Når du blir husket igjen fra forrige tur er mye gjort.
Etter et utsøkt opphold på InterContinental Wellington bar det av gårde mot flyplassen for å sjekke inn på turen tilbake til Singapore for nye eksklusive eventyr.
Det var sent på ettermiddagen og vi ankom i god tid før flyet skulle gå. Jeg var dermed spent på om innsjekk var satt opp og om det var mulig å sjekke inn. Til tross for en liten flyplass var alt i skjønneste orden da vi ankom.
Blå løper
Singapore Airlines hadde tydelig satt opp og markert sin egen innsjekking. Her var det delt inn i økonomiklasse og business. Reisefølget og jeg spaserte elegant bort til business class som for anledningen var prydet med blå løpere.
Dessverre fikk vi ikke gleden av å spasere forbi en større kø i økonomiklasse, men vi kom raskt til innsjekk uansett. Her ble vi hyggelig betjent og billettene utstedt. Jeg måtte for sikkerhets skyld forhøre meg om adgang til lounge ettersom flyplassen var såpass liten at jeg fryktet at det ikke var gjort plass til dette her.
Damen i skranken kunne på høfligste vis forklare hvor loungen lå. Dessverre viste det seg at sikkerhetskontrollen før loungen ennå ikke var åpnet. Dermed måtte vi slå ihjel noen minutter utenfor i påvente av at sikkerhetsvaktene kom.
Først ombord
Etter en drøy times avslapning i loungen bar det av gårde til gate. Hverken reisefølget eller jeg ville gå glipp av den prioriterte ombordstigningen – som igjen var tydelig markert.
Vi stilte oss først i køen og spaserte elegant ombord. I døren ble vi møtt av flyvertinner som kunne ønske «Mr. Berg» velkommen ombord igjen. Du verden, tenkte jeg. Var det samme crew? Både reisefølget og jeg var en smule forvirret og hadde rett som det var ytret at vi syntes alle så så like ut.
Gjenkjent
Jeg dro opp iPhonen for å sjekke bildene jeg tok under forrige tur. Og jommen sa jeg smør. Det var samme crew. Like etterpå kom en ny en bort til oss, nærmest like sjokkert som det vi var, og spurte hvordan vi hadde hatt det.
Dette var service på ypperste nivå. Endelig merket jeg litt av den personlige touchen jeg hadde savnet fra de foregående turene.
Småpraten gikk i løst og fast mens de øvrige passasjerene smått om senn kom ombord. Det så ut til å bli ganske så luftig i business-kabinen på turen ned mot Canberra hvor vi skulle mellomlande. Jeg kunne nemlig telle business-passasjerene på én hånd.
Fyldig meny i vente
Etter at de fleste var kommet ombord gikk serveringen i gang. Først ute var velkomstdrinken. Deretter kom den varme kluten før det ble klargjort for take-off.
Jeg benyttet anledningen til å smugkikke i menyen. Vi skulle helt klart ikke sulte i løpet av den drøyt ti timer lange turen. På turen ned mot Canberra skulle vi få servert en «light dinner» hvoretter «sleeper service» på vei opp mot Singapore. Det var jo tross alt i sorteste natten vi skulle fly.
Du kan forøvrig se hele menyen med drikkeutvalg til slutt i innlegget.
Nøtter i pose
I marsjhøyde gikk serveringen i gang. Først ut var drinkene vi hadde bestilt før take-off. Disse ble servert med en pose nøtter til. Hva skjedde med skålen og de varme nøttene?
Reisefølget var meget tilfreds med å slippe oppvarmingen. Jeg derimot stusset over denne mindre luksuriøse gesten fra et femstjerners flyselskap. Nuvel. Nøttene smakte det samme og besto av den samme blandingen som ellers. Jeg var bare «nøtt» til å akseptere det.
Det reker ikke meg
Etter at appetittvekkeren var unnagjort sto en solid treretter for døren. Først ut med forretten bestående av frukt og reker. Her hadde du ikke noe valg og måtte bare ta det som ble servert. Spisefølget var i ekstase over digre rekene.
Hovedretten kunne du derimot velge selv: biff i bearnaise, teriyakilaks eller spansk kyllingbryst med chorizo. Jeg gikk selvsagt for sistnevnte.
Saftig kylling i fyrrig pølse
Kyllingen ble servert i en skål rikelig fylt med kraft og toppet med chorizo i tomatsaus. Som tilbehør hadde du potetmos og behandlede grønnsaker. I grunnen en ganske enkel rett, men som en hissig latino på smak.
Kyllingen var saftig som få og hadde en nydelig harmoni med den sterke chorizoen. Potetmosen var derimot en anelse for søt og fyldig for min gane.
Ved siden av meg satt reisefølget som slet med sin biff. Denne så helt ordinær ut og var også det på smak. Jeg var glad jeg ikke valgte denne.
Trippel sjokoladeglede
Maven sa egentlig stopp, men ennå var det én rett igjen, nemlig dessert. Jeg kunne heller ikke dy meg da jeg tittet i menyen og innså at det var «triple chocolate ice cream» som ventet. Reisefølget gikk derimot for ostefatet med en nydelig dessertvin til.
Og sjokoladen var vel så god som jeg hadde forestilt meg. Det eneste de kunne spart seg var den syrlige sausen på toppen. Søtt og surt hører ikke sammen i min dessertgane. Derimot var den knasende sprø toppingen himmelsk og ga meg assosiasjoner til gylne softisdager.
En kort blund
Med treretteren innenbords bestemte jeg meg for å lukke øynene før landing i Canberra. Før jeg visste ordet av det var vi nede på bakken. Turen fløy bokstavelig talt av sted.
Som sedvanlig måtte alle passasjerer forlate flyet – også oss som hadde gjennomgående billett til Singapore. En meningsløs praksis, spør du meg, men vi kunne ikke protestere.
Brysom mellomlanding
Forbi de bryske grensekontrollørene og inn i en steril transitthall uten lounge måtte vi vente i de neste to timene før flyet igjen var klart til å boarde. Det pussige denne gang var at Singapore Airlines ikke engang tilbød oss matvoucher i den lokale kiosken slik som ved forrige tur.
Nuvel. Jeg stilte meg fremst i køen og var igjen først ombord. Ingen av oss kom til å lide noen matmangel på turen mot Singapore. Det var sikkert og visst.
Alt nytt
Crewet var igjen byttet ut og alt føltes ut som en helt ny flytur. Jakken ble tatt, velkomstdrinken servert og avisene/magasinene tilbudt. Deretter fulgte den varme kluten før det igjen var take-off og klart for en servering i marsjhøyde.
Til kontrast fra forrige tur var det nå kun en enkel hovedrett med noe frukt til dessert som sto på menyen. Du kunne velge mellom biff, sandwich og dim sum. Her var hovedformålet å få deg til å sovne fortest mulig. Maten kom nemlig raskt.
Dim sum
Jeg gikk for dim sum, men ba om å få slippe scampien. Men før jeg kunne gyve løs på denne kom skålen med varme nøtter og den forhåndsbestilte drinken. Pussig nok var nøttene tilbake i normal form denne gang. Kanskje Singapore Airlines har en tidsbegrensning på når nøttene kommer i skål og pose?
Nuvel. Jeg merket at trettheten kom sigende og var mer enn klar for å få servert hovedretten. Dim sum-en smakte som på en asiatisk restaurant, men smaksløkene mine var så svekket av tretthet at jeg bare hev den i meg og klargjorde setet for leggetid.
Trettheten vant
Reisefølget hadde alt sluknet og sto elegant over alle måltider på denne flyvningen. Det var kanskje ikke så dumt. Selv sluknet jeg ganske så fort og gikk glipp av frokosten. Plutselig så jeg en rekke containerskip ved havnen i Singapore og forsto at vi alt var fremme.
I Singapore var det grytidlig på morgenen og flyplassen var nærmest ribbet for folk. Immigrasjonen gikk lekende lett og bagasjen var forholdsvis raskt på plass. Nå ventet nok et eventyr.
Konklusjon
Alt i alt var det en særdeles fin reise med Singapore Airlines denne natten fra Wellington via Canberra til Singapore. Servicen hadde løftet seg et hakk og maten var utvilsomt smakfull. Bare synd jeg sov bort det meste.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Video
Flere bilder
Menyen
En spektakulær fortsettelse
Les anmeldelsen av et av verdens mest eksklusive og legendariske hoteller få forunt å besøke.
