Fem stjerner, enorm suite, lounge og krembeliggenhet. Hva mer kan jeg be om?
Det var med stor spenning jeg hoppet inn i drosjen på Lech Walesa-flyplassen i Gdańsk og satte kursen mot badebyen Sopot. Turen skulle bare ta knappe halvtimen og kostet litt i overkant av hundrelappen med Uber.
Sheraton lå helt nede ved stranden og den berømte piren. Beliggenheten var det intet å utsette på. Hovedinngangen var dog på siden av hotellet og forsåvidt av den mer anonyme sorten. Drosjesjåføren fungerte som portier ettersom det ikke var en sjel der til å ta imot oss.
Platinum Elite
Vi måtte dermed trille bagasjen inn selv og henvende oss i resepsjonen. Klokken var passert midnatt og det var trolig nattevaktene som var på plass. Det var dog ikke til hinder for en smilende velkomst. Velkomstfrasene kom som perler på en snor og alt var klargjort siden jeg allerede hadde sjekket inn via Marriott-appen.
Nøkkelkortene ble pent pakket inn i en mappe påtrykt «Platinum Elite» og en tekst om at vi var blitt oppgradert. Jeg var mer enn spent idet jeg spaserte mot heisene. Her skulle vi derimot støte på en utfordring. Kortene var ikke kodet riktig og vi ble stående og trykke til ingen nytte mens godt beduggede polakker strømmet på.
Korttrøbbel
Jeg måtte til slutt få hjelp av resepsjonisten som ble med bort til heisen og fikk oss av sted. En overstadig beruset polakk som åpenbart hadde gjort i buksen slo følge med oss. Hvor i all verden var vi kommet, sa jeg lattermildt til reisefølget og tuslet innover den slitne korridoren.
Værelset vårt var ikke til å unngå å få øye på. Nederst i korridoren med betydelig avstand til de andre dørene lå det. Det var utvilsomt en suite. Dette ble til de grader bekreftet idet jeg låste meg inn. Hvor skulle jeg gå, spurte jeg retorisk og spaserte begeistret innover.
Enorm suite
Det første som møtte meg var den enorme stuen med privat balkong, spisebord, gjestetoalett og sofakrok. Her var det også en greit utstyrt minibar, vannkoker, fjernsyn og ikke minst velkomstgave. Sistnevnte var av det mer nøkterne slaget uten sprudlevann, men med frukt, søtsaker og et hyggelig kort. Ganske likt Radisson forsåvidt.
Sofagruppen kunne forøvrig gjøres om til dobbeltseng. Dermed var det altså plass til fire personer her. I stedet for å booke to separate værelser kunne du altså heller booke denne suiten. Det likte jeg.
Balkong med kremutsikt
Utsikten fra balkongen var upåklagelig. Vi så direkte ut mot et slags torv foran den velkjente piren. Her hadde du sol fra morgen til kveld. Hadde temperaturen vært noe høyere kunne du fint ha solet liket her ute. Praktfullt.
Videre innover i suiten var det en korridor mot det adskilte soveværelset. På veien hit hadde du et velutstyrt bad bestående av både dusj og badekar. I tillegg hadde du et noe begrenset utvalg av badeartikler. Det var overraskende nok dårligere utstyrt en firestjerners Marriott halvannen kilometer unna.
Du hadde barbersett, badehetter og såper. Jeg savnet både kam og tannbørster. Sistnevnte ringte jeg ned for å få bestilt opp ettersom reisefølget hadde glemt sin. Det lodne reisefølget var derimot i sitt ess og fant seg godt til rette i badekaret.
Ikke størrelsen det kommer an på
Sengen var gjemt helt innerst i motsatt ende av suiten. Denne var nokså ordinær og hard, men jeg sov overraskende greit. Det var dessuten fjernsyn på veggen her dersom det skulle bli vanskelig å falle i søvn. Det lå forøvrig to badekåper og ventet på sengen. Herlig. Slippers lå videre i skapet.
Etterhvert som jeg hadde gjort meg kjent i suiten slo det meg at det ikke var størrelsen det kom an på. Dette ble nesten litt upersonlig, sa jeg forsiktig til reisefølget. Dessuten var ikke interiøret av aller nyeste sort heller. Dette føltes mer som en slitt AirBnB, sa jeg videre. Reisefølget var slett ikke uenig.
Innendørs basseng og spa
Foruten den enorme suiten bød hotellet på en rekke fasiliteter som innbød til å tilbringe mye tid her. Især utmerket spa-avdelingen seg. Jeg fikk ikke testet noen behandlinger, men måtte selvsagt ta meg en dukkert i det innendørs bassenget.
Dette var på størrelse med The Thiefs. Helt greit til å ta seg en kjapp dukkert i, men det ble fort trangt når flere hoppet ut. Især når to hensynsløse russere med markante oksenakker og gullkjeder stupte uti og plasket som hvalrosser.
I et rom ved siden av bassenget hadde du badstuer, boblebad og andre velværebasseng. Her hadde jeg overraskende nok ikke adgang, og jeg gadd heller ikke å gå helt opp i resepsjonen for å oppdatere adgangskortene.
I samme fløy som spa-avdelingen hadde du også et velutstyrt trimrom. Dette skulle jeg gjerne testet, men tiden strakk rett og slett ikke til. Det var uansett ikke noe å si på apparatene, selv om lokalet var noe dunkelt. Jeg savnet dog vannflasker og kalde håndklær til avkjøling.
Club Lounge
En fasilitet jeg derimot benyttet meg godt av var Club Lounge. Pussig nok befant også denne seg i førsteetasjen sammen med spa-avdelingen. Veien fra trim til påfyll var dermed kort.
Les hele anmeldelsen av Sheraton Club Lounge her!
Ettersom hotellet var såpass stort tok det en evighet å komme seg fra suiten i femte etasje og ned til loungen som befant seg på bakkeplan i motsatt ende av bygningen. Dette ødela litt av gleden med gratis påfyll av brus og sterkere saker.
Når det gjaldt bespisning fikk jeg ikke testet hotellrestauranten utover frokost. Denne var derimot ikke av det minneverdige slaget. Reisefølget og jeg drøyet nemlig for lenge med å gå ned og ankom derfor midt i det verste rushet.
Helt Texas i frokostsalen
Det var så knapt med plasser at folk var blitt plassert ute i baren for å innta frokosten. Og det var sannelig ikke mye å innta heller. Buffeten var særs begrenset til et femstjerners hotell å være. Blant annet sto det ikke bacon fremme. Dette kunne trolig bestilles slik som hos Radisson Blu, men det ble ikke det samme.
Presentasjonen av maten var heller ikke særlig imponerende. Her var Marriott milevis foran med sin innbydende oppstilling. Når det i tillegg ikke ble etterfylt og du vasset i bortskjemte polakker ble hele opplevelsen direkte utrivelig.
Det skal nevnes at du kunne få bestilt omeletter og egg fra kokkene samt snekre din egen belgiske vaffel, men utover det var det ikke særlig ekstravagant. Dette var til nød en helt grei firestjerners frokost. Servicen var heller ikke særlig bemerkelsesverdig.
Sheraton Hotel Sopot bar tydelig preg av å være i en situasjon hvor de ble valgt uavhengig av leveranse på grunn av den gode beliggenheten og de rikholdige fasilitetene. Jeg merket ihvertfall lite til den ekstraordinære servicen jeg forventer når et hotell ikler seg den femte stjernen. Men dog, jeg hadde ikke mye å klage på sett med norske øyne.
Konklusjon
Alt i alt et flott hotell rikt på fasiliteter med en ypperlig beliggenhet i Sopot. Det blir kanskje i overkant stort og kaotisk i perioder med mange folk. Frokosten har helt klart også et forbedringspotensial. Men jeg trivdes tross alt.
Min stjernevurdering: 5- av 6.
PS! Sjekk hva det koster å bo her!
Flere bilder
