Hvordan er det å fly business class i øverste dekk på en Airbus A380?
Jeg hadde gledet meg lenge til denne turen fra Houston til Frankfurt. Det skulle bli første gang jeg fløy med verdens største passasjerfly, og da attpåtil med Lufthansa som er kjent for sin profesjonelle service.
Forventningene var høye etter nærmest å ha fått maltraktert business class-begrepet hos United på turen fra San Juan til Houston. Og ikke minst etter fire særdeles tunge timer i United Club-loungen på George Bush Intercontinental Airport.
Stor business class-kø
Med 526 seter som skulle fylles var jeg meget spent på boardingprosessen. Som alltid hadde Lufthansa kontroll. Det var tydelig satt opp egne køer for de ulike klassene og plasseringene ombord i flyet. Med rundt 80 business class-seter var jeg spent på nettopp denne køen.
Vanligvis er Star Alliance Gold og business class-køen tynt befolket. Det var definitivt ikke tilfelle denne gang. Køen vokste ut av sperringene og lignet unektelig på den som oppstår foran enhver annen økonomiklasseflyvning. Dessuten hadde en flokk samlet seg foran fjernsynet i taket for å få med seg en avgjørende EM-kamp. Nuvel. Vi kom tidlig og sto heldigvis langt foran.
Det som forundret meg var hvor tynn HON Circle og First Class-køen var. Da slo det meg at det var her jeg burde stått. Med rundt åtte seter ombord er det her den ultimate luksusen oppleves. Men det får bli en annen gang.
Etter at de få førsteklassepassasjerene var ombord, var det tid for oss i business class. Vi hadde en egen inngang og gikk inn på øverste dekk. Til nå merket jeg lite til flyets størrelse, og det var i grunnen som å gå ombord i et fullverdig business class-fly.
Alt er likt
Vel plassert i setet begynte jeg å utforske omgivelsene. Det strømmet fortsatt på med folk, og følelsen av å sitte i et helt vanlig fly var påtagende. Ikke kunne du se hverken førsteklasse eller økonomi, alt var bare likt. Noe av den umiddelbare eksklusiviteten var altså borte.
Det snudde fort da en hyggelig, om også noe statisk, flyvertinne kom bort for å servere velkomstdrinken. Kabinpersonalet så forøvrig noe medtatt ut. Kanskje ikke så rart ettersom Tyskland nettopp hadde røket ut av EM. Flagget de hadde på kinnene bleknet ganske så raskt, noe servicen forøvrig også gjorde til å begynne med.
Ufullstendig meny?
Etter at velkomstdrinken var drukket opp kom flyvertinnene rundt med dagens meny. Dette skulle vi fortære de neste 10 timene:
Se bilder av vin- og drikkeutvalget til slutt i artikkelen.
Etter noen minutters betenkningstid ble det tatt bestilling. For anledningen hadde jeg bestemt meg for biffen. Flyvertinnen hadde derimot en annen beskjed. Biffen var «utsolgt» etter de to første radene. Hva var dette for noen service?
Jeg mistenkte ganske raskt at flyet hadde fløyet all maten til Houston, og at det på den foregående flyvningen hadde vært noen særdeles biffhungrige passasjerer. Uansett er det dårlig planlegging og service å gjøre det på denne måten.
De hadde heller ikke isteen jeg etterspurte, selv om den sto på menyen.
Gode og innholdsrike seter
Etter at bestillingen ble tatt var det rigget for take-off. Jeg fikk noen minutter til å utforske setet. Alt virket nytt og rent. I forhold til forrige tur fra München til New York, var det plassert praktiske minihattehyller ved vinduet. Endelig slapp jeg å reise meg for å legge vesken i hattehyllen.
Forøvrig var det både vannflaske og toalettmappe å finne i setet. Toalettmappen inneholdt sokker, sovemaske, ørepropper, tannbørste, tannkrem og fuktighetskremer. Jeg misliker disse sokkene og lurte på om det var mulig å få noen slippers slik du får hos SAS og Turkish Airlines. Det var det ikke. Da måtte jeg visstnok sitte i førsteklasse.
Setet kunne ellers legges helt flatt og hadde gode innstillinger for ulike sitteposisjoner. Puten og pleddet som fulgte med var også behagelige, slik at det var fullt mulig å få seg en blund for øynene. Pleddet er etter min mening litt for stivt, men puten en drøm.
Tid for treretters middag
Etter å ha utforsket setet var det tid for første servering. Nok en drink og kalde nøtter i skål. Jeg trodde disse skulle være varme, men de hadde vel for anledningen glemt å kjøre dem en runde i mikroen. Nuvel. Jeg var nøtt til å spise dem uansett.
Like etter var det tid for forretten. Denne gangen valgte jeg ingefærmarinert grillet biff i paprikasaus med sorte bønner til. En aldeles fortreffelig appetittvekker som skulle fungere som en erstatning for biffen jeg ikke fikk til hovedrett.
Når det kom til hovedretten var jeg fast bestemt på at det ikke ble noen biff og forventet meg vegetarisk lasagne. Til min store overraskelse kunne flyvertinnene informere om at de hadde en biff til overs. Jøss, tenkte jeg, og slo til.
Jeg skulle få servert en pecan- og nøtteskorpet oksefilet med broccoli, soltørket squash, pepperrot og potetmos. Smaksløkene danset. Jeg valgte i tillegg en frisk salat.
Presentasjonen var det ikke noe å klage på. Maten så innbydende ut. Den var i tillegg varm og luktet godt. Kjøttet var perfekt stekt og smakte fortreffelig under nøtteskorpen. Potetmosen hadde derimot en anelse for mye smørsmak og ble regelrett for fyldig for min sarte gane.
Etter to salte kjøttretter var det på tide med noe søtt. Her bød Lufthansa på det sedvanlige utvalget mellom iskrem, frukt og ostefat. Jeg gikk for vaniljeiskrem og fersk frukt. En lett søtsyrlig avslutning på denne helaftenen.
Middagslur og filmkveld
Med treretteren tungt plassert i maven var det på tide å legge til rette for en liten lur. Ettersom dette var en dagflyvning hadde jeg ingen store planer om å sove. Men setet måtte testes uansett.
Jeg rigget meg lett til. La utover pleddet og gravet hodet dypt ned i puten. På skjermen foran meg fyrte jeg løs en film i håp om å kunne sovne til denne.
Underholdningssystemet til Lufthansa er forsåvidt helt ok. Skjermen er noe vrien å navigere på og utvalgt noe tynt, men det som ligger der funker. Flyr du langdistanse flere ganger i måneden vil jeg anbefale egen iPad, men for en tur i ny og ne går det greit.
Søvnkvaliteten ble ikke all verden, men tross alt langt bedre enn å sove oppreist i 90-grader. Noe må du jo også foreta deg når flyvertinnene sitter på bakrommet og skravler. Det går jo timer uten servering.
Tid for frokost
Da det nærmet seg drøye timen igjen til landing var det klart for frokost. Denne var av den enkle sorten. Her fikk du et fat med pålegg (kalkun, salami og ost) i tillegg til fersk frukt og assosiert brød. Det var også mulig å velge en varm frokost med omelett. Denne sto jeg over.
For den som skulle hjem i Frankfurt hadde Lufthansa også et tilbud om velkomstlounge. Denne skulle jeg gjerne prøvd, men neste fly til Oslo gikk om altfor kort tid.
Konklusjon
Alt i alt var det en velkjent tur i Lufthansas business class. Du får ikke det aller mest eksklusive og du er i selskap med flere andre. Men både komforten og maten tilfredsstiller. Timene flyr i godt selskap.
Jeg merket i grunnen svært lite til at jeg satt i verdens største passasjerfly utover en ganske tung take-off og tilsvarende landing. Gøy å prøve var det uansett, og jeg gjør det gjerne igjen.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Bilder av menyen
