Mens alle snakker om ny kabin, flyr SAS uheldigvis fortsatt den gamle.
På visse ruter er det et slags lotteri om hvilken kabin du havner i. Ruten fra København til Tokyo flys fortsatt primært av fly med gamle kabiner. Ettersom jeg aldri tidligere har prøvd denne, så jeg det som en alternativ opplevelse. Servicen og mattilbudet skal jo være likt som i den nye.
«Når skal du ha lunch, da?»
Turen startet i Oslo med kurs mot København. Her benyttet jeg business-innsjekkingen. Denne var effektiv og helt som normalt. Skrankedamen var mer opptatt av å snakke om lunchpausen med kollegaen sin enn oss som sjekket inn. Her gikk alt på autopilot, og det var i og for seg greit. Denne gangen skulle jeg jo ikke ha noen ekstra service i form av oppgradering, og hun skulle bare sjekke meg inn.
Videre bar det igjennom fasttracken, som denne gangen utrolig nok var «fast», og opp i loungen for å slappe av den lille timen før boarding. SAS’ gullounge innfrir alltid. Turen fortsatte deretter ned til København i SAS Plus – en opplevelse ganske lik alle de andre jeg har hatt i Plus.
Vel fremme på Kastrup bar det rett i gulloungen. Det var bare en snau time før flyet til Tokyo skulle ta av, og det var like greit. Denne overfylte loungen er ikke akkurat en avslappende oase du legger inn ekstra tid for å nyte. Her håper jeg SAS har planer om å oppgradere i nær fremtid.
Skal det være en drink?
Da jeg ankom gaten var boarding allerede i gang og køen voksende. Heldigvis var det en egen forbeholdt SAS Business, Plus og gull, og denne var tom. Herlig. Vel ombord innså jeg at det var to deler av kabinen som var forbeholdt business class. En helt foran og en litt mindre bak barområdet. For anledningen havnet jeg i den bak.
Business-kabinen så ut til å bli full. Allikevel var flyvertinnene kjapt på for å ta jakken og servere velkomstdrinken. I setet fant jeg en liten SAS-toalettmappe med tannbørste, sokker, sovemaske og diverse kremer. I tillegg lå det en pute og hodetelefoner der.
Setet i seg selv så ut som en velbrukt stressless som hadde sett sine bedre dager. Renholdet var skralt. Det lå igjen smuler i kantene og plasten fra den forrige gjestens teppe var ikke ryddet bort. Mitt førsteinntrykk var at dette ikke var særlig mye business class, snarere premium economy.
Serveringer hele tiden
Det fine med business class er at du hele tiden får servert mat (som spiser av flytiden). SAS’ meny var fin og hadde et godt utvalg av mat og drikke.
Før serveringen startet kom flyvertinnene med varme håndklær. Dette er noe av det jeg elsker med business class. Følelsen av å innta måltidet i rene omgivelser i stedet for å rive av plasten på matbrettet etter å ha tatt ned det skitne bordet bak i kabinen er uvurderlig.
Først ut kom drikketrallen og en skål med varme nøtter. Det tar seg forøvrig ikke ut i business class å servere drikken fra samme tralle som du er vant med bak forhenget. Da er det bedre at du tar imot bestillingene, går frem og mikser drinkene og kommer tilbake slik Turkish Airlines gjør. Men nok om det. Drikke ble det nok av.
Til forrett gikk jeg for kylling og en frisk salat. En lett, men smakfull start i tillegg til varmt brød med smør.
Til hovedrett gikk jeg for kalveskanken med trøffelravioli. Smaken var helt ok, men bar preg av å være varmet litt vel mye.
Til dessert gikk jeg «all in» og valgte bringebærkaken med hvit sjokolademousse, iskrem fra Valrhona og fersk frukt. En nydelig søtsyrlig avslutning på et smakfullt måltid.
Etter at restene av middagen var samlet inn, kom flyvertinnene igjennom kabinen for å gjøre den klar for natt. Vindusskjermene ble dratt ned og kabinpersonalet trakk seg tilbake. For oss som ikke hadde planer om å sove nevneverdig, var det en bar fremme i kabinen tilgjengelig for snacks og drikke.
Ikke egnet sete å sove i
Etterhvert måtte jeg krype til korset og legge meg nedpå. Ulempen med disse gamle setene er at de ikke kan legges helt flatt. Jeg forsøkte å legge det så langt ned som jeg kunne og bre teppet over meg.
Det ble rundt fire timer ubehagelig søvn. Jeg følte blodet samlet seg i bena og våknet konstant med følelsen av å sove i en trapp. Konklusjonen ble at det var bedre å stå opp og teste underholdningssystemet.
Antikvarisk underholdning
Dette var derimot ikke noe å våkne til. Systemet var antikvarisk og særdeles begrenset. Skjermen var uhyre liten og svært lite responsiv. Jeg ga opp. Hodetelefonene var derimot behagelige. Dessverre var de ikke lyddempende, og jeg brukte heller mine Bose-hodetelefoner.
God frokost
Da det nærmet seg en time igjen til landing var det nok engang klart for servering. Denne gang sto det frokost på menyen. Her kom flyvertinnene inn med en tralle med litt av hvert du kunne velge i.
Jeg gikk for det tradisjonelle: croissant, yogurt müsli, ost/skinke/pølse og fersk frukt med et glass juice til. Veldig enkelt, men også en veldig fin start på ankomsten til Tokyo.
Konklusjon
Alt i alt var dette en helt grei opplevelse. Jeg sitter igjen med et inntrykk av premium economy med en touch av business class. Selvfølgelig mye mer behagelig enn å sitte bak forhenget, men samtidig en del som mangler for at dette skulle vært en fullverdig business class-opplevelse.
Min stjernevurdering: 3 av 6.
Flere bilder
