Betød en splitter ny flyplass også en splitter ny lounge?
Jeg hadde med store forventninger gledet meg til Erdogans stolthet skulle åpne. Det var tross alt snakk om verdens største flyplass. Det måtte jo bety en enda større og mer prangende lounge enn den vi var kjent med fra Atatürk?
Reisefølget og jeg fomlet litt i blinde på den enorme flyplassen. I mylderet av luksusbutikker og taxfree var det vanskelig å finne loungen. Etterhvert vendte jeg blikket oppover og fant ut at den befant seg i annen etasje. Men hvordan skulle vi komme oss opp?
Splittet lounge?
Det var egne innganger for handicappede og gravide lett tilgjengelig innimellom butikkene, men her slapp vi ikke inn. Vi måtte derimot gå rundt for å komme til hovedinngangen som lå på siden. Reisefølget og jeg valgte bevisst å gå mot business class-loungen ettersom det var denne vi hadde sluppet inn i på gamle Atatürk.
Nede ved rulletrappen som skulle ta oss opp i loungen satt en vertinnene som validerte billettene. Hun avviste oss med en gang hun så våre røde økonomiklassebilletter. Dette var kun for business class, må vite. Jøss, tenkte jeg, er Turkish begynt å etterape Qatar og Singapore med egne lounger for gullkortinnehavere? Tydeligvis.
Vi måtte pent sette kursen mot Miles&Smiles-loungen som lå i motsatt ende. Jeg håper inderlig ikke at dette blir en nedgradering, gryntet jeg til reisefølget. Heldigvis skulle det vise seg å være minimale forskjeller.
Same old, same old
Idet vi kom opp rulletrappen, og scannet oss inn igjennom de automatiske slusene, slo det meg at mye var likt fra Atatürk. En stor skjerm som viste noen av Turkish’ mest fristende destinasjoner surret i bakgrunnen med en vase med ferske blomster foran. De gamle oppbevaringsboksene sto like ved inngangen, så her var det bare å løse inn eiendelene sine og nyte i vei.
Møblementet var tatt med fra den gamle loungen, og det var ingen nye sittegrupper å spore bortsett fra noen skandinaviske pinnestoler rundt buffetene. Ingen liggestoler var tilkommet, men du hadde selvsagt conciergen som voktet inngangen til de berømte private suitene.
Pussig, sa jeg. Dette var jo en lounge kun for gullkortinnehavere. Hadde Turkish begynt å tilby suiter til andre enn business class-reisende? Jeg måtte gå bort for å høre.
Ingen adgang til privat suite
Det tok ikke lang tid før også denne vertinnen oppdaget min røde økonomiklassebillett .Jeg ble kontant, men høflig avvist. Det var fortsatt kun forbeholdt business class-passasjerer og innehavere av Elite Plus-kortet hos Turkish som slapp inn.
Nuvel. Reisefølget og jeg fant oss en mykere sofagruppe og slo oss ned. Det første som slo meg var mangelen på stikkontakter. Det var noen flere åpninger i gulvet, men ikke nevneverdig forskjell fra Atatürk. Skuffende. En splitter ny flyplass bør jo være rigget for smarttelefongenerasjonen?
Fyldig tyrkisk frokost
Ettersom jeg hadde en del timer til rådighet i loungen fikk jeg anledning til å teste både frokost og lunch. Frokosten var som den pleide med et rikt utvalg av oliven, oster og grønnsaker i tillegg til pide, varme sandwicher, eggerøre, omeletter og stekte poteter.
Bacon kunne du bare glemme. Det var heller ikke all verden med kjøtt å finne. Den tyrkiske frokosten er jo som kjent i stor grad vegetarisk. Jeg klaget dog ikke og røsket med meg en sandwich av ost og tomat i tillegg til en skål med cornflakes. Det var forøvrig overflod av bakverk og tyrkiske bagels.
Matstasjonene var mye mer innbydende satt opp. De sto sentralt og var lette å finne i motsetning til på Atatürk. Her kunne du henvende deg for å få fersk pide, skreddersydd omelett eller andre godsaker. Kokkene var usedvanlig høflige og imøtekommende.
Rikelig med drikke
Når det gjaldt drikke var utvalget av det vante slaget. Du hadde små barer med vin og brennevin plassert rundt omkring i loungen i tillegg til store butikkjøleskap med mineralvann. Og det var ikke måte på utvalg av brus.
Innen cola-genren kunne du velge mellom Pepsi, Pepsi Max, Pepsi Light, Coca-Cola og Coca-Cola uten sukker. Det var i tillegg juicer og melk på flaske. Her var det bare å fylle opp ranselen dersom du skulle bli tørst på ferden videre. Jeg merket forøvrig ingen nedgradering i drikkeutvalget.
Mindre underholdning
Utover mat og drikke var den gamle Turkish-loungen viden kjent for sitt brede utvalg av aktiviteter. Dette så det ut til å være strammet noe inn på i den nye Miles&Smiles-varianten. Bilbanen var selvsagt på plass og lekerommet for barn var velfylt, men golfsimulatoren og biljardbordet var borte. Kinosalen var derimot til stede med popcornmaskinen like ved.
Det var altså underholdningen Turkish hadde spart inn på. Jeg savnet faktisk biljardbordet, og hadde tatt et par slag her tidligere. Var det flyttet til et sted jeg ikke så eller befant det seg kun i business class-loungen? Det vites ikke.
Utover den fysiske underholdningen hadde du jo aviser og magasiner tilgjengelig i tillegg det gamle Wi-Fi-systemet. Dette var ikke særlig forbedret. Du måtte fortsatt skrive ut en papirlapp med en lang kode for å komme deg på, men tilgangen var langt mer stabil.
Smakfulle kaker og lunch
Jeg rakk i grunnen ikke å surfe all verden. Jeg var mer opptatt av å nyte maten, især kakene. Det var et variert utvalgt, men jeg fant fort min favoritt: sjokoladekaken med den fløyelsmyke mousseglasuren. Til å nyte søtsakene kunne du få spesialbrygget kaffe eller te. Her manglet det ikke noe.
Etterhvert ble også lunchen satt frem. Her kunne du nyte en rekke ferdigblandede salater, smake på grillet okse- og kyllingkjøtt eller kaste deg over den vegetariske pastaen. Med andre ord de velkjente rettene fra den gamle loungen.
Flere toaletter og dusjer
Og det var ikke maten som var lik. Toalettene var like, men de var heldigvis blitt utvidet i antallet. Det var langt flere servanter og avlukker. Dermed slapp jeg å stå i kø og vente på at toalettvaskeren skulle rengjøre mellom hvert besøk. Det var forøvrig også dusjer tilgjengelig, men disse måtte du booke hos conciergen.
Loungen var i bunn og grunn den samme gamle. Hovedforskjellen var kanskje plasseringen. Alt befant seg nå på ett plan med utsikt ned mot terminalområdet. Det var luftigere og lekrere, og du følte mer at du befant deg i en lounge enn i den gamle som føltes som en egen terminal.
Servicen var også vennlig og imøtekommende. Det var usedvanlig rent, og det gikk ikke mange meter før du støtte på en vaskemann. Sånn skal det være.
Konklusjon
Alt i alt leverer Turkish fortsatt varene. Jeg viker ikke fra at dette er den beste gullkortloungen på markedet, men jeg savner fornyelse. Potensialet var jo enormt med den enorme flyplassen.
Min stjernevurdering: 5+ av 6.
PS! Likte du dette innlegget? Lik meg her også!
Video
Flere bilder
