Et ikonisk hotell med mange lovnader som ikke innfris.
Det er med blandede følelser jeg anmelder dette hotellet ettersom jeg havnet midt i en dramatisk skyteepisode her.
Caribe Hilton er et legendarisk hotell i Karibien. Det er faktisk det første hotellet Hilton etablerte utenfor USA, og ble åpnet allerede i 1949. Med en så unik historie er det lett å markedsføre seg. Og det var i hovedsak dette jeg falt for da jeg bestemte meg for å bo her.
Jeg og reisefølget skulle bo på Caribe Hilton i to omganger, henholdsvis før og etter cruiset. Ankomst første gang var grytidlig om morgenen etter en nattflyvning fra New York.
Idet drosjen svingte inn på det ikoniske hotellet kunne vi se den åpne resepsjonen og føle stillheten. På jobb denne morgenen var det trolig noen uerfarne nattevakter. Av pikkoloen ble vi spurt, på en lite servicevennlig måte, om vi trengte hjelp med bagasjen. Vi sto over.
Noe som skurrer
Resepsjonisten fremsto ganske robotaktig og sjekket oss inn etter normale prosedyrer. Det var derimot noe tynt med informasjon, og flere elementer ble glemt. Selv om vi hadde frokost inkludert, skulle vi også fått noen vouchers – noe vi ikke fikk.
Ettersom hotellet er ganske stort, var det en kunst å finne rommet. Vi fant det dog til slutt. En 74 kvadratmeter stor garden wing-suite. På forhånd var jeg blitt lovet et nyrenovert rom. Det tydet ikke på at dette var tilfellet denne gang. Jeg hadde dessuten ikke fått noen oppgradering, slik jeg vanligvis får på grunn av gullkortet i Hilton.
Vi la oss alle til å sove med en blandet opplevelse. Dette var ikke helt i tråd med den velkjente Hilton-servicen. Og til 380 dollar natten fikk vi en uggen bismak om at dette var bortkastede penger. På forhånd hadde jeg også lest flere dårlige anmeldelser, men jeg stoler sjeldent på disse alene. Her burde jeg nok tatt hintet om at hotellet ikke var så storslått som det fremsto.
Er dette en suite?
Nok om det. Rommet i seg selv var meget romslig. Det var to toaletter, en spisestue og et halvveis kjøkken til rådighet. Med halvveis mener jeg at det ikke var noe annet enn en mikrobølgeovn, en vask og et kjøleskap tilgjengelig. Ikke noe bestikk, ingen glass og ingen tallerkener.
Det var dessuten tynt med toalettartikler og ingen badekåper. En suite uten badekåper og tøfler er for meg ingen suite. Jeg ringte ned for å fikse badekåpen og toalettartikler, og da kom det en særdeles lite servicevennlig person inn med en pose med Hilton-såper og noen badekåper demonstrativt under armen.
Sengene var heller ingen drøm, men heldigvis var det dyner og ikke bare laken. Det at rommet dessuten ikke hadde noen minibar var skuffende, og igjen veldig ulikt en Hilton-suite.
Nytt rom, nye muligheter?
Heldigvis skulle vi ikke bo mer enn to dager i den gamle «suiten». Vi gledet oss derfor stort til neste opphold hvor vi hadde bestilt en 65 kvadratmeter stor suite med havutsikt.
Skuffelsen viste seg igjen å møte oss – allerede i resepsjonen. Hotellet virket fullt og resepsjonistene stresset. Vi prøvde å få sjekket inn tidlig, men fikk et unisont nei og en pipende brikke vi skulle bære med oss rundt mens vi ventet. Og rommet fikk vi først ved vanlig innsjekkstid.
Denne gangen var tilgangen til rommet mye enklere. Fra å være bortgjemt i Garden Wing var vi nå sentralt i hovedbygget, og det var bare én heis opp til suiten i åttende etasje.
Nyoppusset connecting room
Da jeg satte nøkkelen i døren og åpent opp ble jeg ved første øyekast overrasket over hvor fint og nytt rommet så ut. Det var lyst og innbydende. Etterhvert oppdaget jeg derimot at dette var to connecting rooms som var slått sammen og omgjort til en suite.
Balkongen var knøttliten og plassert kun på det ene rommet. Selvfølgelig der hvor utsikten var minst iøynefallende. Det var kun én seng, men to fjernsyn, to skrivebord og to fullverdige badeværelser. Det var helt innlysende at dette ikke var ment å være en suite i første omgang.
Når vi skulle slå ut sofaen til seng i det ene rommet, ble vi forskrekket over hvor vond den var. Det virket som at det hadde ligget en flere hundre kilos tung amerikaner her før oss da sengen var så nedsunken mot midten at faren for ryggproblemer og drukning var nært forestående. Vi endte med å legge madrassen på gulvet.
Vi opplevde forøvrig akkurat de samme problemene som med forrige rom. Ingen badekåper, ingen minibar og lite med andre hotellartikler. Heldigvis var det ikke noe halvveis kjøkken å finne her. Nå var det derimot bare å godta at hotellet var som det var og nyte resten av fasilitetene.
Magisk beliggenhet og strand
Til tross for mindre heldige rom var hotellet forøvrig veldig fint, spesielt bassengområdet og stranden.
Den uendelige kampen om solsenger på en overfylt strand med pågående selgere er feriens mareritt. Det at Hilton her har en helt egen strand hvor du kan slå deg ned uten å frykte å måtte betale noe ekstra, er fantastisk. Stranden er forholdsvis stor, noe langgrunn og vannet holder en fantastisk temperatur.
For den som heller foretrekker ferskvann, kan jeg informere om at bassengområdet er nokså innholdsrikt med barnebasseng, boblebad og bar. Prisene på drinker og vannflasker er til informasjon vel over norske.
I tillegg til vannaktiviteter kan hotellet friste med en rekke andre forlystelser. Blant annet finner du her et stort treningssenter, spa samt en tropisk have med ville dyr (øgler, påfugler, gjess og fisker). Inne i denne haven er det endog en restaurant (Lemongrass). Å fortære en middag her er absolutt å anbefale, men da på grunn av omgivelsene.
Hvor skal vi spise?
Når det gjelder mat forøvrig er det vel heller tynt både på hotellet og utenfor. Det er i og for seg flere restauranter på hotellet, men kvaliteten og prisen taler for at andre alternativer bør være å foretrekke.
Det er henholdsvis tre middagsrestauranter: en italiensk, et steak house og en asiatisk/karibisk. Sistnevnte er den inne i den tropiske haven. Den italienske er like langt fra Italia som avstanden tilsier. Her får du amerikansk pizza og pasta så det holder. Det fungerer, men kvaliteten er lav og prisen høy.
Biffrestauranten hadde et prisnivå som ikke lignet grisen, så vi skydde unna. Og trolig var vi ikke de eneste. Hver gang vi tittet inn for å vurdere et besøk var restauranten tom. Ikke et veldig godt tegn akkurat.
Slett service
Frokostbuffeten var helt ordinær. Du hadde det vanlige utvalget etter amerikanske ganer. Servicen var forøvrig slapp slik som ellers på hotellet. Du føler deg mer til bry enn en gjest som har betalt flerfoldige tusen for en eksklusiv og minnerik opplevelse.
Konklusjon
Alt i alt har jeg en svært blandet følelse av dette hotellet. Det er egentlig ikke noe som lever opp til forventningene, men samtidig har du det du trenger.
Min stjernevurdering: 3 av 6.
Flere bilder
