Kan United hente seg inn med denne lengre morgenflyvningen?
Etter den mildt sagt lite minnerike turen med United Business sist, skulle det bli en interessant opplevelse å forsøke på ny. Forventningene var naturlig nok lave.
Ettersom dette er en innenriksflyvning i USA, er servicetilbudet noe begrenset i forhold til en lengre internasjonal tur. Dette viste seg tydelig ved at det ikke fantes noen som helst lounge på flyplassen i San Juan. Men la oss ta det fra starten.
Hektisk start
Det var en grytidlig morgen med avgang i sekstiden. Allikevel var det ganske hektisk i innsjekkingsområdet. Etter noe rot med scanningen av bagasje for å forhindre ulovlige landbruksprodukter inn på fastlands-USA, fant vi frem til Premier Access-innsjekkingen. Her var det så å si ingen kø og ekspederingen gikk raskt og upersonlig for seg.
Videre bar det rett igjennom TSA PreCheck og inn til gaten. For ja, det var her vi måtte slå ihjel den knappe halvtimen før boarding. Denne halvtimen skulle forøvrig vise seg å bli til en time på grunn av forsinkelser. Mangelen på lounge var påtagende.
Nuvel. Boardingen gikk i gang og rullestolene ble sluppet ombord aller først. Dernest var det oss med business class.
Same old, same old
Vel ombord i flyet fant jeg de samme gamle setene på første rad. To ganger to i bredden mot tre ganger tre lengre bak. Med i underkant av fem timer til rådighet i disse merket jeg allerede nå at det skulle bli en lang tur. Håpet lå på serveringen.
Før take-off ble som vanlig velkomstdrinken servert i plastglass med en slapp serviett og særdeles overfladisk og sukkende «you’re welcome» til. Om ikke jeg var trett så var ihvertfall denne flyvertinnen det. Det virket nærmest som om hun gikk på en dårlig programmert autopilot.
Jøss, en kokk?!
Like etter at skiltet med fest setebelte var slukket kom det en person antrukket i kokkeutrustning bort og lurte på hva vi ville ha til frokost. Valget sto tydeligvis mellom omelett og french toast. Jeg gikk for sistnevnte.
Pussig nok var det ikke blitt utdelt noen meny og du måtte tolke de mumlende lydene fra denne liksomkokken for å forstå hva du skulle dytte i geipen.
Frokosten ble servert på et brett og lignet på maten du fikk på økonomiklasse før i tiden. Ved første øyekast kunne jeg ikke tyde hva jeg var blitt servert. Varmmaten hadde den samme gråbrune farven og det var umulig å se hva som var kjøtt og brød.
Er dette mat?
Idet jeg tok første tygg kjentes det helt ok ut på smak, selv om jeg ikke kunne sette ord på hva det smakte. Konsistensen var derimot seig, hard og vanskelig å tygge. Sulten som jeg var gikk det ned, bortsett fra den myke og geléaktige brune klumpen som lå ved siden av «toasten». Hva i himmelens navn var det?
Croissanten var heller ikke i nærheten av sin franske opphavsmann. Den smakte som en slags fet og søt ullaktig bolle. Frukten var derimot frisk og spiselig. Utrolig nok.
Og det var det. Dette brettet var alt som ble servert på denne fem timer lange flyturen i tillegg til drikke. Houston, we have a problem. Gjett om jeg gledet meg til å lande.
Gjennomført lav kvalitet
På underholdningssystemet surret det noe amerikansk sitcom. Du kunne tydeligvis skifte kanal og betale for filmer, men hvem i all verden sveiper kredittkortet sitt for å se film på en lavoppløselig skjerm like liten som en iPad mini hengende langt foran deg?
Konklusjon
United virker å ha et gjennomført dårlig business class-konsept i alle ledd. Servicen er fraværende, maten dårlig og komforten på bunn. Business class bør avvikles eller til nød endre navn til premium economy class.
Min stjernevurdering: 2 av 6.
