Vil Europas beste flyselskap og business class klare å levere igjen?
Det er ingen hemmelighet at jeg har lagt min elsk på Turkish Airlines. Ikke bare har de beste intra-europeiske business class, men også pålitelig og god service.
Ulempen er kanskje at det er så varierende flytyper fra Oslo og ned mot Istanbul. Jeg har opplevd alt fra fullstendig flate til helt vanlige økonomiklasseseter med blokkert midtsete som business class. Servicen har dog vært den samme gode.
Rød løper
Det var med stor spenning jeg ruslet mot den røde løperen foran business class-innsjekken på Gardermoen. Turkish har nemlig egne skranker her. Det var alt begynt å forme seg kø hos økonomiklassepassasjerene. Følelsen av elegant å spasere forbi køen var sterkt til stede.
Bak skranken satt noen hyggelige bakkeansatte fra SAS og tok oss imot. Småpraten gikk mens vi sjekket inn og registrerte diamantkortene våre. Bekymringene om oppgradering var borte. Vi hadde alt booket beste klasse. Herlig.
Innsjekk gikk lekende lett og vi ruslet bort til fasttracken. Det er verdt å merke seg at vi ikke får lov til å bruke SAS’ fast track, selv om det er ganske naturlig når det er et Star Alliance-selskap som flyr. Nuvel. Det var nærmest ingen kø i premium-slusen.
Pølsefest i gullstuen
Nå gikk turen opp i gullstuen for en kjapp matbit. Ettersom det var torsdag var det full pølsefest her. Det var bare å hive innpå. Pølse skulle vi neppe smake igjen på de neste ukene da vi både skulle fly og bo etter islamske regler.
Med pølsen og sprudlevannet skvulpende i maven hastet vi av sted mot passkontrollen i frykt for køer. Det var nemlig advart om at det håpløst underbemannede systemet på Oslo lufthavn kunne by på utfordringer. Heldigvis hadde vi flaksen med oss denne gang.
Først ombord
Vi kom frem til gate noen minutter før ombordstigningen gikk i gang. Jeg stilte meg derfor fremst som vanlig for å komme først ombord. Etter at rullestolene var inne, til stor forargelse for en annen business class-passasjer – som mente at han burde kommet foran rullestolene siden han hadde betalt for det, spaserte jeg ombord.
Avistrallen sto nede i gaten, og jeg snappet med meg Wall Street Journal på vei inn. Pussig at det ikke lå noen norske blekker der. Som kjent har jo SAS kuttet dette i loungen. Jeg hadde dermed håpet at Turkish, konservative som der er, kunne bydd på noen norske.
Store seter
Vel ombord fikk jeg svaret på hvilke seter vi fikk. Gleden var stor da jeg oppdaget at det var de vanlige business class-setene som ved forrige tur til Lisboa. Konfigurasjonen var altså 2-2 og ikke 3-3 som bak. Dette er luksus å regne i Europa i dag.
Business-kabinen så ut til å bli full på denne ettermiddagsflyvningen ned mot Istanbul. Det var også kun fem rader. Reisefølget var endog splittet opp, noe vi forøvrig var meget forundret over ettersom seter på forhånd var valgt.
Nuvel. Jeg fant meg godt til rette og gjorde meg klar for turen. Etter at de fleste var gått ombord begynte så smått serveringen. Først ut var velkomstdrinken.
Nydelig limonade
Brettet med de farverike drinkene kom fristende forbi. Jeg skulle selvsagt ha limonaden. Det viste seg å være rift om denne tyrkiske delikatessen. Flyvertinnen måtte dermed fly frem og tilbake for å mikse nye drinker.
Mens jeg nippet til limonaden og spente fast setet beltet kom trallen med aviser igjennom kabinen. Jeg hadde alt sikret meg ved inngangen og takket høflig nei. På samme tralle var også hodetelefonene. Disse skulle jeg ha.
Kun til låns
Flyvertinnen opplyste uttrykkelig klart at hodetelefonene kom til å bli samlet inn ved landing. Her var det åpenbart mange som hadde tatt disse med seg tidligere og bidratt til et såpass stort svinn at Turkish har måttet innføre denne praksisen.
Og med hodetelefonene utdelt var det klart for take-off. Det var nydelig vær utenfor og en fantastisk utfart fra idylliske Jessheim som for anledningen hadde ikledd seg sommerdrakten.
Menyen
Det var vanskelig å ta blikket vekk fra vinduet, men menyen lå foran meg og fristet. Jeg var vel så spent på hva vi skulle få servert som å se på hva som foregikk på Jessheims sletter. Dermed åpnet jeg menyen. Turkish er vel det eneste intra-europeiske flyselskapet som tilbyr meny på business class.
Utvalget var greit. Det var tyrkiske delikatesser. Drikkeutvalget var også innenfor, ihvertfall til en drøye tre timers flytur å være. Her var det mulig å kose seg glugg ihjel. Jeg bestilte en pasta rigatoni med tomatsaus til hovedrett.
Før maten kom den sedvanlige varme kluten. Jeg rengjorde setet og gjorde meg klar for servering. Ennå skvulpet pølsene i maven, men det var fortsatt plass til noen tyrkiske lettvektere.
Fullverdig underholdning
Mens maten ble tilberedt flippet jeg opp skjermen ved setet. Dette er nok en unik ting innad Europa: et fullverdig underholdningssystem på en så kort tur. Slett ikke verst. Utvalget av filmer var dessuten oppdatert og greit. Jeg skulle derimot ikke kaste bort tiden på det.
Omsider var det klart for mat. Drikketrallen kom susende igjennom kabinen. Deretter fulgte et brett med forrett, salat, oster, dessert, smør og brød. Hovedretten skulle komme senere.
Forrett
Til forrett var det tyrkisk meze. Det vil si ymse småretter. For anledningen en rekke vegetariske varianter. Jeg smakte litt på alle til tross for at jeg er en velkjent kjøtteter. En helt grei start.
Velkomponert, men det appellerte ikke helt til min gane. Reisefølget var derimot av en helt annen oppfattelse.
Hovedrett
Jeg tygget litt på det tyrkiske brødet mens jeg ventet på hovedretten. Pasta slår aldri feil. Trallen kom nok en gang forbi og pastaen ble servert. Det duftet lett av parmesan og så lekkert ut. Smaken var forøvrig aldeles utsøkt. Al dente til tusen.
Dessert
Pasjonsfruktterten til dessert var derimot litt for syrlig for min gane, og jeg savnet noe ordentlig søtt. Da kom jeg på at det gikk jo an å bestille kakao. Dette gjorde jeg da desserttrallen med brennevin, kaffe og te kom forbi. Dessverre var kakaoen mer bitter enn søt, men slett ikke dum av den grunn.
Toalettfasiliteter
Etter at serveringen var rundet av benyttet jeg anledningen til å teste toalettet. Dette var i og for seg ganske ordinært bortsett fra at det var satt frem en velduftende såpe og fuktighetskrem. I tillegg sto det et skilt fremme om at du kunne be om tannbørste. Du skinnende glis.
Ute var det nå begynt å bli mørkt og det nærmet seg landing. Fra vinduet kunne vi se Istanbul lyse opp i all sin prakt. Et virkelig vakkert syn. Hadde Tyrkia vært mer stabilt skulle jeg gjerne tilbrakt noen dager her.
Egen minibuss
Vel nede på bakken så jeg business class-bussen parkere utenfor flyet. For ja, vi hadde parkert så langt fra gate at vi måtte ta buss. Det fine med Turkish er at du her får egen minibuss skjermet fra resten. Nesten litt sånn som sjåførtjenesten til Lufthansa på førsteklasse.
Ettersom det ble noe venting på bakken begynte utålmodige økonomiklassepassasjerer å presse seg frem foran gardinen. Ingen flyvertinne tok grep, men en av passasjerene gjorde. «This is business class», sa han bryskt og rev forhenget foran dem. Videre mumlet han noe om at hvis de ville foran så måtte de betale for det. Så sant, så sant.
Omsider åpnet dørene seg og det var bare å hoppe ombord i minibussen. Alt gikk lekende lett og vi var raskt inne i terminalen igjen. Nå ventet halvannen time i en av verdens aller beste lounger.
Konklusjon
Alt i alt en helt utsøkt reise. Servicen var enkel og profesjonell og maten av høy kvalitet. Det finnes ikke bedre business class i Europa. Dette er utvilsomt den beste måten å reise på med mindre du eier et privatfly.
Min stjernevurdering: 6 av 6.
Video
Flere bilder
Hvor går turen videre?
Dette var bare den spede begynnelse. Gå ikke glipp av fortsettelsen. Følg meg på Facebook for alle innlegg!
