, denne gangen hadde jeg ikke noe med bookingen å gjøre. Alt var overlatt til edderkoppen i reisefølget som benyttet seg av sine gode kontakter. Jeg bare fulgte på og håpet på en storslått oppgradering. Forventningene var dog lave ettersom det også på Alexandra var rimelig fullt – til tross for corona.
Vi parkerte bilen utenfor hovedinngangen og bar bagasjen inn i lobbyen selv. Her kunne vi se langt etter både portier og pikkolo, men det var også helt i henhold til forventning.
Velkjent Scandic-stil
Innenfor var det veldig Scandic med en lobbykiosk, bar og helt ordinære sittegrupper. Resepsjonen var plassert innerst og det var kun én person på vakt. Vi ble høflig, men noe reservert ønsket velkommen og sjekket inn i henhold til normale prosedyrer. Det ble ikke informert noe om værelset, så det var fortsatt håp om overraskelser.
Værelset befant seg dog kun i tredje etasje av syv, så det luktet ikke akkurat suite. Heldigvis skulle vi bare være her én natt, så et standardværelse var helt i orden. Og standardværelse ble det.
Idet jeg låste meg inn slo Scandic-følelsen imot meg. Det var et helt ordinært hotellværelse uten noe ekstra utover et fjernsyn på veggen og overraskende nok en liten balkong med sittegruppe. Badekåpe, tøfler, minibar, kontorpult og amenities på badet kunne vi bare glemme.
«Kjedelig å bo på hotell»
Det er i sånne øyeblikk jeg skjønner folk som hele tiden sier til meg at det å bo på hotell er kjedelig, mumlet jeg, mens jeg forsøkte å finne noe ekstra som kunne løfte opplevelsen.
Badet var lite, men utstyrt med det aller nødvendigste. Du fikk en intim dusj, klosett og servant. Såpe hang i dispensere på veggen. Ikke akkurat noen spa-opplevelse, men helt i tråd med Scandic-konseptet. Kjedelig. Ikke engang en badehette å more seg med. Akk, ja.
Urinlukt og dårlige oppholdsmuligheter
Men det var i og for seg greit nok det. Det som derimot ikke var helt innenfor var urinlukten som strømmet fra enten dusjen eller klosettet. Det var åpenbart noen som ikke hadde hatt kontroll på hverken strålen eller vaskekosten. La gå. Vi skulle ut neste morgen uansett.
Ellers var værelset utstyrt med sofa som var omgjort til en ekstraseng. Dermed var det ingen sitteplasser utover balkongen eller sengene å slå seg ned i. Dette værelset var kun et sted å sove og dusje, ikke oppholde seg. Hvordan skulle forresten en forretningsmann fått jobbe uten skrivebord? Det var heller ikke room service tilgjengelig.
Jeg tar kanskje for hardt i når jeg sammenligner med fullservicehoteller, men det gjør noe med hele opplevelsen. Selv om dette er et trestjerners hotell er det ikke mye som skal til for å løfte opplevelsen et par hakk.
Oppgradert til Alexandrasuiten
Heldigvis skulle vi senere få en oppgradering som løftet oppholdet til nye høyder – bokstavelig talt. Reisefølgets gode bekjentskap inviterte oss nemlig opp i «presidentsuiten», eller rettere sagt Alexandrasuiten. Dette var egentlig et møterom, men kunne kombineres med to hotellværelser og omgjøres til en suite.
Adkomsten var via et annet møterom kalt Panorama, og beskrev i grunnen suiten meget godt. Den lå nemlig i toppetasjen med panoramautsikt over Molde. Det så mer ut som et forfinet møterom enn en suite, men du verden for en terrasse!
Terrasse med panoramautsikt
Terrassen var utvilsomt suitens høydepunkt. Her hadde du kremutsikt mot Seilet og hele Molde. Dette må være et ypperlig festlokale, tenkte jeg, mens jeg spaserte rundt og iakttok Rosenes by.
Inne hadde du en hyggelig utsiktskrok hvor det gikk an å slå av en fortrolig prat i tillegg til en romslig sofagruppe og et stort møtebord for å samle kjent og kjære. Vi hadde også fått en vinflaske i gave, så dette ble nesten som en privat liten lounge.
Dessverre var toalettene i gangen låst, så det ble begrenset med tid før vi måtte rusle ned, men et herlig avbrekk ble det. Nå fikk jeg ihvertfall sett at også Scandic kunne levere en viss form for luksus.
Nå gjaldt det bare å overleve natten på standardværelset før det bar ned til frokost. Jeg var meget spent på hvordan de hadde løst denne under corona. Scandic er jo vanligvis kjent for sine meget forseggjorte frokoster.
Strålende gjennomført coronafrokost
Og jommen sa jeg smør. Etter å ha besøkt en rekke hoteller på min norgesturnè var jeg kommet til høydepunktet når det gjaldt frokost. Ikke fordi det var prangende overflod, men for enkeltheten og valgfriheten.
Buffeten besto rett og slett av pålegg innpakket i engangsplast, ferskt brød i papirposer, forseglede frokosttallerkener, pannekaker under plastfolie og frukt i plastbegre. Ikke særlig miljøvennlig, men veldig coronavennlig.
De hadde altså klart å lage en buffetløsning uten peking og uten kun én forhåndsbestemt tallerken. Selv barna var ivaretatt med en liten stasjon med muffins og sjokomelk. Og den var det slett ikke bare de minste som kastet seg over. Jeg noterte meg flere godt voksne som sikret seg sjokolademelk, inkludert undertegnede.
Ærverdig frokostsal, men få fasiliteter ellers
Frokostsalen var forøvrig av det mer ærverdige slaget med dypere farver og lysekroner. I og for seg i kontrast til det moderne og minimalistiske værelset. Det virket som at de blandet det klassiske med det nye, selv om jeg helst skulle sett at de valgte en av stilene. Dog, frokosten fikk en helt annen schwung i de ærverdige omgivelsene. Gid de hadde beholdt mer av dette.
Når det gjaldt fasiliteter ellers var det heller tynt. Både restauranten og baren var coronastengt, og det var så vidt jeg så intet trimrom eller velværeavdeling på hotellet. De hadde derimot en liten garasje som kom kjekt med for oss som ankom i bil. Men det var altså det.
Konklusjon
Alt i alt et enkelt hotell i kjent Scandic-stil som fungerer greit som en sentral sovemaskin i Molde. Selv om det var luksus å spore i Alexandrasuiten og frokostsalen blir det for enkelt for en som jakter de ekstraordinære hotellopplevelsene.
Min stjernevurdering: 4- av 6.
PS! Likte du denne anmeldelsen? Lik meg på Facebook for å følge med videre!
Video
Flere bilder
