Hvordan gikk det da jeg for første gang rykket ned og satte meg bak forhenget?
Turkish Airlines er kanskje det flyselskapet jeg har vært mest fornøyd med hittil. Til tross for noe foreldede og intime seter på langdistanse har de Europas utvilsomt beste business class. Selv med utallige timer ombord hos tyrkerne har jeg aldri før testet deres økonomiklasse. Nå var derimot tiden kommet.
Etter en behagelig natt på Radisson Blu Airport Hotel satte jeg kursen mot Turkish’ skranker. I motsetning til for eksempel Lufthansa har de sine egne på Gardermoen. Som Star Alliance Gold kunne jeg også benytte business-innsjekken til tross for at jeg fløy økonomiklasse.
Ingen rød løper
«Jeg håper de har lagt ut den røde løperen», sa jeg forventningsfullt til reisefølget. Det har nemlig hendt seg at det ligger et lite teppe foran business-innsjekken. Denne gangen så det derimot mørkt ut. Det var tydelig todelt, men intet teppe eller kø.
Nuvel. Jeg henvendte meg til skrankebetjenten på en høflig måte i håp om at det kanskje kunne vanke en gratis oppgradering. Det skulle vise seg å være for meget å håpe på. Den eldre herren pekte mot Turkish’ billettkontor og sa jeg kunne kjøpe oppgradering der. For 2 000 kr per flyvning sto jeg over. Det var tross alt kun snakk om to ganger fire timer flytid.
Betjenten sjekket oss videre inn etter noe surring i datasystemet. Prioritetslappene ble glemt på bagasjen, og EuroBonus-nummeret mitt måtte legges inn på nytt. Ikke helt optimalt, men vi satte kursen mot fasttracken. Her er det verdt å nevne at du må gå til felles-fasttracken og ikke SAS.
Lite folk og tid
Ettersom vi hadde tilbrakt litt for lang tid i frokostsalen på hotellet måtte turen oppom gullstuen utgå. Det var ikke verdens undergang å gå glipp av salamiskivene og grønnsakene der. Det ventet nemlig et måltid ombord.
Å reise på lørdager er en fryd. Det var ingen kø i passkontrollen og lite folk rundt omkring i terminalen. Dermed slo vi oss elegant ned ved gate og ventet på at den prioriterte ombordstigningen skulle gå i gang. Det skulle vise seg å bli en like surrete opplevelse som ved innsjekk.
Reisefølget og jeg fikk etterhvert skviset oss frem i folkemassen og gikk inn etter de trillende passasjerene. Å spasere forbi business class var noe uvant, men det så neimen ikke ut til å være det aller største tapet. Dette var nemlig den gamle sorten med noe bredere seter tilsvarende American Airlines First Class.
Moderne seter
Konfigurasjonen lenger bak var tre ganger tre. I det lengste hadde reisefølget og jeg håpet på blokkert midtsete ettersom flyet ikke var helt fullt. Det skulle vise seg å falle i fisk. En liten inder spratt ned i setet ved siden av oss, men forholdt seg heldigvis rolig under hele flyvningen.
Setene var overraskende romslige og minnet veldig om økonomiklasse på langdistanseruter. Benplassen var god og du hadde et fullverdig underholdningssystem i seteryggen. Gratis ørepropper lå også klare i setet. For meg virket det nesten som at kvaliteten på setene her var bedre enn foran forhenget.
Både reisefølget og jeg savnet velkomstdrinken. Her var det nemlig ingen velkomstservice utover avistrallen like før du gikk ombord. Dermed måtte vi bare slå oss ned og vente på serveringen.
Varmmat i vente
Like etter take-off gikk serveringen så smått i gang. I likhet med Garuda fikk du servert et fullverdig varmt måltid i økonomiklasse. Du fikk endog valget mellom flere retter. For anledningen kunne du velge mellom vegetarisk pasta eller kylling. Her testet reisefølget og jeg ulikt.
«Jeg savner den varme kluten», sa jeg til reisefølget, før jeg så smått begynte å rive av folien på maten. Det første som slo meg var hvor høy kvaliteten faktisk var. Ikke engang i SAS Plus på lange Europa-ruter får du servert varmmat, og i økonomiklasse må du klare deg på kaffe og te.
Dette var da fryktelig likt business class, tenkte jeg, mens jeg åpnet posen med bestikket. Sannelig min hatt, det er jo av metall, utbrøt jeg. Turkish’ økonomiklasse minnet mer og mer om SAS Plus på langdistanse, bare til en brøkdel av prisen.
Smakfull kylling og fri flyt
Maten var slående lik business class både i presentasjon og på smak. Det var riktignok noe lavere porselensfaktor, men du verden så lekkert. Kyllingen smakte fortreffelig med den enkle potetmosen til. Og reisefølgets vegetariske pasta var slett ingen skuffelse.
Du fikk servert både forrett, hovedrett og dessert på det samme brettet. Forsåvidt ikke så ulikt business class sett bort fra at varmmaten kommer separat samt at det vanker avec til desserten. Av drikke i økonomiklasse fikk du alt av leskedrikker i tillegg til rød eller hvit vin.
Ingen champagne
Reisefølget dristet seg til å spørre om champagne, men ble høflig avvist. Av alkoholholdig drikke kunne du kun nyte rød og hvit vin. Disse kom til gjengjeld på små glassflasker. Det beste av alt var jo at det var fri flyt. Dette var all inclusive i luften.
Desserten besto av en lett sitrusmousse. Denne sto jeg elegant over i motsetning til i nabosetet hvor den gikk ned på høykant. «Turkish har så god mat», gomlet reisefølget, mens jeg lattermildt la til at det var bare å kose seg.
Det ble kun med dette matbrettet og en ekstra drikkeservering før flyvemaskinen vendte nesen nedover mot Istanbul. Nå ventet knappe to timer i loungen før vi igjen med akkurat samme service og fly skulle videre mot Doha.
Loungepause i Istanbul
I motsetning til på Gardermoen var det full action på Atatürk lufthavn. Det var tydelig at lørdag ikke var en rolig reisedag. Her var nemlig hele verden samlet i putrende smeltedigel. I loungen var det tilnærmet like kaotisk. Heldigvis fikk jeg sikret meg litt påfyll og slappet av i en litt roligere krok.
Les hele anmeldelsen av Turkish Airlines CIP Lounge her!
Kosfaktoren ble trolig litt for høy ettersom vi glemte klokken. Dermed var det bare å sette i marsj mot gate. Vi skulle jo ikke gå glipp av den prioriterte ombordstigningen. Gaten lå 15 minutter unna og det ventet en busstur før vi kom ombord.
Amper ombordstigning
Det var tendenser til amper stemning under ombordstigning da en eksotisk kvinne motsatte seg gatevertens ordre. Til tross for at priority boarding ble overholdt ble vi alle stuet inn i en og samme buss. Nytteløst, sa jeg, og stilte meg klar ved døren for å komme først ombord.
Flyvemaskinen var en blåkopi av den fra Oslo. Dermed var det ingen nyheter å melde om bortsett fra at underholdningssystemet var av den eldre sorten. Her var det ikke touchskjerm, men trykkskjerm. Håpløst. Jeg fikk uansett sett en film. Utvalget var det nemlig intet å si noe på.
Pasta på menyen
Ettersom flyturen fra Istanbul til Doha var tilnærmet like lang som den fra Oslo var servicetilbudet også likt. Du fikk valget mellom to varmmåltider: biff eller pasta. Jeg gikk for pasta denne gangen mens reisefølget måtte kapitulere og stå over hele gildet. Kanskje ikke så rart med alt påfyllet hittil.
Pastaen denne gangen var dog noe annerledes. Det var penne fremfor rigatoni og med noen aubergineskiver lurt inn i sausen. På smak var den ganske ordinær med tomat som den mest fremtredende. En enkel rett som ikke metter så altfor meget.
Barnemat?
Til forrett var det en eller annen kald stuing som jeg elegant sto over. Desserten var jeg derimot langt mer begeistret for. Dette var nemlig en mild sjokolademousse. I grunnen følte jeg det hele var et typisk barnemåltid. Pasta og sjokolademousse er jo ikke akkurat de mest utfordrende rettene. Men det er som med pølser: enkle smaker kjenner ingen alder.
Med maten innenbords måtte jeg avsted for å sjekke ut toalettene. Disse befant seg helt bakerst i kabinen. Selv om det var langt enklere og nærmere å benytte seg de foran var disse forbeholdt business class. Flere forsøkte å snike seg frem, men ble sendt i retur. Sånn skulle det være.
Ordinære toaletter
Størrelsesmessig var toalettene helt ordinære. Her var det ingen ekstra fasiliteter som lotion eller andre amenities. Det jeg derimot likte var den automatiske vasken. Du slapp å holde inne en knapp for å få vann. Det fløt av seg selv. Herlig.
Tilbake i setet duppet jeg av. Det nærmet seg tross alt midnatt og det hadde vært en lang reisedag. Jeg kjente det så vidt i benene at vi ikke hadde fløyet business class, men det var neimen ikke mye å klage på. Å betale fem ganger så mye for de få ekstra fordelene i business virket nå helt meningsløst.
Det var inntil jeg så bussen som skulle frakte business class-passasjerene til terminalen parkerte utenfor flyet. Store skinnseter og vinduer uten innsyn. Den skulle jeg likt å teste.
Konklusjon
Alt i alt leverer Turkish en fremragende økonomiklasseopplevelse. Er du vant med SAS Plus får du følelsen av å fly business class her. Varmmat, gode seter og godt underholdningssystem gjør at du kan fly langt før blodproppen tar deg.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
PS! Sjekk hva det koster å fly økonomiklasse med Turkish Airlines her!
Video
Flere bilder
Hvor skal jeg bo?
Kun det beste er godt nok når jeg inntar et av Dohas mest fornemme hoteller. Les den fyldige anmeldelsen her!
