Hva kan du forvente av en knappe fire timers flytur?
På turen fra Singapore til Canberra var det som nevnt noe skral matservering. Her var det lagt mest vekt på søvn. Du kan lese hele anmeldelsen her. Jeg håpet derfor at den korte turen opp til Wellington skulle by på noen flere overraskelser.
Det var det samme flyet som skulle ta oss videre til Wellington som fra Singapore. Rigide regler gjorde dog at vi måtte ut av flyet med alle våre eiendeler og inn i en hermetisk lukket ventehall på flyplassen i Canberra.
Transitthall uten lounge
Det er en kjent sak at Australia har en meget streng grensekontroll. I Moskva fikk vi, under tilsvarende mellomlanding, lov til å gå ut og rundt på flyplassen. Dette var derimot uhørt i Canberra. Her hadde de bygget en egen hall for transittpassasjerer.
Denne hallen var uten lounge og besto kun av en liten bar som solgte mat og drikke. Som passasjerer i business class fikk vi dog en voucher pålydende $20 å kjøpe mat for. Jeg tok en cola og en croissant, og vips var voucheren borte. Reisefølget derimot måtte ut med to dollar ekstra grunnet valget av en mindre god australsk øl.
Etter halvannet time langsom venting var det omsider klart for ombordstigning igjen. Jeg sto som vanlig fremst i køen og kom først ombord.
Flyet var som nevnt det samme, så det var intet nytt å spore hverken i interiør eller service. Personellet var dog byttet ut, så dette ble nesten som en helt ny flyvning.
Same old, same old
Samme prosedyre med velkomstdrink, utdeling av aviser/magasiner, matbestilling og varme kluter gikk i gang. Jeg valgte lokale Canberra Times mens jeg nippet til velkomstdrinken og tittet i menyen. Heldigvis var det en langt rikere servering i vente denne gang.
På menyen sto nemlig «light lunch» bestående av tre retter. Hvor lett dette skulle være var jeg dog noe usikker på. Men jeg klaget ikke.
Vel oppe i luften gikk serveringen i gang. Først ute en drink med varme nøtter til. Pussig nok kom nøttene i skål denne gang og ikke i pose, selv om flyturen var mye kortere.
Italiensk forrett
Jeg la den logiske bristen til side og ventet spent på at forretten skulle komme på bordet. Dette skulle være marinerte reker med kamskjell, mozzarella og balsamico. Med andre ord en italiensk appetittvekker.
Bordet ble dekket, jeg valgte varme hvitløksbrød til og rekene kom flyvende ned. Førsteinntrykket var at det så ganske lekkert ut. Jeg var ennå mett etter croissanten jeg fortærte i Canberra, og reisefølget likeså, men jeg sendte allikevel noen av rekene over. Nydelig, utbrøt reisefølget, til tross for at maven hadde sagt stopp forlengst.
Enkel kylling
Med den nokså fyldige forretten innenbords ventet nå hovedretten. Jeg hadde bestilt Chicken Penang, hva nå enn det måtte være. Du kunne forøvrig velge mellom laks og lam.
Solen strålte inn gjennom flyvinduene idet kyllingen kom på bordet. Denne så forholdsvis enkel ut og lignet noen av rettene jeg smakte i SilverKris-loungen i Singapore. Smaken var også så som så. Helt greit, men ikke noe mer enn det. Jeg gledet meg mer til desserten.
Appelsinsjokolade
Desserten skulle nemlig være en sjokolade- og appelsinkake. Igjen er jeg ikke noe glad i miksen av surt og søtt, men appelsinsjokolade er jo en klassiker, selv utenom påsketider. Idet kaken kom så den unektelig veldig delikat ut.
Formen var rund og glansfull med appelsinskall på toppen. Konsistensen var saftig, men jeg slet med å finne appelsin utover toppingen. Klaget gjorde jeg dog ikke. Denne gikk ned på høykant.
For kort tid
Med maten innenbords la jeg meg til å hvile litt. Planen var teste underholdningssystemet, men nok engang ble jeg overmannet av trettheten. Det skal forøvrig nevnes at det ikke var Wi-Fi ombord på disse gamle flyvemaskinene.
Idet jeg løftet på øyelokkene kunne jeg skimte New Zealand utenfor vinduet. Innflyvningen minnet unektelig om den du har til Stavanger. Ryktene skulle ha det til at dette landet lignet Norge, og førsteinntrykket stemte ganske så godt.
De varme klutene kom igjennom kabinen for siste gang. Reisen var ved veis ende. 40 timer på reisefot nærmet omsider seg slutten. Vel nede på Wellington lufthavn fikk jeg fornemmelsen av å være på Værnes. Dette skulle bli en spennende ekskursjon på den andre siden av jorden.
Konklusjon
Alt i alt leverer Singapore Airlines en god business class-opplevelse på få timer. Maten er grei og servicen eksemplarisk. Dette til tross, nå var det ulidelig godt å være fremme.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Video
Flere bilder
Hvor skal jeg bo?
Les den eksklusive og fyldige anmeldelsen av Wellingtons beste hotell her!