Et mekka for den med historisk interesse og fascinasjon for det forlatte. Og kanskje for gamle kommunister som savner Sovjetunionen.
Det er kanskje ikke all verden å oppleve i Kyiv, men hopper du ombord i en buss og setter kursen to timer nordover kommer du til den største turistattraksjonen av dem alle: Tsjernobyl.
Det er dog ikke bare-bare å komme seg hit. Du må reise på guidet tur og huske pass. Reisefølget og jeg hadde booket turen ved hjelp av et lokalt firma som hadde spesialisert seg på reiser inn i området. Disse ordnet alt det praktiske såfremt vi betalte.
Gryende turistmekka
Tsjernobyl er i dag blitt et velorganisert turistmekka med en rekke aktører som tilbyr alt fra dagsturer til ukeslange overnattingsopphold. Både reisefølget og jeg mente at det holdt lenge med en dagstur. I alle fall i første omgang. For dette måtte vi ut med snaue tusenlappen hver.
Inkludert i pakken var busstur til og fra Kyiv, et enkelt kantinemåltid, geigerteller og guide hele veien. I grunnen alt vi trengte bortsett fra niste underveis. Transport til og fra bussholdeplassen kom selvsagt også i tillegg.
Oppmøte var klokken 7:30 ved sentralstasjonen. På forhånd hadde vi ikke fått noen informasjon om turens varighet, men antok at det ville ta hele dagen. Det skulle vise seg at vi først var tilbake klokken 21. Med andre ord en av de lengste dagsturene jeg hadde tatt.
Nuvel. Idet vi kom ombord i bussen og hadde betalt siste rest av beløpet kontant til guidene, var det bare å lene seg tilbake og følge med på det som skjedde. De første to timene frem mot Tsjernobyl gikk med til praktisk informasjon og visning av en dokumentar. Kjekt for den som ikke kjente til historien på forhånd.
Hva er spesielt med Tsjernobyl?
Årsaken til at Tsjernobyl-området i dag er en stor turistattraksjon beror på en uhyggelig katastrofe. 26. april 1986 eksploderte en av reaktorene på kjernekraftverket i området som da var en av del av Sovjetunionen. Enorme mengder stråling spredte seg over store deler av Europa og rammet de nærliggende byene hardest. Det var disse vi nå skulle besøke.
Til tross for massive forsøk fra sovjetiske myndigheter for å skjule katastrofen ble det etterhvert offentlig og satt i verk drastiske tiltak. Innbyggerne innenfor en bestemt sone ble tvangsflyttet, og fikk kun lov til å ta med seg det aller mest nødvendige. Dette gjorde at det meste ble forlatt slik det var i 1986, og det er nå mulig å foreta en tidsreise tilbake til dette året.
Grensekontroll
Den guidede turen involverte en rekke stopp. Først ute var grensekontrollen. Du kom ikke inn uten gyldig pass og godkjennelse på forhånd. Tsjernobyl er i dag en militær sone med streng grensekontroll. Her hadde heldigvis guidene gjort alt forarbeidet, og det var bare for oss å vente på vår tur.
Både reisefølget og jeg var overrasket over det store antallet turister. Det viste seg at hele 800 mennesker hadde tatt turen hit i dag. Vi som så for oss en eksotisk liten minibuss fikk sjokk av alle de store turistbussene. Dette er jo nesten som Thorleifs bussreiser, sa jeg tørt.
Ved grensen hadde du forøvrig to kiosker som solgte enkel mat og snacks i tillegg til suvenirer. Dette var siste sjanse for deg som hadde glemt å ta med nistepakke. Reisefølget og jeg var derimot godt skodd og var mer enn klar for å starte utflukten.
Forlatte gårdsbruk
Første stopp innenfor 30 km-sonen var en forlatt landsby kalt
Zalissya. Her stoppet bussen et lite kvarter slik at vi fikk rusle rundt i døde kollektivistiske gårder. Selve juvelen i kronen for innbitte kommunister. Det var derimot ikke mye storhet igjen der vi ruslet rundt på hullete planker med skolebøker og gamle aviser strødd omkring.
Gårdene bar tydelig preg av plyndring. Her hadde folk tatt seg til rette og kastet utover eiendelene. Nå hadde turister lagt det lille som var igjen på utstilling. Tankevekkende og fryktinngytende var det uansett.
Antenne fra den kalde krigen
Videre gikk veien mot en enorm antenne fra den kalde krigen. Dette var visstnok den eneste gjenværende fra Sovjet-tiden ettersom de andre var blitt destruert like før murens fall. Interessant krigshistorie, men ikke nevneverdig spennende for en som ikke kjenner til de tekniske detaljene. Guidene var dog flinke til å forklare.
Neste post på programmet var nok en forlatt by, Kopachi. Her var det ikke mye igjen bortsett fra en barnehave. Det er kanskje når du ser spor av barn du virkelig kjenner på det menneskelige ved katastrofen. Barnehaven var nærmest intakt med tegnebøker, senger, dukker og skap. Endog timeplanen hang på tavlen ved inngangen.
Halve dagen var nå gått, og det skortet ikke på sterke inntrykk. Sulten begynte å gnage hos flere i turfølget og vi så nå alle frem til den mye omtalte kantinelunchen. Vi skulle nemlig få spise i den lokale kantinen der arbeiderne inne i Tsjernobyl spiste. Om ikke annet skulle dette vise seg å bli en nokså autentisk opplevelse.
Autentisk kantinemåltid
På vei inn i kantinen måtte vi igjennom strålesjekker. Det sto noen maskiner à la kroppsscannerne på flyplassen du måtte igjennom. Ingen av oss ga utslag og vi kunne således rusle opp i kantinen for et herremåltid vi sent ville glemme.
Jeg skal være ærlig å si at jeg ikke hadde de altfor store forventningene. Reisefølget, som hadde gått for vegetarmåltid, var derimot langt mer forventningsfull.
Dette er jo som å være tilbake i Forsvaret, utbrøt jeg, da jeg så de røslige matronene som sto bak disken og slengte på suppe og porsjonerte sparsommelig ut enkle retter. Vi dro matbrettene våre bortover stasjonene og lesset på. Om ikke annet var det farverikt.
For oss ikke-vegetarianere ble det servert smakløs pasta og slapp karbonade i tillegg til en særdeles tynn borscht. Og vegetar? Akkurat det samme sett bort fra karbonaden. I tillegg til noe oppskåret frukt. Vegetar var tydeligvis et ukjent begrep i Ukraina. Saften til var et kapittel for seg selv.
Både reisefølget og jeg gikk nærmest like sultne ut som vi kom. Enda godt vi hadde rikelig med niste i ranselen. Dessuten var det knapt med tid. Kun 30 minutter var avsatt til lunch. Det var i og for seg greit ettersom viktigste post på programmet nå sto for tur: spøkelsesbyen Pripyat.
Spøkelsesbyen Pripyat
I Pripyat var det satt av én time og et kvarter til byvandring. Det var forbudt å gå inn i noen av bygningene på grunn av faren for kollaps, men vi fikk virkelig kjenne på ensomheten der vi tuslet rundt blant forlatte boligblokker, restauranter, hotell og supermarked.
Det fiffige var at Sovjetunionen bevisst hadde bygget Pripyat som et utstillingsvindu. Dette var særlig synlig med hensyn på at de hadde et supermarked. Det fantes kun tre supermarkeder i hele Sovjet ettersom det ikke var behov for det når det uansett bare var én variant av hvert produkt. Guffent.
Unikt var også kino, restauranter og svømmehall. Dette var å regne som luksusgoder og ikke forbeholdt vanlig folk. Det meste var fortsatt intakt, og jeg hadde fryktelig lyst til å gå inn. Dessverre var ikke det tillatt. Det forlatte hotellet vekket især min interesse. Mon tro hvordan kommunisteliten bodde da de var på besøk i Pripyat.
Rosinen i pølsen var dog den forlatte fornøyelsesparken som aldri rakk å åpne. Her var det karuseller, radiobiler og et stort pariserhjul som skrek etter å bli tatt i bruk. Et punkt på pariserhjulet var det også rekordhøy stråling. Guiden tok geigertelleren borti og den løp nærmest løpsk.
Hva med strålingen?
Men hvordan var det egentlig med strålingen ellers? Jeg tuslet rundt med geigertelleren og den pep i hytt og vær. Etterhvert måtte jeg rett og slett legge den fra meg. Det var ikke fordi strålingen ble skadelig høy, men fordi terskelen var satt så lav.
Under hele den 14 timer lange turen var vi ikke blitt utsatt for mer stråling enn det vi ville fått på en halvannen time i luften med fly. Med andre ord langt fra skadelig og slett ikke noe å bekymre seg for.
Tett på atomreaktoren
Etter besøket i Pripyat kjørte vi videre mot den innkapslede atomreaktoren hvor ulykken fant sted for drøye 30 år siden. Her var det ikke tillatt å ta bilder, men vi fikk stoppet utenfor et monument med atomreaktoren i bakgrunnen.
Hele bussfølget var nå nokså trette. Det hadde vært en lang dag og vi gledet oss alle til å sove ombord i bussen på vei til Kyiv. Men før dette skulle vi innom Tsjernobyl sentrum for å minnes de falne i ulykken. Flere valgte å sitte igjen i bussen, men reisefølget og jeg følte det var på sin plass å vise respekt.
Turen hadde ellers gått meget effektivt for seg og guidene var dyktige historiefortellere. Med tanke på hvor lang tid alt tok, og hvor mye vi rakk over, var det virkelig ikke noe å si på prisen.
Konklusjon
Alt i alt en uhyre fascinerende tur med mange historiske inntrykk. Solid og trygt opplegg gjør dette til en tur verdt å få med seg før masseturismen virkelig tar over. Men for all del: husk niste.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
PS! Hjalp denne anmeldelsen deg? Hjelp meg litt her!
Flere fascinerende bilder
