Suite i toppetasjen, utsøkt service og en eksklusiv frokost til tross. Jeg savnet en Club Lounge.
Det er ikke til å stikke under stol at jeg velger hoteller i Marriott-porteføljen med omhu. Ofte ønsker jeg meg et velutstyrt trimrom, basseng og en innholdsrik Club Lounge. Det er ikke ofte jeg får full pott, men her trodde jeg at jeg hadde gjort et kupp.
Det skulle raskt vise seg at jeg måtte ha lest feil i researchen. Ved innsjekk fikk jeg nemlig spørsmålet om å velge poeng eller frokost til velkomstgave. Jeg tar poengene, sa jeg selvsikkert, og fulgte opp med at vi uansett hadde frokost i loungen. «I’m sorry Sir, we don’t have any Club Lounge here – yet». Jøss, tenkte jeg, da måtte jeg la velkomstpoengene vike for frokostvoucheren.
Nuvel. La oss dra det tilbake til start. Etter en utsøkt tur nedover med Croatia Airlines hoppet reisefølget og jeg inn i en Uber på flyplassen og satte kursen mot Sheraton. Beliggenheten skulle være noenlunde grei. Ikke midt i gamlebyen i Zagreb, men heller ikke lenger unna enn at du kunne ta benene fatt.
Solid oppgradering
Inngangspartiet var nokså ordinært og ga ingen umiddelbar femstjerners følelse. Det var inntil pikkoloen løp mot oss og spurte om vi trengte hjelp med bagasjen. Jeg avslo tilbudet for å spare noen cent i tips og var mer interessert i å få sjekket inn. Klokken var nemlig passert 10 om kvelden.
Innsjekken gikk effektivt og greit for seg med unntak av den lille overraskelsen jeg fikk om at det ikke fantes noen Club Lounge på hotellet. Det positive var dog at vi var blitt oppgradert til en Executive Suite i toppetasjen med utsikt mot gamlebyen. Det er deilig å få valuta for platinummedlemskapet, sa jeg tilfreds til reisefølget, før vi satte kursen mot heisen og opp i sjette etasje.
Både lobbyen og korridoren hadde gulldetaljer. Jeg fikk et noe slitt femstjerners inntrykk, men kjente tydelig Sheraton igjen. Lukten var den samme.
Romslig suite
Suiten vår befant seg i enden av korridoren. Yes, tenkte jeg, det måtte være en hjørnesuite. Og jommen sa jeg smør. Idet jeg låste meg inn kom jeg til et stort oppholdsrom med sofagruppe, skrivebord, fjernsyn og minibar. Det var i grunnen nokså tomt og upersonlig, men romslig.
Minibaren var dog velfylt med et ordinært utvalg av varer til greie priser. Jeg savnet lettbrus, men det var usikkert hvor mye jeg kom til å drikke av dette med priser nærmere femtilappen flasken om det hadde vært til stede.
På stuebordet hadde Sheraton også disket opp med en hyggelig velkomstgave. Håndskrevet kort, sjokoladekaker og en flaske vann var vi blitt skjenket. Hvor var champagneflasken, undret jeg, mens jeg tok meg selv i kanskje å være for godt vant.
Ved siden av stuen var soveværelset i tilknytning til badet. Her sto det to twin-senger flankert av et fjernsyn på veggen og et skap med badekåper og tøfler like ovenfor. Kvaliteten på kåpen og tøflene var som Sheraton kjent; langt fra det verste jeg hadde vært borti og helt klar verdig et hotell i denne klassen.
Bad med plass
Badet var av den romslige sorten utstyrt med to servanter, badekar, dusj og bidé. Selve designen var ikke veldig eksklusiv og minnet i grunnen om den gamle Radisson Blu-stilen. Det spilte dog liten rolle. Trykket i dusjen var utmerket og det kom rikelig med vann. I tillegg var det raust med håndklær. Da var jeg tilfreds.
Av badeartikler hadde du de sedvanlige Sheraton-såpene med kraftig maskulin duft samt tannbørster, barbersett og munnskyllevann. Det var lite å utsette på utvalget, men overfloden kjent fra de virkelige femstjerners hotellene uteble. Dette var tilsvarende du fikk på firestjerners Sheraton også.
Utsikt og utsikt
Når det gjaldt utsikt var denne ikke mye å skryte av. Til tross for at vi hadde vinduer overalt var vi hemmet av et tak eller utilgjengelig balkong like utenfor som sto i veien. Vi kunne skimte kirken i gamlebyen i det fjerne, men ikke nok til å kunne slå seg ned og hvile øynene på. Hvorfor hadde de ikke bygget en utendørs terrasse ute på dette platået?
Nuvel. Utover suiten var hotellet rikt på fasiliteter. Det var flere restauranter på lobbynivå, et trim- og velværesenter i annen etasje og en særdeles romslig konferanseavdeling. Det slo meg at dette i all hovedsak var et konferansehotell. Hvorfor hadde de da droppet club-loungen?
Stort basseng og folksom gym
Velværesenteret var ikke kun forbeholdt hotellets gjester. Her kunne du også kjøpe deg medlemskap. Det var i tillegg en egen inngang på baksiden av hotellet. Dette bar fasilitetene tydelig preg av. Det var fullt trykk av trimmende lokale og deres PT-er da jeg var innom.
I bassenget var det derimot langt roligere. Dette var nokså stort og kunne fint brukes til å trimme i. På varme sommerdager kunne du også slappe av utendørs i den lille bakhaven på et par oppstilte solstoler. Jeg ville nok ikke lagt solferien hit, men det var et flott tilskudd.
Generøs frokost
Ettersom det skortet på Club Lounge måtte reisefølget og jeg innta frokosten nede i hovedrestauranten. Denne lå midt i lobbyen, men var dekket opp med hvite duker og usedvanlig vennlig service. Hver morgen ble vi møtt til reservert bord og et full oppvartning.
På bordet sto det også en meny du kunne velge fra dersom du følte buffeten ble for tynn. Her kunne du velge alskens egg og omeletter i tillegg til havregrøt, pannekaker, vafler og toast. Forbausende generøst, sa jeg, før jeg satte kursen mot buffeten for å sjekke denne.
Tomt for brød
Buffeten var ikke like raus som menyen, men alt av det ordinære var på plass. Av varmmat hadde du selvsagt pølser og bacon, men også stekte poteter, bønner, eggerøre og grønnsaker. På den kalde siden var det rikelig med kjøttpålegg, oster og yogurter. Fersk frukt var det også en del av.
Det jeg savnet var dog brød. Mulig reisefølget og jeg spiste for sent, men hver morgen var det en knapphet i brøddisken. Ofte var det bare en tørr baguette igjen, selv om det skulle være overflod av rundstykker og croissanter. Jeg tok ikke veldig på vei av det og bestilte meg heller noe fra menyen. Min faste favoritt ble havregrøten. Denne varierte noe fra gang til gang i fasthet, men funket greit som erstatning for brødet.
Sprudlende vin og service
Det som kanskje overrasket meg mest var at de hadde satt frem sprudlende vin. Drikken ble forøvrig servert til bordet og var av den ferske sorten. Fersk appelsinjuice ble min favoritt i tillegg til kakaoen. Sistnevnte var så tykk at det nærmest var som flytende sjokolade å regne. Himmelsk.
Bortsett fra den generøse serveringen var det den personlige og oppvartende servicen som utmerket seg. Vi hadde en eldre servitrise som hver morgen tok seg av vårt bord. Hun husket i detalj hva vi hadde bestilt og lurte på om vi ville ha det samme neste dag. Dessuten slo hun av en prat og bød på seg selv. Sjeldent god service.
Konklusjon
Alt i alt et flott opphold. Selv om Sheraton Zagreb i seg selv virket å være som et ordinært Sheraton-hotell bød det på glimt av femstjerners øyeblikk som gjorde at jeg glemte club-loungen og følte vi ble tatt godt vare på. Noe slitte værelser til tross, hit kunne jeg lett dratt tilbake.
Min stjernevurdering: 5- av 6.
Video
Flere bilder
Utflukt til Slovenia
Selv om Zagreb og Kroatia bød på flotte opplevelser måtte vi også oppleve nabolandet. Klikk her for en fyldig reportasje fra turen til Ljubljana og Bled!
